CounterSpy

Mitt navn er Agent Sterling Bulletstorm, og jeg er kanskje verdens verste spion. Sammenkrøket bak en vegg sitter jeg, uten ammo, uten penger, uten eksplosive tønner å benytte meg av, mens kulene suser mot meg og DEFCON-nivået sakte men sikkert kryper opp mot 1. Verden er minutter unna et radioaktivt Ragnarok, og det er 95 prosent sikkert at det er min feil. Nuvel, det kunne vært verre. Jeg trekker frem The Persuader og fyrer av en pil mot nærmeste Imperialistsoldat. Han blir en midlertidig kompis og meier ned alle de andre soldatene for meg. Jeg takker ham ved å slå ham i svime, og spankulerer fornøyd inn på kontoret hvor jeg stjeler plantegninger og utskytningskoder før jeg nonchalant senker DEFCON-nivået til 2 og avslutter oppdraget.

Sånn omtrent var min opplevelse av CounterSpy, et Unity-basert sidegående snike- og skytespill fra det selvstendige spillstudioet Dynamighty.

Selv om spillet på mange måter er et tradisjonelt sidegående spill, er de forskjellige brettene fullstendig tredimensjonale, og Dynamighty har valgt å implementere et dekningssystem man vanligvis finner i FPSer, for best å kunne utnytte seg av dybden i et 3D-spill med 2D-perspektiv. For det er nemlig slik at når man gjemmer seg bak en vegg eller kasse forandrer perspektivet seg slik at man plutselig ser over skulderen til agenten, og kan dermed se og skyte "innover" i rommet man befinner seg i. Ganske snedig, egentlig. Ellers er spillet ganske rett frem og simpelt. Det består av flere småbrett man skal snike og skyte seg gjennom (eventuelt bare løpe gjennom mens man sprenger alle røde bokser og tønner man ser og satser på at man er raskere enn både kuler og alarmer. Dette anbefales dog ikke.), på jakt etter våpendeler, serumoppskrifter og plantegninger for missiler. Med våpendeler og serumoppskrifter kan man oppgradere og låse opp våpen, samt oppgradere evnene til agenten. Alt dette koster riktig nok penger, så det er viktig å ha en god balanse mellom oppdrag hvor man får ekstra penger, og oppdrag som gir deg kule ting.

Til å begynne med virket spillet nesten kjedelig enkelt, men jeg måtte kjapt jekke meg ned et par hakk, for det ble progressivt vanskelige for hvert oppdrag jeg fullførte. Det ble flere fiender, vanskeligere fiender, de fikk bedre våpen og utstyr og jeg ble skutt i ansiktet flere ganger enn jeg egentlig satte pris på. Jeg investerte tungt i serum og oppgraderinger, for å si det sånn. I tillegg til soldater som ikke er spesielt glade i spioner (du kommer over døde spioner en gang i blant), har hver supermakt også et DEFCON-nivå. De starter på 5, men øker det ned til 1 bryter helvete ut, som jeg fikk smertelig erfare. Nivået øker hver gang en soldat ser deg og ringer til en overordnet, så skyt alle med walkie-talkies, eller du blir fanget på film av et av de mange kameraene som er plassert rundtomkring, så skyt kameraene også.

Spillet er relativt kort, man fullfører det på en tre-fire timer, og historien er et ekstremt kort sammendrag av den kalde krigen. To supermakter, Imperialistene og Sosialistene (gjett hvem som er hvem), er i et kappløp mot hverandre om å anmasse nok missiler til å sprenge månen... Ja, hvorfor ikke? Du jobber som en agent for C.O.U.N.T.E.R, en organisasjon som er ute etter å sabotere planene til supermaktene. Du skal stjele plantegninger, radiofrekvenser, koder, hele sulamitten kort og godt, slik at du kan komme deg til det siste, avgjørende oppdraget som er å "hijacke" en av missilene slik at C.O.U.N.T.E.R kan bruke den til eget formål. Visstnok er dette formålet å sprenge alle de andre missilene når de skytes ut. Jeg satt hele tiden å ventet på en eller annen form for tvist, men den kom aldri, og jeg ble en smule skuffet.

Stilistisk er spillet en herlig sjarmerende blanding av TV-serien Archer og de aller første filmene om skjørtejegeren og martinidrikkern James Bond. Grafikkmessig er Counterspy den franske fetteren til Team Fortress og Goldeneye 007 til Nintendo 64. Dette er merkelig nok et kompliment.

Alt i alt synes jeg spillet var riktig så underholdende, og jeg satt pris på de små humoristiske stikkene til den absurde smørja den kalde krigen egentlig var. Jeg skulle ønske det var litt lenger, og at Dynamighty, som har folk fra LucasArts, Rockstar Games og Pixar, kanskje hadde jobbet litt mer med det narrative slik at spillet hadde litt mer spenning og driv.

Men har du noen timer å fylle mellom spikking av kanoer og baking av småkaker, og liker alternativ historie og eksplosjoner i sakte film, kan jeg absolutt anbefale Counterspy.