Hvis jeg ikke har misforstått helt var Saints Row IV på ett tidspunkt planlagt som en utvidelse til forgjengeren Saints Row: The Third. Dessverre skinner dette gjennom til det ferdige produktet. Misforstå meg ikke, det ville vært den mest omfattende utvidelsen noensinne, men som et fullprisspill er det vanskelig å overse følelsen av latskap. Saints Row har mye godt i seg, men det føles likevel som om utviklerne har vært late. Unødvendig late.
Premisset for historien de har satt samen ga utviklerne hos Volition muligheten til å lage hva som helst. Bokstavelig talt hva som helst. Likevel utspiller størsteparten av spillet seg i den nøyaktig samme byen som i forgjengeren. Man befinner seg nok en gang i Steelport, og mye er dramatisk annerledes. Samtidig er mye svært likt. Helt likt faktisk. Man spiller på en annen måte en tidligere, men grunnmuren er den samme. Bydelene er like, skyskraperne er like, butikkene er like, ja til og med utvalget i hyllene er det samme. Det føles billig når man sitter med et sandkassespill fremfor seg. Et spill i sjangeren der omgivelsene tradisjonelt er minst like viktig som historien og personene du møter.
Hvis du har fulgt trailerne for spillet har du fått utvilsomt fått med deg et par endringer i Saints Row-oppskriften. Lederen av The 3rd Street Saits-gjengen, altså deg, har på mystisk blitt en hemmelig agent. Det forklares like godt som i det forrige spillet, der de kriminelle gangsterne av en eller annen grunn hadde blitt verdenskjente superstjerner. Det var mildt sagt usannsynlig, men heldigvis spilte det ingen rolle. Det gjør det ikke denne gangen.
På staren av spillet kastes du inn i et millitæroppdrag. Helikopteret deres flyr over åskammen. Grafikken er tvers igjennom elendig. Selve oppdraget starter, og du overtar kontrollen. Grafikken tar seg opp noe. Det føles akkurat likt som forrige gang. Overdreven action og krampekule replikker, men samtidig stramme kontroller og godfølelse. Du jobber deg gjennom oppdraget, redder verden fra en maktsyk galning, og blir belønnet med nøkkelen til Det hvite hus. De forente stater ledes plutselig av en skytegal villmann, som dekorerer det ovale rom med strippestenger og, vel, strippere. Så blir verden invadert av romvesener. Deretter får du superkrefter.
Det er over-the-top i større grad enn noen gang tidligere, men det funker. Historien og superkreftene redder spillet fra å bli totalt bortkastet tid. Det forkler latskapen, men det dekker ikke over alt.
Historien fungerer nemlig bra. Ikke på grunn av et velskrevet manus, men på grunn av gjennomført satire. Hele spillet er en endeløs harselering med spillbransjen. Hovedpremisset er tydelig inspirert av en av 90-tallets største actionfilmer, mens oppdragene fleiper med store og små spill fra spillmediets nokså korte, men likefullt varierte levetid.
Allerede i det første oppdraget er den sarkastiske humoren åpenbar. Mens du slåss mot villmannen som skal bombe verden dundrer trommene ut av høyttalerne. Lyden forvrenges av og til. Det skriker Battlefield 3. Utover i spillet føyes en rekke spill til på lista. Mass Effect, Metal Gear Solid, ingen spill er hellige. Bruken av klassiske Quick Time-sekvenser brukes også til komisk effekt. På de merkeligste tidspunkter blir du bedt om å hamre løs angitte knapper, slik man blir i så mange actionspill for tiden. Blant annet må du på ett tidspunkt klikke frenetisk på en knapp, for å plukke opp avisen. Det er vanskelig å ikke like det. Saints Row IV viderefører i aller høyeste grad seriens uhøytidelige særpreg, på godt og vondt.
Som nevnt har du superkrefter denne gangen. Det skulle bare mangle. Dette fører til at du spiller på en annen måte enn tidligere. Du kan løpe raskere enn alle bilene, hoppe fra skyskraper til skyskraper og sveve majestetisk gjennom luften. Det er veldig lett å forflytte seg rundt omkring på kartet og spesialegenskapene dine gjør kampene varierte og heftige. Til å begynne med glemmer du at Steelport er den samme byen som før, da du opplever den på en helt ny måte.
Men man glemmer det ikke helt, og man glemmer ikke de andre superhelt-spillene Saints Row IV har hentet inspirasjon fra heller. Infamous, Prototype, Crackdown. Listen over spill som har gjort dette før er lang, og ingen av spesialegenskapene er særlig nyskapende. De fungerer, men vi har strengt tatt sett dem før. Når den første fascinasjonen har lagt seg husker du at denne byen faktisk allerede har blitt utforsket. Vi gjorde det for halvannet år siden.
Alt i alt er historien i Saints Row IV morsom nok til å holde på interessen din fra begynnelse til slutt. Kampene mot slutten vil nok være i overkant hektiske og uoversiktlige for noen, men du fleste vil sette pris på frihetene og muligheten til å være en bad ass superhelt.
Når du er ferdig med historien er du derimot nettopp det, ferdig. Det er trist, ettersom vi snakker om et sandkassespill, men resten av spillet rett og slett ikke forlokkende nok. Sideoppdragene og aktivitetene er for like de vi har spilt før. At de ikke har laget en ny by å utforske er ganske enkelt for svakt. Dette er et spill for de som forgudet forgjengeren, eller for de som aldri prøvde den. Det er morsomt nok til å sikre en 7er. Det er derimot ikke et spill absolutt alle må få med seg.
Anmeldelsen er basert på PC-versjonen. Testsystem: Intel i5-760 @ 3GHz, 8 GB RAM, AMD HD 7970 3GB.