Bayonetta 2

Ah, Bayonetta. Heksa med klær laget av sitt eget hår, eksepsjonelle anatomisk ukorrekte bein, et enormt skytevåpen på hver hånd og fot, samt en overseksualisert holdning og fremtoning så parodisk at verken Anita Sarkeesian eller kvinnegruppen Ottar kunne funnet på å ta henne seriøst.

Det er denne heksa med enorme skytevåpen festet til hver hånd og fot vi først stiftet bekjentskap med i spillet ved samme navn fra 2010, et spill som også skulle vise seg å bli et av de mest minneverdige hack-and-slashspillene fra forrige generasjon. Bayonetta ble også gjennombruddsspillet til Platinum Games, som senere har levert like sprø, vanvittige og heidundrende actiontitler som Vanquish, Metal Gear Rising: Revengeance og The Wonderful 101. Heksa som plasserte dem på kartet har de imidlertid ikke vendt tilbake til - angivelig fordi verken Sony eller Microsoft har vist interesse for en oppfølger, ifølge Platinum Games selv. Når oppfølgeren nå endelig lanseres, er dette pussig nok på Nintendos plattform - en plattform mange ikke nødvendigvis forbinder med spillfigurer som nettopp Bayonetta, men hvor behovet kanskje er desto større.

Når Bayonetta endelig vender tilbake, er dette i tilsynelatende ugjenkjennelig drakt hvor hun tusler rundt på julegavehandel (godt hjulpet av den Joe Pesci-lignende figuren Enzo). Det tar imidlertid ikke lang tid før en aner at noe er i gjære. Den kosmiske balansen mellom de tre virkelighetene - Paradiso, Purgatorio og Inferno - er i ferd med å endevendes, og selv ikke hekser med forkjærlighet for å sparke englerumpe kan føle seg trygge. Dette blir for alvor tydelig da sjelen til Bayonettas heksevenninne Jeanne blir dratt ned i Inferno etter å ha rettet Bayonettas liv. Bayonetta må dermed begi seg på sitt livs hittil dristigste, sprøeste og farligste ferd: En reise ned i selveste Inferno som ville gitt Dante uforglemmelige mareritt.

Det tar ikke lang tid før vi igjen får se Bayonetta gjøre det hun kan best: Sparke englerumpe, og det med et smil om munnen mens hun benytter seg av de mest sadistiske metoder - gjerne med torturredskaper man gjerne assosierer med hekseprosesser fra europeisk historie. Likevel sitter en litt til å begynne med og lurer på om ikke Platinum Games går i litt for trygge spor med denne oppfølgeren. Historiepresentasjonen fremstår ganske raskt som litt rotete, og etterhvert sitter en også med følelsen av at det er litt for mange tråder man forsøker å veve inn i ett og samme stykke. Resultatet blir stadige hopp i historien som igjen resulterer i at spilleren fort sitter forvirret tilbake og spør «Hvem var det som skulle hvor for å gjøre hva nå igjen?»

Bedre blir det ikke av at Bayonettas reise til Fimbulvinter (yay, norsk mytologi!), fjellet som huser inngangsporten til selveste Inferno, gjennomføres i selskap av en liten hiphop-unge kalt Loki med tykt påsmurt britisk aksent. Dårlige sidekicks kan skape mang en ripe i lakken for selv det beste spill (hørte jeg noen nevne Navi eller Issun?), og Loki synes tydeligvis det er svært festlig å gå løs på lakk med en rusten gaffel.

Når man på toppen av dette igjen plusser på at Bayonetta 2 ikke akkurat er fullstappet med nyheter, må man stille spørsmålstegn ved oppfølgerens livsgrunnlag. Joda, man har noen undervannskamper og luftkamper med en flyvende Bayonetta, men disse gir meg ikke den presisjonen og kontrollen jeg ellers forbinder med serien. Spørsmålet som da melder seg, er: Behøver vi egentlig denne oppfølgeren?

Svaret på et slikt behovsspørsmål er nok noe individuelt, men det tar heldigvis ikke lang tid før Bayonetta 2 overbeviser meg.

For når Bayonetta endelig begynner å gjøre kort prosess med sine fiender, som denne gangen består av både engler fra Paradiso og opprørske demoner fra Inferno, så minner det meg på hvorfor vi digger den voldelige heksa til å begynne med. Det handler om kampene, det handler om stilen, og det handler om at alt er så overdimensjonert harry og sært at man enten trekker unna eller synes det bare er dødskult. Har du lest såpass langt ned i anmeldelsen, satser jeg på at du nok er av de sistnevnte. I så fall kan jeg berolige deg med at Bayonetta 2 serverer oss mer av det vi digget med forgjengeren.

Vi får nok en gang servert et hack-and-slashspill hvor kontrollsystemet, den desidert viktigste komponenten i et spill av denne typen, sitter som et skudd. Det er ikke gjort store endringer siden forrige gang, og det er det heller ikke et stort behov for. Vi snakker om et kontrollsystem som belønner den presise spilleren som vet å sette sammen rekke på rekke med komboer, og selv om disse kan være enkle å lære merker en fort at øvelse virkelig gjør mester. Velger man å spille med GamePad-kontrolleren kan man velge å bruke styrepennen til å angripe med, men de fleste vil nok oppleve at gode, gamle knapper fremdeles gir den beste presisjonen. Våpenutvalget vil også bli større etterhvert som man samler skatter (gylne LP-plater) på sin vei, og her kan spillet skimte med både sverd, bue og motorsager. De alternative Nintendo-kostymene er mest for show, men kan også bidra til å skape variasjon om en ønsker det. Kombinasjonen av våpen bestemmer du selv, alt etter hva som gir den beste helhetsfølelsen.

Det er uansett viktig å finne den spillestilen, våpnene og komboene som passer deg best, for Bayonetta 2 er en intenst actionfest hvor man kastes uti den ene enorme kampen etter den andre. Her kastes man ut i kamper som ikke bare vil få svetten til å piple, men som også øker adrenalinnivået betraktelig og får deg til å stramme muskler du ikke visste du hadde i spenning. Her er det ikke mye rom for avslapning, noe som er synd, for bylandskapene man beveger seg gjennom kan til tider være svært vakre å se på.

En positiv nyhet ved kampsystemet er Umbran Climax, hvor man kan bruke magi til å hamre løs på fienden med gigantiske hender og føtter (manet frem av Bayonettas hår, selvfølgelig). Umbran Climax kan brukes mot alle slags fiender så lenge man har samlet opp nok magi, og kan komme til nytte i mang en kamp. Man kan selvfølgelig bruke de vanlige komboene mens Umbran Climax er aktivert, og er du rask på knappene kan du fort gi samtlige fiender deng på rekordtid. Nyttig for alle som sikter mot platinumrekorder, med andre ord.

Skulle du ha behov for et avbrekk hvor du samtidig kan tjene litt ekstra valuta, kan du og en venn bryne dere på Tag Climax, en spillmodus hvor man kan gå løs på store og små utfordringer alá Alfheim i det første spillet (eller Secret Mission i Devil May Cry-spillene om du vil). Tag Climax føles ikke som den helt store nyheten, men bidrar til å gi et lite avbrekk og variasjon for den som behøver det. At man kan spille som Jeanne og Rodin i Tag Climax er selvfølgelig bare en bonus.

Når jeg så legger fra meg Bayonetta 2 etter å ha rundet den drøyt åtte timer lange historiedelen, har meningen snudd fra skeptisk til høyst positiv. Nyhetene er kanskje litt få og historien burde nok vært hakket mer blankpolert. Likevel er Bayonetta 2 en festpakke til alle spillere som har en forkjærlighet for heseblesende, helsprø action. Og spør du meg, skader det slettes ikke med litt galskap i en ellers selvhøytidelig og alvorlig spillhøst.