Resident Evil: Revelations 2 - Episode 1: Penal Colony

Det er bare å fastslå det én gang for alle: Det er mange år siden skrekkspillenes frontfigur, Resident Evil, har vært i stand til å fremprovosere skrekken i oss. Med unntak av noen småskumle sekvenser i Resident Evil 4, et glitrende spill som i sin tid reformulerte seriens formel, har den japanske serien vært langt mer actionorientert enn fokusert på å skremme oss. Overlegne fiender, klaustrofobiske kameravinkler og begrensede ressurser har måtte vike for militærtrente soldater som vet hva de holder på dem i kampen mot biologisk terrorisme.

Det vil si, ett unntak har vi fått de senere årene. Resident Evil: Revelations endte opp som et overraskende bra 3DS-spill i sin tid, selv om den påfølgende konverteringen til større konsoller ikke var helt vellykket. Årsaken til at spillet fungerte så godt på 3DS, tror jeg kommer av at spillets trange omgivelser og atmosfære klarte å skape en nifs stemning på den håndholdte formatet. På det større formatet forsvant imidlertid noe av det klaustrofobiske, og dermed havnet spillet tilbake i seriens gamle feller.

Dette har imidlertid ikke hindret Capcom i å forsøke seg på en oppfølger - og da på det store formatet. Men ikke bare det. Med Resident Evil: Revelations 2 forsøker Capcom seg på episodeformatet, og har denne gangen valgt å dele spillet inn i fire deler med en ny ukentlig utgivelse.

Når jeg har syslet med første episode og kommet meg gjennom den på omtrentlig to timer (som var som forventet), må jeg stusse på om dette er et lurt valg fra Capcoms side. Serien sliter allerede med forutsigbarhet, og dersom man på toppen av dette nå kan forutsi noe av spillets lengde og dermed også når klimakset i historien kommer snikende, mister plutselig spillet enda et kort å spille. Jeg antar at Capcoms hovedambisjon er å skape en historie med flere cliffhangere og dermed øke spenningen, men etter første episode trekker jeg mest på skuldrene og mumler som Ole Brumm: Tja.

Historien tar oss med et sted mellom Resident Evil 5 og Resident Evil 6, og begivenhetene i det første Resident Evil: Revelations blir det bare smått alludert til. Denne gangen følger vi serieveteran Claire Redfield, som nå arbeider for TerraSave, en organisasjon dedikert til kampen mot bioterrorisme (og som vi ble introdusert for i filmen Resident Evil: Degeneration). Under en gallamiddag blir vi også introdusert for et av spillets nykommere, Moira Burton, datteren av serieveteran Barry Burton. Gallamiddagen blir fort utsatt for et angrep av en ukjent fraksjon, og i neste scene våkner Claire og Moira med noen merkelige armbånd rundt det ene håndleddet i et rustent, nedslitt fengsel.

Herifra begynner den første av to deler av historien, og hva første episode angår er dette også den klart svakeste. Capcom har tydeligvis latt seg inspirere av The Last of Us, og ønsker å inkludere en rollefigur i monsterdramaet som lirer av seg så mange fy-gloser og banneord som mulig (i hvert fall om man spiller med engelske stemmer). Fordi, du vet, meningsløs rappkjeftethet og en munn som burde vært vasket med såpe gjør alt så mye bedre. Resultatet er at Claire får følge av et sutrete, forsvarsløst og konstant klagende bannetroll i form av Moira, en rollefigur så innsmurt i daddy issues at det bare blir latterlig. Moira stinker av klisjeer, og er ikke i nærheten av å fremkalle de samme følelsene som Ellie i The Last of Us.

Parallellene til Naughty Dogs PS3-perle blir enda tydeligere når vi stifter bekjentskap med den andre delen av historien, som følger Barry Burton på jakt etter datteren. Barry har fått en overhaling som gjør ham til Joels ukjente halvbror eller noe. Barrys historie er likevel mer underholdende, mye takket være den unge jenta han plukker opp idet han nærmer seg fengelsanlegget. Natalia, som jenta heter, har den mystiske egenskapen at hun kan ane fiender i nærheten og peke dem og skjulte gjenstander ut for Barry. Spiller du taktisk, kan du fort løse problemene ved hjelp av sniking, noe som bare kan betraktes som et kjærkomment tillegg til serien.

Spiller du alene må du belage deg på å skifte mellom de to rollefigurene i de to parene. Spiller du derimot co-op (som ikke er mulig på PC), må en av dere belage dere på å spille kjipe roller. Moira nekter å bruke skytevåpen, og Natalia er så liten og forsvarsløs at hun kun bruker mursteiner til å kaste på monstrene.

Utover dette er det få eller ingen spektakulære nyheter å spore i spillet, som følger Resident Evil-oppskriften av nyere dato på godt og vondt. Skrekken må vike til fordel for gore-basert action, alt akkompagnert av et kontrollsystem som aldri føles fullstendig ideelt. Et forsøk på å skape en interessant historie (blant annet ved hjelp av noen istrødde Franz Kafka-referanser) forblir udramatisk, og mangelen på store nyheter viser bare at det har skjedd mer innenfor sjangeren enn Capcom klarer å håndtere. Legger man til at filmsekvensene har en elendig leppesynkronisering (i det minste hvis man kjører japansk audio) og at den grafiske presentasjonen er vekslende, burde det få noen varsellamper til å blinke.

Samtidig har spillet noe mer å by sammenlignet med andre episodebaserte spill. Co-op har allerede blitt nevnt, og bare dette gjør at spillet skiller seg ut fra lignende episodetitler. Det samme kan sies om Raid Missions, som er små oppgaver man kan bryne seg på for deretter å dele resultatet over nettet. Dette utgjør ikke store forskjellen, men bidrar nok til å gi spillerne litt mer å gå på frem til neste episode.

Potensialet er ikke helt fraværende, og det blir derfor spennende å se hva Capcom klarer å få til med de tre påfølgende episodene. Særlig håper jeg på flere øyeblikk hvor samspillet mellom Barry og Natalia utnyttes på en smart og spennende måte. Men første episode vitner ikke om nok forandringer i forhold til behovet, og det er dermed god grunn til å la skepsisen slå følge på reisen videre.