Minen går som smurt, det dukker opp nye folk på vertshuset og goblinsene jobber jevnt og trutt. Og alt sammen er mitt. Garrisons er nok den største nyheten i Warlords of Draenor. Hver spiller får et skjøte til deres helt egen festning, og deretter frihet til å bygge det man måtte ønske.
Lenge før byggverket i det hele tatt minner om et byggverk går jeg i land på Frostfire Ridge - mitt nye hjem. Her bor Frostwolf-klanen og deres høvding, Durotan. Hvis navnet får det til å ringe noen bjeller, så er det en god grunn til det. Ikke bare gir han navn til orkenes startsone, han er også Thralls far. Velkommen til den «nye» verden.
Han er også en av grunnene til at jeg er spent på denne utvidelsen. Det er ikke lenger jordskjelv og pandaer som trekker meg til World of Warcraft, men heller gode, gamle orker. Det er dermed ikke sagt at det ikke dukker opp mange kjente fjes på Draenor. Er ikke det der...? Jo, det er det. er kanskje den tanken som dukket opp oftest gjennom hele turen over det fortsatt intakte Draenor.
Før vi kunne barke sammen med horden på den andre siden av The Dark Portal kom den store patchen med nye karaktermodeller og utrensingen av overflødige egenskaper. Alle de originale rasene og Dranei fikk en god dose ekstra polygoner og nye penselstrøk, så deretter føltes det ikke like rart med ti år gamle modeller i nye omgivelser. Det er nå kun Blood Elves som må vente litt før de kan se seg i speilet uten at det knuses.
Mens tidligere utvidelser kun har gjort små forsøk på å skape en sammenhengende historie på tvers av sonene, har Warlords of Draenor mye fokus på nettopp dette. Foruten de vanligvis vellagde, men ikke så veldig spennende, oppdragen finner vi spesielle oppdrag som fungerer som knutepunkter for hele historien. På dette området har Blizzard ikke holdt noe tilbake for å skape kamp og drama. Jeg må minne meg selv på at jeg spiller et MMO til tider, men ellers er det nok av oppdrag hvor man skal gå et sted og drepe ti sånne eller lignende.
Uten å røpe noe kan jeg fortelle at det faktisk skjer noe når man spiller seg gjennom utvidelsen, og jeg mener at dette er den mest komplette opplevelsen i World of Warcraft inntil videre. I tillegg er de åpne og tilfeldige oppdragene et hyggelig avbrekk fra hovedveien, og de byr på litt mer pussige tiltak fra Blizzards side. En av disse går eksempelvis ut på å mate en stor slange med troll helt til du mottar en belønning. Det er ikke bare underholdende, det gir også skikkelige goder eller en bra mengde erfaringspoeng.
Til enhver tid er det også anbefalt å vandre rundt i de vakre omgivelsene, noe man også blir nødt til å gjøre. Det er nemlig ikke lenger mulig å reise rundt på drager, raketter eller hva man ellers har skaffet seg gjennom årenes løp. På vandringene finner du kanskje en krukke med ressurser som lar deg oppgradere festningen, så det er ingen grunn til ikke å se seg rundt. Jeg savner aldri muligheten til å fly avsted, og jeg må berømme Blizzard for å ha skapt en bedre opplevelse ved å fjerne en funksjon.
Hva funksjoner angår skal det nevnes at veien til dagens stabilitet ikke har vært smertefri. Fra lansering var det mange dager hvor garrisons ikke fungerte, dungeons som ikke var tilgjengelige og mye annet sto i veien for en positiv spillopplevelse. Jeg hadde forventet en glattere lansering med tanke på at dette er dem femte store utvidelsen Blizzard slipper til World of Warcraft. Det dukket opp noen problemer med den nyeste oppdateringen, men etter hvert har Warlords of Draenor blitt en ganske stabil opplevelse.
Nye dungeons er stort sett av en positiv karakter. Her finner man garantert både favoritter så vel som de man helst vil unngå samme hvor mye loot man går glipp av. Med få unntak er det snakk om innhold som kan spilles gjennom sammen med en middels kompetent gruppe uten noen større problemer, selv på vanskelighetsgraden Heroic. Spillere som vender tilbake etter en lengre pause vil nok sette pris på et gjensyn med Upper Blackrock Spire, og ellers kan Auchindoun oppleves i all dens prakt - altså før den ble til et rykende krater.
Når det kommer til tidsreiser og hvordan Garrosh har havnet i fortiden, så er det en litt innviklet affære. Thrall og gjengen stiller ikke så mange spørsmål, men i en verden hvor bronze-drager er tidens voktere er det kanskje ikke så merkelig. Vi husker dessuten den gangen i Northrend hvor vi kjempet side om side med både våre fremtidige og tidligere selv.
Nok en gang må jeg vende tilbake til garrisons. Det er tidstyv nummer én i World of Warcraft, og dette er verdt å snakke mer om. De mange bygningene du kan reise kommer alle med en bonus. Man kan eksempelvis bygge en stall som åpner for at du kan fange og ale opp seks av dyrene i Draenor, og etter hvert kan de bli ditt nye mount. Det ser bra ut i teorien, og selv om jeg setter pris på både min flodhestaktige traver og ulven min, så er villsvinet en annen sak. Blizzard har nemlig gitt det en herlig løpsanimasjon. Dessverre virker noen av bygningene uferdige, særlig hvis de ikke tjener den samme praktiske nytten som de du allerede har.
I tillegg til å bygge kan jeg som sjef sende undersåttene mine ut på oppdrag. De flittige hjelperne henter hjem penger, ressurser og loot, men ikke forvent at de skaffer deg ettertraktede epics fra begynnelsen av. Etter hvert som du får væpnet dem skikkelig kan du imidlertid sende dem på krevende oppdrag som Highmaul raid, og da blir belønningene straks bedre.
Jeg er veldig fornøyd med Warlords of Draenor. Utvidelsen byr på noe av det beste jeg har fått i World of Warcraft, og med tiltak som garrisons mistenker jeg at mange timer vil gå tapt for min egen del. De tekniske problemene som ødela under lanseringen er heldigvis mer eller mindre borte, men det er fortsatt noen småting som vitner om at spillet ble sluppet litt for tidlig. Uansett er reisen til tresifret level spekket med gode opplevelser. Det er på denne reisen at enhver eventyrlysten ork, gnom, alv, dverg, troll eller hva man måtte bringe gjennom portalen vil finne masse spillglede. Akkurat som i de gode, gamle dager.