Sonic Lost World

Sega har virkelig klart å skjerpe seg, har de ikke? De siste Sonic-spillene som har blitt lansert har uten tvil gjort banen klar for det blå vidunderets comeback. Sonics 3D-spill fikk en tung start på Xbox 360, PS3 og Wii, og Sonic the Hedgehog fra 2006 var en skikkelig bunnnotering. De neste 3D-eventyrene etter det gjorde heller ikke mye for å fikse på ryktet.

Men så skjedde det noe i 2010. Sonic Colours ble lansert til Wii, og til manges overraskelse var det et solid og underholdende plattformspill. Et år senere fulgte de opp med Sonic Generations, som spilte på nostalgistrengene våre. Joda, riktignok var det fortsatt et par barnesykdommer med, men det ga Sonic-fans et lysglimt i enden av tunnelen. En tunnel som lenge har vært lang, mørk og fylt med torner.

Har Sega klart å holde på den positive utviklingen når de endelig bringer Sonic til Wii U? Det har de. Sannelig har de klart å gi Sonic et solid comeback. Riktig nok er han ikke helt tilbake til storhetstiden fra 90-tallet, men vi snakker fortsatt om et par etasjer opp i riktig retning.

La oss begynne med det beste først: Designet. De av dere som har sett trailerne av spillet har nok fått med dere visse likheter med Super Mario Galaxy-spillene, og ja, Sega har tydeligvis hentet mye inspirasjon derfra. Men ta det med ro, de har ikke bedrevet med hemingsløs kopiering. Sega har gjort mye for å gi designet et eget preg.

Man kan bevege og sirkulere rundt brettene slik som i Super Mario Galaxy, men istedenfor å ha et lite rundt område, så har man her mer sylinderformede brett som strekker seg langt inn i skjermen. Målet er, i beste Sonic-stil, å løpe gjennom så fort en bare kan mens man smadrer roboter og redder små dyr. Selv lekte jeg meg med brettdesignet og hadde det utrolig gøy. Endelig hadde jeg muligheten til å utforske brettene mer enn tidligere, og det var moro å finne skjulte objekter og alternative veier til målet.

Noen av brettene spilles i god gammel 2D-stil (nostalgi?), og her var det også noe som var kjent. Var ikke dette brettdesignet veldig likt det jeg fikk servert i Donkey Kong Country Returns? Jo visst! OK, noen vil sikkert kritisere spillet for å ta litt for mye fra Nintendo, men Sega har klart å få det til å føles som et Sonic-spill, og Nintendo har fulgt med hele veien, så jeg har ikke noe mot at det henter inspirasjon fra to ekstremt solide spill.

Variasjonen i brettene er også forfriskende. Jeg var et lite øyeblikk redd for at jeg ville få servert det gamle eng, ørken, vinter og vulkan-oppsettet som ser ut til å være en standard i plattformspill, men heldigvis er det mer enn bare det. Joda, de nevnte temaene er med i spillet, men vi får også kasino, fabrikk, industri og mye mer godt blandet inn i det hele. Jeg vil gå så langt som å si at dette må være det Sonic-spillet med størst variasjon i brettene med tanke på tema og gameplay.

Men nok om brettene, hva med fargene og fiendene? Borte er det kjedelige mekaniske utseende på fiendene. Her har Sega valgt et mer tegneserieaktig design, og jeg blir raskt tatt tilbake til Sega Mega Drive-æraen. Her er det runde former og store øyne som kjennetegner fiendene, ja, jeg vil til og med kalle dem søte. Alt oser av farger som tar seg nydelig ut i full HD. Dette designet passer Sonic-universet mye bedre enn den mer realistiske stilen fra tidligere. Klarer Sega å holde seg til et slikt kreativt og fargerikt design fremover, så er jeg en lykkelig Sonic-gamer.

Jeg nevnte også at man nå har større mulighet til å utforske brettene, og det er her den nye kontrollen kommer inn. Hvis det var en ting jeg ikke helt fikk sansen for i Sonic Colours og Sonic Generations, så må det være det store fokuset på fart. Etter mye om og men har utviklerne endelig innsett at Sonic er med i plattformspill, ikke et Formel 1-spill.

Her har vi mye mer kontroll over Sonic. Han vil ikke løpe i full hastighet ved mindre du holder inne den ene skulderknappen, og selv da er ikke farten i nærheten av hva den var i de to tidligere spillene. Her er farten mer lik det den var i de eldre spillene, og det ga meg endelig følelsen av å ha full kontroll over Sonic. Vel, nesten.

Kontrollen kan fortsatt virke litt unøyaktig til tider. Spesielt når du løper i full hastighet kan det være vanskelig å få Sonic til å gå der man vil. Helt på Mario-nivå er det altså ikke enda, men det føles likevel mye mer presist enn før. For å hjelpe på utforskningen har Sonic nå fått seg et par parkour-bevegelser. Dette betyr dog ikke at Sonic er noen persisk prins eller smidig leiemorder.

Selv om disse parkour-bevegelsene skal hjelpe deg å komme over hindringer mens du løper i toppfart gjennom brettene følte jeg ikke at jeg brukte dem så mye som jeg kanskje burde. I de tilfellene jeg gjorde det var det bare for å komme litt høyere opp en vegg, ellers så holdt det med god gammeldags løp og hopp. Det føltes heller ikke like kjapt og smidig som det burde.

Men selv om Sonic ikke er den neste Ezio var det likevel en fryd å spille gjennom Sonic Lost World. Og for å gjøre det enda bedre så har spillet et ganske godt lydspor å skimte med. Borte er de horrible pop-sangene som har stukket hull i ørene mine i de tidligere spillene, her var det bakgrunnsmusikk som passet omgivelsene og gikk i fra alt fra sakte til raskt tempo. Du har også muligheten til å velge å spille spillet på japansk. Jeg har aldri hatt stort problem med de engelske stemmeskuespillerne, men bare denne valgmuligheten er en god bonus.

Når det kommer til historie er det ikke stort mye å si. Doctor Eggman er på ferde igjen. Denne gangen har han skaffet seg seks demonlignende medhjelpere kalt The Deadly Six som skal hjelpe ham å ta over verden. Selvsagt går ting galt og det ender med at Sonic og Eggman må samarbeide mot The Deadly Six. Ikke store historien, men jeg føler likevel for å nevne den siden Sega faktisk ser ut til å ha tatt et grep rundt personligheten til Sonic.

Det er ikke mye, men det virker som om Sonic er litt mindre arrogant, litt mer omtenksom og endelig har fått et snev av selvinnsikt. Han kommer fortsatt med sarkastiske kommentarer og liker å terge sine motstandere, men hele den pretensiøse «JEG ER BEST OG BEDRE ENN ALLE» holdningen som har fulgt ham siden 90-tallet (og som jeg helt ærlig ikke kunne fordra) har blitt roet ned noen hakk. Det kan hende dette bare er meg, men jeg syntes han virket mye mer likbar nå. Bedre sent enn aldri sier nå jeg.

Jeg skal være helt ærlig å si at jeg hadde det kjempemoro med Sonic Lost World. Sonic Colours vakte interessen min igjen, og Sonic Generations kilte på nostalgien min, men Sonic Lost World bragte tilbake følelsen av å virkelig moro og hygge seg. Sist jeg hadde det så gøy med Sonic må ha vært tilbake i 2001 da Sonic Adventure 2 ble sluppet.

Det ligger enda noen småting i veien for at spillet skal nå helt opp på topp. Kontrollen og ikke minst et par dårlig designvalg rundt fremgangen i spillet. Det hjelper ikke å bare fullføre et brett for å komme til den neste. Enkelte av brettene krever at du har reddet et visst antall dyr for å komme videre. Har du ikke det så må du fint finne deg i å gå tilbake og ta enda en tur gjennom brett du har fullført. Tar du deg tid til å utforske brettene så vil du nok ikke ha noe problem med å samle inn nok dyr, men det ødelegger for dem som vil spille gjennom spillet med Sonic i toppfart. I det minste så kan ikke PETA klage på noe her. Bonusbrettene blir også ganske ensformige og kjedelige i lengden.

Sonic Lost World vil jeg anbefale for alle som har en Wii U. Det er et solid og underholdende 3D plattformeventyr. Spillet byr ikke på den samme flerspillerunderholdningen som New Super Mario Bros. U eller Rayman Legends, men enspillerdelen er den beste av de tre spillene. Det er definitivt noe som kan underholde deg frem til lanseringen av Super Mario 3D World og Donkey Kong Country: Tropical Freeze. Sega har endelig klart å få Sonic til å føles som noe han ikke har vært på lenge, nemlig en verdig rival til Mario.