The Order: 1886

Det ligger en lett morgentåke over London. Sola titter forsiktig frem over de grå betongblokkene i horisonten og kaster et beskjedent, oransje skjær mot de mørkerøde mursteinsbyggene som omkranser United India House. Nede fra gatene høres taktfaste klakk fra hestesko mot brostein - en sjelden gang overdøvet av undergrunnsbanens metalliske hvin.

Dette danner bakteppet for tredjepersonsskytespillet The Order: 1886, og senviktorianske London blir dermed åsted for eksplosjoner, varulvaktige skapninger som får magesekken skåret opp og lemmer som sprenges i biter av det nyeste innen steampunk-teknologi. Premisset bak Playstation 4s nye stortittel er litt det samme som å sette VM i gjørmebryting til et kunstgalleri - man setter kanskje ikke pris på hvert eneste maleri, men fader heller, hvor ofte får man se slåsskamper i slike flotte omgivelser?

I bunn og grunn er The Order: 1886 et skytespill à la Uncharted eller Gears of War. Stort sett klemmer du ryggen inntil en vegg eller et gjerde og titter frem med jevne mellomrom for å smelle hatten av en opprører. Det som skiller dette fra andre spill i sjangeren, er at skytingen følger en stram regi og er tett sammenvevd med spillets historie.

Du er nemlig ingen hvemsomhelst. Du spiller som Sir Galahad - en ridder av en orden som har eksistert helt siden kong Arthurs tid. Denne ordenen har en gral som leger skader og forlenger livet til dem som drikker av den. Dermed har Galahad og hans ridderbrødre tjent mange konger og dronninger, og opplevd langt mer enn vanlige mennesker.

Jeg skal ikke avsløre så mye mer om hverken historien eller universet, selv om det frister. The Order: 1886 er en spennende, unik og gjennomtenkt fortelling. En god del av spillet går med på å introdusere universet og karakterene for spilleren, men det er fortsatt en god driv i handlingen. Spesielt interessant blir det etter hvert som utvikler Ready at Dawn knytter både politikk og konspirasjonsteorier inn i bildet.

Mytiske skapninger og oppdiktet teknologi er en annen side ved spillet, og dessuten noe som bidrar til å gjøre selve spillopplevelsen mer unik. Ordenens våpen, som er laget av ingen ringere enn oppfinneren Nikola Tesla (kjent for å ikke være Thomas Edison), er i all hovedsak en fryd å bruke. Snikerskyterriflen er letthåndterlig og responsiv. Ordenens maskingevær (min favoritt) er voldsomt, men svært presist.

Enkelte av pistolene føles litt håpløse sammenlignet med de tyngre riflene, men det er vel kanskje slik det skal være. Ellers er det hagler som skyter gnister og et lysbuegevær som sprenger armer og ben. Samtidig er det et knippe våpen som har to funksjoner. For eksempel kan et av geværene fyre av trykkluft som setter motstanderne ut av spill med et kjapt trykk på R1-knappen. Arsenalet bærer med andre ord et lite preg av Resistance eller Sunset Overdrive, samtidig som våpnene virker som de kunne ha vært del av en tidsalder der Cowboyer red rundt med revolvere.

I den nokså anseelige delen av spillet der du ikke har hånden på en avtrekker, er det som regel knappetrykkingssekvenser som råder. For det meste handler disse rett og slett om å trykke på knappen du ser på skjermen før det er for sent, men The Order: 1886 gjør en vri eller to på den gamle formelen.

Det finnes blant annet sekvenser som har flere utfall. Hvis du for eksempel ikke trykker på rundingknappen i tide, er det ikke sikkert det er game over, men du blir kanskje straffet på en annen måte. Noen ganger har du dessuten flere muligheter. Vil du stikke en kniv i motstanderen din eller knuse hodet hans mot terrassekanten? Akk, valgets kval.

Alt i alt er ikke disse sekvensene radikalt annerledes fra andre spill, men man merker at det er lagt litt ekstra arbeid i dem. Der The Order: 1886 imidlertid virkelig imponerer, er med hvordan disse sekvensene, vanlig gameplay og filmsekvenser knyttes sammen. Det gjøres nemlig helt sømløst, og jeg kan ikke huske å ha spilt et spill som gjør dette like elegant.

Det finnes i grunn eleganse hvor enn man snur seg. Områdene man besøker i The Order: 1886 er makeløst detaljrike og levende, noe som gjør at spillet appellerer til tidsturister på en måte selv Assassin's Creed-serien ikke makter. De mest interessante områdene er store og lar deg ta alternative veier for å flanke fienden, men det er også litt for mange konfrontasjoner i mørke korridorer. Her kan det være vanskelig å orientere seg. Plutselig har en fiende sneket seg inn på deg fordi du pekte lykten din i feil retning.

Galahad kan også ty til sniking. Det er et par partier i spillet der du må eliminere eller lure deg forbi fiender usett. Disse fungerer fint. Til tross for at spillet foregår under begynnelsen av den andre industrielle revolusjon, er det dog ikke genier du utmanøvrerer i disse sekvensene. Både fiendene og dine allierte kan på sitt verste virke litt dumme. Det som redder den kunstige intelligensen er hvordan fiendene kommuniserer med hverandre, og hvordan de reagerer med frykt når du bruker noen av de kraftigere våpnene. En fin liten detalj.

Dette er som du kanskje skjønner ikke det eneste området der The Order: 1886 gjør det lille ekstra. Alt fra Sir Galahads hårstrå som beveger seg i vinden, til de små replikkene og observasjonene dine allierte kommer med i kampens hete - alt fra det bunnsolide stemmeskuespillet, til de slående vakre omgivelsene og det detaljerte lydbildet - alt vitner om en enormt påkostet og gjennomført produksjon. Man tenker kanskje ikke over hver eneste lille detalj, men de er der, og de merkes i sum.

Når spillet omsider er over og den enorme listen med mennesker som bidro begynner å rulle over skjermen kjenner jeg et lite vemod. Det kunne gjerne vart lengre, og jeg sitter med en del ubesvarte spørsmål. The Order: 1886 er på mange måter en prolog. Det er en introduksjon til et nytt univers som kaster langt flere baller opp i luften enn det har tid til å ta imot, i hvert fall for denne gang. Til en innledende historie å være, er det imidlertid et usedvanlig nøye sammensveiset stykke arbeid som står like pent på egne bein som både større og lengre spill. Så der har du The Order: 1886: Verdens beste forrett.