Med unntak av Half-Life 3 er det antakeligvis få spill i bransjen som har hatt en mer ihuga, ventende fanskare enn Drømmefall Kapitler. Det er på ingen måter merkelig. Da Drømmfall: Den Lengste Reisen ble lansert som oppfølgeren til kanskje det beste norske spillet noensinne (Den Lengste Reisen fra 1999), var dette en historie som sluttet brått halvveis uti fortellingen. Etter det ble det brått stille fra Drømmefall-pappa Ragnar Tørnquist og Funcom, som måtte vie sin fulle oppmerksomheten mot MMO-prosjektene Age of Conan: Unchained og The Secret World.
Men Drømmefall har aldri blitt glemt, det kunne Tørnquist forsikre meg om da jeg intervjuet ham angående The Secret World for tre år siden. Det måtte imidlertid et nytt studio, Red Thread Games, og et Kickstarter-prosjekt til før vi nå endelig kan fortsette historien om verdenene Stark og Arcadia, samt Dreamtime, The Undreaming og ikke minst Drømmefalls hovedrolleinnehaver, Zoë Castillo.
Først av alt: Dersom du ikke har spilt de to første spillene i serien, eller kjenner deg noe rusten på hvordan det hele hang sammen, er det sterkt anbefalt at du børster støv av disse to klassikerne før du går løs på Drømmfall Kapitler. Spillet tilbyr så å si null repetisjon av hva som har skjedd så langt, hvem som er hvem, eller en eller annen form for oppslagsdel hvor du kan friske opp gamle kunnskaper om kjente navn og fjes. Om man spiller spillene noenlunde sammenhengende burde ikke dette skape noen store problemer, men når oppfølgeren først har holdt fansen i ventende spenning i åtte år kunne det vært greit med en oppsummering eller en oppslagsdel for de som ikke sitter med fotografisk hukommelse.
Deretter må det presiseres at Drømmefall Kapitler serveres i mindre kapitler, som navnet impliserer. Tanken om en episodebasert fortsettelse har lenge vært til stede, men nå når vi først får oppfølgeren servert er det et sjangermessig element som blir veldig tydelig: Ikke alle spillfortellinger passer like godt til å bli delt opp i mindre enheter. Driven, rytmen og fortellerteknikken blir svært styrt av et slikt valg, noe det også må tas hensyn til når spillet utvikles som en helhet. Dessverre føles det ikke som at Red Thread Games har tatt dette helt inn over seg. Spillet forsøker seg på et annet format, men mye føles også veldig likt forgjengeren. Og selv om Drømmefall: Den Lengste Reisen var et godt spill, er det ikke alltid utelukkende positivt å aldri foreta endringer på et vinnerlag.
Nå er heldigvis historiegrunnlaget såpass solid i utgangspunktet at det skal mye til før dette går fullstendig galt av den grunn, og Drømmefall Kapitler feiler heller ikke fullstendig. Men når vi nå først får følge historien videre om Zoë Castillo i hennes komatilstand og krigeren Kian Alvane der han sitter i fengsel, er man også avhengige av at engasjementet, magien, driven og fortellerteknikken umiddelbart er til stede og trollbinder oss. Noe er det som behøves i så måte er heldigvis til stede: Kombinasjonen av mystikk, humor og en egenartet stemning er absolutt mulig å spore, og alt dette er noe vi så absolutt forventer av seriens nyeste element. Mye bæres av godt gjennomført stemmeskuespill, små doser av humor og referanser plassert her og der, og ikke minst en stemningsskapende bakgrunnsmusikk som rammer det hele inn på en god måte. Samtidig blir det for lite av hver del til at helheten klarer å stråle, og selv om jeg blir sulten på mer skyldes dette først og fremst det solide grunnlaget det nye spillet står på, snarere enn spillet i seg selv.
Kanskje gjenspeiler dette også noe av det første kapitlets gjennomgående tematikk? Både Zoë og Kian sliter med å se hvor veien går videre - kan dette også være symptomatisk for nyetablerte Red Thread Games? Forhåpentligvis er ikke dette tilfelle, men svaret på dette spørsmålet vet vi først ved veis ende.
Den største spillmekaniske nyheten i Drømmefall Kapitler er inkluderingen av moralske valg. Med jevne mellomrom blir du stilt på valg, og disse valgene vil få konsekvenser for hvordan historien utvikler seg videre. Eksakt hvordan det hele vil se ut til slutt gjenstår selvfølgelig å se, men i første episode føles disse valgene ikke som store, tunge valg, men snarere som en forsøk på å blåkopiere de episodebaserte spillene som mestrer slike valgmuligheter best, nemlig The Walking Dead og The Wolf Among Us. Sammenligningen med disse to spillseriene behøves ikke dra altfor langt, men at valgene ofte føles små og platte bør likevel nevnes.
Mye av den øvrige spillmekanikken er fortsatt den samme som i forgjengeren. Det mye kritiserte kampsystemet fra Drømmefall: Den Lengste Reisen har de heldigvis skrotet, og så langt er det ingen fysiske konfrontasjoner å spore. Hvorvidt dette vil vedvare gjenstår å se, men her kan det virke som at serien forsøker å gå mer tilbake til pek-og-klikkelementene som definerte det første spillet. Dette behøver slettes ikke være negativt: Gode pek-og-klikkspill kan absolutt være utfordrende, og at et spill dropper quick-time events som vi har lært oss å kjenne fra andre spill i sjangeren er heller ikke negativt.
Men pek-og-klikkelementene åpenbarer et annet og tydelig problem, som kanskje også er det mest tydelige i hele spillet: Det meste av spillmekanikken, inkludert det grafiske nivået, ser ut som om det har stått på stedet hvil siden lanseringen av forrige spill. Nå skal det sies at det grafiske nivået veksler veldig - til tider er spillet meget pent å se på, mens andre ganger føles det som et spill fra eldre dager. Det grafiske detaljnivået er heller ikke nødvendigvis det viktigste for denne typen spill, og de to tidligere spillene var heller aldri best i klassen på dette feltet. Samtidig hjelper det ikke når det grafiske nivået i kombinasjon med stive personanimasjoner, platte teksturer og merkelige bugs (føtter som forsvinner og dører som ikke stopper deg er bare to eksempler) gir deg følelsen av at spillserien har stått på stedet hvil mens resten av bransjen har beveget seg åtte år frem i tid.
Joda, Red Thread Games er små. Joda, den helhetlige stemningen, den estetiske stilen og historiefortellingen er fortsatt viktigere enn antall polygoner på skjermen (blant annet er den nye cyberpunk-presentasjonen av Stark velbehagelig for øyet). Joda, inkluderingen av valg med det resultat at historien forandrer seg etter valgene man tar viser at utviklerne har fulgt nok med i timen til å ta etter Telltale Games sine spill. Men vi kommer heller ikke unna at når det gjelder den helhetlige gjennomføringen har Drømmefall Kapitler fortsatt et godt stykke igjen å gå, at det visjonære glimtet mangler, og at gjennomføringen bærer et noe gammelmodig preg.
Jeg er fortsatt håpefull. Jeg har da tross alt ventet lenge på denne oppfølgeren. Men jeg har nå fått et nytt håp: At andre del av Drømmefall Kapitler overbeviser meg mer enn den første.