Elite: Dangerous

I skrivende stund svever jeg omtrent noen tusen kilometer over lille Norge. Jeg har tatt en liten kaffepause, det var noe jeg lærte at man skulle gjøre da jeg var med pappa på lastebiltur som liten. Det er viktig at sjåføren får hvile litt en gang i blant, spesielt når man er nødt til å sitte bak rattet fra Oslo til Berlin. Det er bare 1032 kilometer mellom Oslo og Berlin, men jeg skal litt lenger. Nærmere bestemt Alpha Centauri, litt under fem lysår unna min nåværende posisjon. Det er bare litt lenger.

Året er 3300, og menneskeheten har endelig kommet i gang med det som har vært vår skjebne siden våre forfedre sluttet å oppføre seg som apekatter. Verdensrommet er endelig blitt tilgjengelig for alle, og jeg sitter nå som sagt noen tusen kilometer over Jorden mens jeg venter på at skipet gjør seg klar for en tur i hyperspace. Jeg skal som sagt til Alpha Centauri, og stasjonen Hutton Orbital, som går i bane rundt solsystemets andre stjerne, Proxima Centauri. Der selger de nemlig den sjeldne Centauri Mega Gin, en vare jeg kan tjene rått på om jeg drasser med meg store mengder gjennom galaksen.

Ja, du hørte riktig: jeg har dratt til et annet solsystem for å kjøpe inn varer som jeg kan selge for profitt, ikke for å ta del i storslagne stjernekriger. Jeg er verdensrommets lastebilsjåfør, og jeg elsker jobben min.

Elite: Dangerous høres kanskje ut som et spill for de spesielt interesserte, og det er godt mulig at det er det. Her har vi et spillområde som best kan beskrives som å være på størrelse med melkeveien. Fordi det er melkeveien. Det er ingenting som stopper deg fra å fly fra den ene enden av galaksen til den andre... det vil si, foruten bensinbruk, pirater, sorte hull, for ikke å nevne tid... helt ufarlig er det ikke. Hva du som spiller gjør er helt opp til deg selv, du kan å jakte pirater for å cashe inn hos en av føderasjonens mange stasjoner, eller kanskje du vil bli piloten som kjemper for å forsvare et av imperiets battlecruisers i store kamper med flere faksjoner.

Personlig foretrekker jeg lastebilrollen, men det hender jeg drar på oppdagelsesferd i det ukjente. Det er alltid gøy hvis du er den første til å oppdage et himmellegeme, ettersom alle andre spillere som drar dit senere vil kunne se navnet ditt. Elite: Dangerous har flere systemer som kan påvirkes av det spillerne gjør, for eksempel akkurat nå er det en stasjon under utvikling og det er mulig å tjene ganske godt hvis man kjører deler til og fra som kan fremskynde arbeidet. Siden spillet foregår på nett, så har en annen gruppe med spillere som jobber for en annen faksjon bestemt seg for å sette opp en blokade. Jeg har ikke reist for å se denne selv, men det er utrolig kult at ting som dette oppstår. Det er også mulig å spille uten andre spillere, men da forsvinner også litt av spenningen fra spillet, selv om den kunstige intelligensen har litt å rutte med den og, spesielt hvis du støter på en litt mer erfaren pilot.

Det å frakte varer mellom solsystemer høres kanskje ikke så veldig farlig ut, og satt i sammenheng med å delta i store kamper så er det nok vesentlig tryggere, men det finnes mange pirater der ute som ser dollartegn når jeg kommer flyvende i mitt store lasteskip. «Hvis du gir meg lasten din lar jeg deg leve!» hører jeg plutselig gjennom anlegget. Jeg har ingen planer om å la denne spilleren stikke av med profitten min, så jeg aktiverer laserkanonene mine før jeg peiler meg inn på ham. Det skulle vise seg at denne karen bløffet, han stikker avgårde så snart han så at jeg var villig til å kjempe for lasten min. Men så dukker det opp et annet skip, denne gangen er det federasjonens sikkerhetsstyrker som foretar en standard sjekk. Nå har det seg slik at jeg tilfeldigvis er etterlyst i dette solsystemet, i et tidligere oppdrag hadde jeg nemlig skutt ned en stakkar som satt på noe informasjon som min daværende arbeidsgiver gjerne ville få fatt i.

Sikkerhetsskipet scanner meg og innser at jeg lever på kanten av loven, før han sender et par raketter mot mitt tunge og trege beist av et lasteskip. Skjoldet mitt blir tatt ut med én gang, og snart går det hull i glassruta og skipets HUD forsvinner blant sprekkene i glasset. Nå lever jeg på lånt tid. Ikke bare har jeg omtrent ti minutter med oksygen igjen i tanken, men jeg er også snart tom for bensin, og sikkerhetsdusten looper rundt for å sette inn nådestøtet. Heldigvis klarer jeg å få igang hyperspace-motoren slik at jeg får kommet meg avgårde i siste liten. Et par minutter senere lander jeg på en stasjon og betaler en ganske stor sum for å få fikset skipet mitt. Det er først nå det går opp for meg hvor nære jeg var ved å bli ruinert. Jeg hadde ikke så mye penger igjen, ettersom jeg hadde investert det meste jeg hadde i Centauri Mega Gin, og hadde jeg blitt skutt ned så hadde jeg ikke bare mistet profitten, men også skipet jeg satt i. Jeg ville ikke hatt nok penger til å betale forsikringen, så det ville virkelig satt meg tilbake.

Det er i situasjoner som dette at Elite: Dangerous virkelig lever opp til navnet sitt. Rommet er farlig, og uansett hva du gjør vil du støte på trøbbel. Selv en stjerne kan by på problemer skulle du befinne deg litt for nære, noe jeg ofte gjør ettersom jeg har utrustet skipet mitt med en såkalt fuel scoop, slik at jeg kan fylle tanken i nærheten av visse stjernetyper. Det gjør at jeg slipper å konstant stoppe på stasjoner for å fylle tanken når jeg er ute på lengre reiser, men det er altså ikke uten risiko.

Innlevelsesfaktoren er enorm i Elite: Dangerous, og uten den hadde nok store deler av spillet falt litt sammen. Du er virkelig piloten i førersetet, og alt sees fra førstepersonspespektiv. Skipet ditt er mer enn bare en klump med metall som du fører gjennom universet - det er ditt skip, og det er et redskap du kan forme selv. Ser du for eksempel at motoren begynner å gå varm, så kan du åpne innstillingspanelet for å skru av skjoldet, noe som vil redusere strømbruken og varmen som samles opp. Trenger du å skru av life support-modulen? Det er ingenting som stopper deg, men det er kanskje ikke så lurt heller. Jeg liker at spillet gir deg disse mulighetene, det får skipet ditt nesten til å føles som noe du har kjøpt og eier, på samme måten som innstillingene på en telefon lar deg skreddersy den til din ønskede opplevelse.

Det samme gjelder utstyret du velger å kjøpe inn til skipet. Har du lyst til å droppe skjold og våpen til fordel for større lasteplass slik at du kan ta med deg enda flere varer, eller kanskje du ikke trenger noe lasteplass i det hele tatt og heller ønsker å bruke den plassen til en sterkere skjoldgenerator. Det er opp til deg, men alle valgene du tar kan ha store konsekvenser. Jeg har for eksempel mistet alt jeg eier flere ganger når jeg har vært dum nok til å fly uten skjold i et solsystem jeg vet er okkupert av enorme mengder pirater. Jeg kunne endt opp med massive summer i bankkontoen, men jeg visste hva jeg risikerte.

Jeg digger denne typen gameplay. Det er skremmende når et større skip plutselig fyller skjermen, og du får beskjed om å gi fra deg det du har. Du kan alltids stikke av, men hva hvis motstanderen er raskere? Spillet går fra ekstremt spennende sekvenser hvor hjertet sitter godt opp i halsen, til avslappende 20-minutters turer på vei mot en avsidesliggende romstasjon. Det er nok ikke alle som kan ha det like gøy med å sitte å vente til du når destinasjonen din, men for meg er dette bare nok et element som styrker innlevelsen. Rommet er gigantisk, og Elite: Dangerous har kun melkeveien å by på. Likevel kan jeg garantere deg at du aldri kommer til å utforske halvparten engang. Det er tvilsomt at alle solsystemene i spillet vil bli utforsket før mennesket faktisk drar ut på lignende turer i virkeligheten. Vi snakker rundt 400 milliarder solsystemer, og i hvert solsystem har du gjerne en eller flere stjerner som igjen kan ha flere planeter i bane rundt seg.

Det er massivt, det er nesten for stort. Det er bare en liten del av galaksen som faktisk har en befolkning, så drar du for langt ut er det liten sjanse for å møte på annet liv. Elite: Dangerous kan være ganske ensomt til tross for at det er et av de aller største multiplayerspillene vi noensinne har sett, men det gir som sagt mening i det store bildet.

Frontier Developments har virkelig laget noe magisk her. Jeg har aldri spilt de andre spillene i serien, og jeg har ikke hatt mye erfaring med sjangeren tidligere, så for meg er denne typen opplevelse noe nytt. Det minner om en blanding av Euro Truck Simulator og Firefly, en slags Han Solo-simulator. Dette er et spill jeg gjerne setter på en film ved siden av - jeg ser ikke på film mens jeg spiller, jeg ser på film i skipet mitt mens jeg flyr gjennom galaksen... jeg innser nå at jeg har blitt gal, men jeg elsker dette spillet.