Jeg hadde aldri trodd på forhånd at jeg skulle komme til å like et pek-og-klikk-spill så godt som jeg gjorde før jeg prøvde Broken Age. Spillets regissør, Tim Schafer, har som kjent gitt oss perler som Grim Fandango og Brutal Legend (rock oooon!), og for de som har fulgt ham tidligere er det ikke vanskelig å kjenne igjen den kreative stilen og den til tider veldig gode humoren. Spørsmålet er om Broken Age klarer å holde oss fengslet gjennom sine to akter, og om puslespillene er så gode som vi forventer. Svaret er et nølende «tja».
Jeg må for så vidt si det er lite som ikke imponerer med Broken Age ved første øyekast. For det første vil jeg ikke legge skjul på at grafikkstilen er fortryllende og engasjerende. Det er nå trygt å si at det ikke er mulig å se forskjell på en tegnefilm og spillgrafikk lenger, for Broken Age ser ut som noe Pixar kunne funnet på å koke sammen. Da tenker jeg ikke først og fremst på animasjonene deres, men heller at det faktisk ligner på et univers skapt på et lerret.
For det andre gir Broken Age deg friheten til å velge hvilken historie du vil utforske av de to protagonistene: Vella, en hissig, men modig jente som kjemper for forandring, eller Shay, en gutt født med puter under armene så det holder, men som febrilskt håper på at det er noe mer ved livet enn frokostblanding og barnslig underholdning.
Selv om disse to fortellingene foregår hver for seg, er de også (ikke uventet) knyttet sammen på flere måter. Hvordan skal jeg ikke røpe, men det jeg kan si er at det er både morsomt og spennende å komme seg videre. I tillegg kan man bytte mellom å kontrollere disse karakterene når man skulle ønske. Til tider blir dette også nødvendig for å komme videre i historien. Dette er en verden som er usannsynlig koselig og ganske så skremmende på en og samme tid, og uttrykket «uncanny vally» passer godt inn her. Med andre ord får jeg konstant følelsen av at noe ikke er som det skal, og både figurer og fortellingen gir uttrykk for at dette stemmer.
På mange måter er det historien som bærer Broken Age frem. Spesielt Act 1 er noe av det mer spennende i nyere tid, og cliffhangeren tok meg på sengen. Act 1 leder deg også gjennom relativt store, uoppdagede områder det er morsomt å utforske. Dessverre gjelder ikke dette for Act 2, da man for det meste blir tvunget til å bane seg vei gjennom de samme stedene. Fortellingen, til tross for at den holder seg relativt spennende, bremser kraftig opp og setter seg fast i spillets mange oppgaver i den andre akten.
Puslespill eller «puzzles» er noe av det som gjør pek-og-klikk-spill til pek-og-klikk-spill. Act 1 innleder dette forsiktig med relativt enkle oppgaver, men som etter hvert endrer seg positivt i vanskelighetsgrad. Utvikler Schafer fikk mye tyn for at disse oppgavene var for enkle i første omgang, og i Act 2 har utvikleren tatt kritikken til seg. Puslespillene er derfor på et helt annet nivå i siste akt, et nivå som er utfordrende på en god måte, men som også er såpass vanskelige at jeg fra tid til annen rett og slett er blitt tvunget til å rive ett og ett kjært hår fra mitt barske bryst. Denne aktiviteten er bare nesten like vond som det å møte på disse psyko-oppgavene. Det verste er at det er flere av dem, og setter du deg først fast kan det blir svært frustrerende å forsøke videre.
Nå skal jeg ikke si noe imot vanskelige oppgaver, det er tross alt mestringsfølelsen som er noe av det som gjør spill som dette kult. Det dumme er at når visse oppgaver i Broken Age virker så tilfeldig satt sammen, med et uendelig antall mulige ting å klikke på og kombinere, blir det fort kjas og mas å skulle løse dem. Spesielt frustrerende er det når du har puslet med en oppgave i en hel time(!) og finner ut at det bare var å endre bittebittelitt på en dings, eller kombinere to objekter du trodde du allerede hadde prøvd å sette sammen, for så å bruke dem på en tredje dings. Broken Age kunne derfor i andre akt tatt godt nytte av ordtaket «less is more», selv om jeg kan se for meg at sadister og de med et spenstig dødsønske godt kan like det de finner her.
Det er disse oppgavene jeg synes er den store tragedien ved Broken Age. For fra å være et spennende sci-fi-eventyr med overkommelige oppgaver utvikler det seg til å bli et prøv-og-feil-feil-feil-spill jeg brukte for mye tid på å komme meg gjennom. Historien som en gang fengslet meg ble selv fengslet av disse tidsslukerne, og etter at jeg hadde brukt såpass mye hjernekraft at jeg ble nødt til å ta en pause, måtte naturligvis også fortellingen vente på at jeg klarte å samle meg igjen. Momentet gikk derfor tapt i en blanding av irritasjon og utmattelse.
Broken Age er et vakkert og spennende eventyr som tar deg med på en koselig, om ikke skremmende og tidvis ekkel reise. Karakterene Vella og Shay er enkle nok å kjenne seg igjen i, noe som blir forsterket av det som for det meste er svært godt stemmeskuespill (noe som også gjelder for de andre karakterene), i tillegg til troverdige handlinger.
Dessverre blir det ellers nydelige mesterverket skitnet til av noen svært frustrerende utfordringer i andre akt som sugde livsgleden ut av meg. Selv ikke mestringsfølelsen gjør opp for disse, og jeg står heller igjen med et oppgitt uttrykk i ansiktet som like gjerne kunne skreket noe sånt som «Er du serr?!» Jeg ser også på det som et alvorstegn når samboeren min forsiktig setter seg ned ved siden av meg og spør med Guds frykt i øynene: «Are you ok?»
Helhetsbildet blir dermed at Broken Age er et nydelig spill med noen aldeles frustrerende feil. Så lenge du har tid og kreftene til å stå imot disse barrierene av noen utfordringer derimot, kan Broken Age være mer egnet for deg. For oss dødelige vil jeg dermed si det raskt kan gli over i det mer frustrerende laget, men at historien og karakterene er verdt å få med seg. Responsen samboeren fikk var for øvrig et glis og en svett panne, etterfulgt av setningen, «I think so?»