Wildstar

Carbine er satt sammen av en gjeng tidligere Blizzard-ansatte, og inspirasjonen fra World of Warcraft er klar som dagen. Grafikkstilen er pastellaktig og myk, med mange detaljer bevisst overdrevet for en eventyraktig effekt. Wildstar gjør likevel dette stilvalget til noe eget, og minner på mange måter estetisk mer om Ratchet & Clank enn sin egen storebror.

Likevel er preget tydelig og det er ikke bare på den visuelle siden Carbine låner fra Blizzard. Der Guild Wars 2 tok avstand fra det tradisjonelle oppdragsystemet som gjennomsyrer MMO-sjangeren, omfavner Wildstar den. Dette betyr at å løpe rundt på Nexus dessverre føles usedvanlig likt å utforske Azeroth. Du bygger deg opp en handleliste av oppdrag, som du løper rundt og fullfører før du returnerer til oppdragsgiverne for belønningen. Science fiction-settingen åpner imidlertid muligheten til å levere mange oppdrag på avstand, slik at du kan gjøre flere ledd av en oppdragsserie uten å returnere til oppdragsgiveren mellom hvert ledd.

Jeg hadde ikke hatt spesielt mye mot dette tradisjonelle oppdragssystemet hadde det ikke vært for at oppdragene er kjedelige og uinspirerte. De følger de samme gamle oppskriftene: Drep så-så mange av dette, samle inn et visst antall av disse, eskorter denne og så videre. Fra tid til annen får du mer interessante oppdrag som utmerker seg, men dessverre drukner disse i mengden. Måten historien fortelles på gjennom disse oppdragene er heller ikke spesielt appellerende, med lite stemmeskuespill og mye tekst. Dette synes jeg er synd, for i utgangspunktet er settingen og historien veldig interessant, selv om mye av det tidlige fokuset i historien har vært de samme møtene mellom The Exile og The Dominion i ny drakt for hvert område.

Med dette sagt gjør Carbine litt opp for seg med stisystemet. Når du lager en ny figur velger du en av fire stier for hvordan du ønsker å spille. Du kan være oppdager, vitenskapsmann, soldat eller bosetter. Dette systemet er adskilt fra klassesystemet, og handler det om hvilken type innhold spillet vil presentere deg med. Som oppdager for eksempel, vil du bli bedt om å klatre høyest eller utforske dypest. Som bosetter kan du bygge konstruksjoner rundt omkring på kartet som alle andre spillere kan benytte seg av. Disse gir deg dessuten bonuser hvis folk bruker dem. Dette gjør at handlelisten av oppdrag i det minste er tilpasset din spillestil, men misforstå meg rett, det er fortsatt en handleliste.

I bunn og grunn er det kartdesignet som forhindrer denne solo-rettede delen av spillet fra å være utelukkende et slit. Carbine er forfriskende kreative i sitt kartdesign, og bruker dette til å blåse luft i den ellers livløse reisen rundt på Nexus. Allerede tidlig i spillet støtte jeg på gjenstander i omgivelsene som lot meg hoppe himmelhøyt, og virkelig ga meg en bevegelsesfrihet jeg ikke har sett maken til i noe annet MMO. Der andre MMOer forsøker å skape en troverdig verden, gir Carbine deg langt friere tøyler til å gjøre verden til en lekeplass. Å komme seg fra A til B er derfor ofte en fryd i seg selv.

Kampsystemet hjelper også på opplevelsen. Nedslagsområdet til egne og fiendtlige angrep vises tydelig visuelt for spilleren, og aktiv unnvikelse og posisjonering er vitalt for å lykkes i kamp. Mange angrep kan også brukes mens du er i bevegelse, og særlig stalker-klassen er bygget rundt tanken om å utposisjonere sine fiender. Det er morsomt og engasjerende å sloss i Wildstar, noe som særlig kommer fram i bosskamper eller store gruppeslagsmål. Skal man kritisere noe ved kampsystemet må det være at angrepene føles lite kraftfulle, noe som kommer av middelmådige angrepsanimasjoner sammen med den høye bevegeligheten. Kampsystemet som helhet er likevel soleklart bunnsolid.

Konklusjonen om solodelen av Wildstar er med dette sagt likevel skuffende. Carbine forholder seg i for stor grad til de trygge og utprøvde systemene vi har sett i denne sjangeren i over et tiår. Stisystemet, kreativt kartdesign og aktivt kampsystem hjelper, men totalinntrykket så langt er likevel ikke godt. Grunnmuren i denne delen av spillet er og blir lite inspirerende.

Når det er sagt vil man med rette kunne påpeke at Wildstars styrke slettes ikke ligger i solodelen av spillet, men i gruppespillet. Det finnes flere ulike oppdragstyper for forskjellige antall spillere: adventures, dungeons og raids.

Adventures er relativt åpne områder hvor en gruppe på fem spillere fullfører en serie oppdrag som sender dem rundt omkring på kartet, med en bosskamp for å runde av det hele. Dette innholdet har veldig lav terskel, og byr på en flott måte for uerfarne MMO-spillere å lære hvordan grupper fungerer i denne sjangeren. Vanskelighetsgraden er tilstrekkelig høy til at man kan gjøre feiltrinn og møte motstand, men tilstrekkelig lav til at man klarer å reise seg igjen. Adventures har en fin blanding av forhåndsprogrammerte sekvenser og åpne områder til å selv velge innfallsvinkel. For eksempel startet mitt første adventure med et dropp fra et transportskip ned på et jorde, men vi fikk tidlig valget mellom en av flere trusler å ta oss av. Dette øker gjenspillbarheten til hvert adventure, for ikke å snakke om at de finnes i to vanskelighetsgrader.

Dungeons er i likhet med adventures for fem spillere, og også disse finnes i en normal modus og en veteranmodus som åpnes ved nivå 50. Denne typen gruppeinnhold er for det meste en lineær progresjon gjennom grupper av fiender og bosskamper. Den mer strukturerte oppbygningen gjør at det kreves mer samarbeid i gruppa for å lykkes, og det er mye rom for taktiske beslutninger og samspill med de andre gruppemedlemmene. Med dette sagt er det ingenting revolusjonerende ved dungeons i Wildstar, de er mer eller mindre akkurat slik man er vant med fra sjangeren for øvrig.

Til sist har vi raids, som er for enten 20 eller 40 personer. Jeg har ikke hatt muligheten til å prøve dette innholdet, men vi har skrevet om dem tidligere her på Gamereactor.

Gruppedelen av Wildstar er med andre ord solid, men ikke akkurat revolusjonerende. Carbine Studios har tatt svært få risikoer for å endre på eksisterende konvensjoner på dette området, og resultatet er et gruppeinnhold som føles velkjent. Hvis du er lei eller ikke har sansen for den tradisjonelle modellen for gruppeinnhold i MMORPGer kommer med andre ord ikke Wildstar til å endre på dette, men for mange vil de være en tilfredsstillende og morsom opplevelse.

Til sist har Wildstar flere PvP-moduser. Du kan duellere enten en mot en, to mot to, tre mot tre eller fem mot fem. I denne modusen er det ingen andre mål enn å drepe motstanderne. I battlegrounds konkurrerer to lag på ti personer mot hverandre om et gitt mål. På de to kartene som finnes for øyeblikket konkurrerer man enten om å samle et antall masker før motstanderlaget gjør det samme, eller så bytter man på å angripe og forsvare kontrollpunkter. Av disse to modusene foretrekker jeg definitivt battlegrounds, da målene gjør kampene mer spennende enn bare hvem som dreper flest på det andre laget. Med tanke på det noe kjedelige soloinnholdet er PvP et friskt pust, spesielt med tanke på at man kan gå opp i nivå også der.

En siste PvP-modus blir låst opp når du når toppnivå, nemlig warplots. Her kjemper man 40 mot 40 om å ta over fiendens delvis selvbygde fort. Denne modusen har jeg ikke fått mulighet til å teste ut, men dette innholdet spiller en viktig rolle i å aktivisere spillerne når de har gjennomført solodelen av spillet og venter på mer innhold.

Med sitt aktive kampsystem opplevde jeg PvP-innholdet som særdeles utfordrende, med svært høy takhøyde for hvor god man kan bli. Mange angrep rett og slett bommer fordi du og motstanderen konstant beveger dere. Med dette sagt savner jeg igjen kreativitet fra Carbine Studios til å ta risikoer og gå utover de veletablerte konvensjonene i sjangeren.

Med et bunnsolid, om enn lite innovativt, gruppeinnhold klarer Wildstar å etablere seg som en nisje i sjangeren. Det aktive kampsystemet trekker opplevelsen opp i alle områder av spillet, og jeg skulle ønske Carbine hadde gjort mer for å utfordre også andre etablerte sannheter blant MMO-spillene. Særlig solodelen av spillet føles ut som en gigantisk handletur, og jeg hadde fått mer enn nok av dette svært tidlig. Hvis du klarer å tvinge deg gjennom dette, og setter pris på et utfordrende om enn velkjent sluttspill, så kan Wildstar være et godt kjøp.