Jeg har alltid ansett Metro 2033 for å være et av den forrige generasjonens mest undervurderte spill. Det hadde sine feil som at snikeaspektet kunne vært bedre utført, og brukergrensesnittet var litt for rotete for sitt eget beste. Men Metro 2033 gjorde en bedre jobb enn mange av sine konkurrenter med å få spilleren til å leve seg inn i verdenen som spillet presenterte. Det var pent, spennende og hadde en ulidelig tett atmosfære - et perfekt eksempel på uttrykket ‘en uslepen diamant'.
Oppfølgeren Metro: Last Light var enda bedre med sin forbedrede spillbarhet, et betraktelig bedre brukergrensesnitt og en strammere historie samtidig som det tok vare på alle ingrediensene som forgjengeren hadde lykkes med. Jeg stortrivdes, og gjør det fortsatt, i de skitne, russiske T-banesystemet. Jeg var derfor mer enn villig til å gjennoppleve det radioaktive eventyret nå som det slippes til de nye konsollene.
La meg bare si det først som sist: Spillet er pent. Begge titlene var veldig pene for sin tid, og de ser enda bedre ut i Metro: Redux (naturlig nok på ny maskinvare). PC-versjonen er selvfølgelig fortsatt den peneste utgaven, men konsollversjonene havner ikke spesielt langt bak. Både på Xbox One og Playstation 4 (jeg har hovedsaklig spilt Xbox One-versjonen) kjører spillet i silkemyke 60 bilder i sekundet, og jeg merket aldri at det falt noe lavere. På Playstation 4 kan man nyte eventyret i 1080p, mens spillet er i 912p på Xbox One. Det er uansett ingenting den gjennomsnitlige spiller kommer til å legge nevneverdig merke til, for spillet er veldig vakkert uansett hvilken versjon du velger.
Forbedringene strekker seg imidlertid lenger enn til grafikken, for selve gameplayet har også fått et par oppgraderinger. Av de to spillene er det Metro 2033 som har gjennomgått de største endringene ettersom det har blitt bygd opp på nytt i oppfølgerens spillmotor. Dette innebærer at de har kvittet seg med forgjengerens klønete håndtering av våpen og utstyr og erstattet det med det mye mer brukervennlige, tydeligere og intuitive systemet fra Metro: Last Light. Det er faktisk ikke mulig å overdrive hvor mye en så liten ting kan bety for opplevelsen, og det gjør meg glad siden det fjerner mitt største ankepunkt mot originalen.
Metro: Last Light forblir i stor grad slik det var da det ble sluppet i fjor. Jeg synes det var veldig bra allerede den gang, og med oppgraderingen blir det enda lettere for spilleren å fortape seg i den radioaktive ødemarken. Som jeg nevnte tidligere har jeg alltid likt hvordan Metro-spillene skaper innlevelse. Bruken av gassmasken er et godt eksempel på dette. Når den tas på dannes det kondens på innsiden, og når man dreper en fiende på nært hold får man blod over hele skjermen som må tørkes av visiret. Du er også nødt til å holde et øye med klokken på venstrearmen slik at du vet når filteret til gassmasken må byttes ut. Tar du for mye skade vil visiret sprekke opp, og det blir viktig å lete etter en ny gassmaske.
Lommelykten trenger å lades med jevne mellomrom, visse våpen trenger å pumpes opp for å oppnå full effekt, og med lighteren kan du fjerne irriterende spindelvev eller få litt ekstra leselys slik at du ser hva som står på oppdragsblokka. Kompasset kommer også godt med hvis man går seg vill. Alle disse tingene skjer i spillet - det er altså ingenting som drar meg ut av opplevelsen, og jeg elsker det. Det føles som om jeg faktisk er til stede der jeg kjemper for livet mot miljøet og mutantene.
Våpnene i den russiske undergrunnen er stygge og ser hjemmelagde ut, og det er nettopp det som gjør dem sjarmerende. Rekylen er ofte vanskelig å håndtere, og visse av maskinpistolene og geværene har en tendens til å bli overopphetet. Selv ammunisjonen er hjemmelaget. Det finnes riktig nok ekte patroner, men disse har høyere verdi og fungerer som valuta i spillene. De er mer effektive, og dette fører til at man må ta noen vanskelige valg fra tid til annen - skal jeg lade magasinet med dem for å drepe raskere, eller skal jeg spare dem for å få råd til den våpenoppgraderingen jeg har lyst på? Alle våpnene har en spesifikk rolle og utseende, og du kommer garantert til å finne dine egne favoritter. Selv hadde jeg en revolver med infrarødt sikte, lyddemper og kolbe, en AK-47 med rødpunktsikte og en hagle med forlenget løp.
Dette er en verden jeg trives i. Miljødesignet er utsøkt og minner ofte om steder som Rapture eller USG Ishimura i den forstand at man kanskje ikke vil bo der selv, men at det ser ut som et sted som er beboelig. Monsterdesignet er også flott. Man kan lett forestille seg hva slags dyr de en gang har vært for de ble utsatt for stråling, og de ser veldig fryktinngytende ut. To av de aller verste du kommer til å møte kalles «demons» som kommer ned fra himmelen og plukker deg opp, hakker litt på deg og slipper deg fra høyt oppe i luften, og de komisk døpte «librarians» som man må ha øyekontakt med for ikke å bli dens mellommåltid.
Ja, jeg liker disse spillene veldig godt. Det betyr likevel ikke at det ikke finnes noe å sette fingeren på her. Historien innvolverer en overhengende trussel fra en ny intelligent rase som menneskene i metroen kaller «the Dark Ones». Det hele bygger på at man ikke vet helt hva det er i begynnelsen, for ingenting er jo mer skremmende enn det man ikke forstår - så jeg liker premisset. Jeg synes imidlertid at historien kan oppfattes litt slurvete, for jeg er fortsatt usikker på hva «the Dark Ones» er og hvordan hovedpersonen Artyoms spesielle bånd med dem fungerer. Dessuten virker hans romanse med Anna, hvis den kan kalles en romanse, veldig klønete og umotivert.
Metro Redux har noen skikkelig fine musikkstykker, men altfor ofte blir det monotont og gjentagende mens man spaserer rundt i undergrunnen. Ansiktsanimasjonene har ikke tålt tidens tann like godt som andre aspekter av grafikken, og stemmeskuespillet er på sitt verste ganske elendig - noe som spesielt gjelder barna man møter. Mye av grunnen kan være at alle snakker engelsk med en overdreven russisk aksent, så beste er kanskje å sette språket til russisk - gitt at du klarer å lese undertekstene mens du spiller. Siden jeg allerede er inne på snakket kan jeg nevne at jeg fortsatt irriterer meg over at Artyom kun snakker i mellomsekvensene, og dermed fungerer mer som en fortellerstemme fremfor en hovedrolle. Hans stillhet blir ofte kunstig og rart i dialogene, og det hadde virkelig hjulpet fortellingen om han kunne snakke i spillet også.
Dette er uansett bare små klager i to veldig kule actionspill. Metro 2033 og Metro: Last Light leverer enestående grafikk, kult gameplay, en verden som er lett å leve seg inn i og en historie som engasjerer. Det er fortsatt snakk om to spill som oppmuntrer til og belønner ulike spillestiler. Enten du liker ville skuddvekslinger eller taktisk sniking vil du finne det du leter etter her.
I Metro Redux finner vi dessuten den beste versjonen av Metro 2033, og med den lave prisen burde også konsollfans av serien vurdere å sjekke ut pakke nærmere. Dette er uansett først og fremst for de som ennå ikke har stiftet bekjentskap med spillene. Metro Redux er virkelig verdt din tid. Dette er kort sagt en varm anbefaling.