Dybde. Ordet blir sittende igjen i hjernebarken etter bare noen timer med The Witcher 3: Wild Hunt. Jeg har sjelden vært borti maken til dybde. Detaljrikdommen til grafikken er upåklagelig, mangfoldet av forskjellige oppdrag er herlig, dialogene er engasjerende og skuespillet er av toppklasse. Alt er utrolig vellaget. Figurmodellene er vakre, kampsystemet er belønnende og selve mytologien bak spillet er spennende. Det er et spill som på veldig mange måter gjør narr av tidligere innslag blant fantasy-rollespill, spill som blekner i sammenligning. Samtidig er ikke alt perfekt her heller.
Du spiller som Geralt av Rivia, en jeger hvis tjenester man kan kjøpe for en rimelig slant, som denne gangen samtidig er ute på en personlig reise. Denne reisen vikler seg etter hvert inn i skjebnene til flere andre personligheter, og utfra hovedhistorien spinner en rekke mindre fortellinger. Noen av dem viktige, andre mindre vesentlige, men alle oppslukende. Spillet er nesten renset for kjedelige hente-og-bringe-oppdrag av typen man ofte ser i andre titler. Dette er den nye standarden.
Det handler om nyansene. Eksempelvis er ikke kampsystemet spesielt komplisert (man har lette og tunge angrep, blokkeringer, kontringer og et hint av magiske angrep), men nyansene gjør det likevel spennende. Hvis du sitter på hesteryggen for eksempel, er angrepene dine kraftigere, men samtidig tar det lengre tid å svinge sverdet. Timingen blir derfor annerledes, og man må tilpasses spillingen deretter.
Uansett hvordan du går løs på dem finnes det plenty av forskjellige fiender du må takle i Wild Hunts vakre verden. De må alle angripes på forskjellige måter, og de oppfører seg annerledes i flokk enn de gjør på egenhånd. I mange spill slåss man på samme måte mot en flokk med ulver som man gjør mot en tilsynelatende koordinert gruppe med banditter, men dette er ikke tilfelle i The Witcher 3: Wild Hunt. Resultatet er et friskt kampsystem, der taktikk spiller hovedrollen. Man må være på tå hev, og tilpasse seg fienden man står overfor. Hvis en banditt angriper deg fra hesteryggen er det eksempelvis mye å hente i å fokusere på hesten, slik at rytteren faller ut av sadelen og rett ned på sverdet ditt.
Samtidig må du kjenne dine egne begrensninger. Andre skapninger går nemlig ikke opp i nivå sammen med deg. Dette betyr at enkelte fiender er svært kraftige allerede fra starten, og disse råtassene bør du helst unngå eller flykte fra innledningsvis. Før du starter oppdrag får du en anbefaling på hvor mye XP du bør ha lagt deg opp før du setter igang, men det finnes ingen slike advarsler for fiender du tilfeldigvis møter i villmarken. Man må rett og slett unngå å bli for kjepphøy, da en kraftig fiende lett kan slå deg i bakken selv om du nettopp beseiret en griff og føler deg uovervinnelig.
Nevnte jeg at alt er vevd sammen til en helhet i Wild Hunt? Vel, la meg komme med et nytt eksempel. Som i rollespill flest kan Geralt benytte seg av magi, men dette kommer ikke av seg selv. Man er nødt til å lage eliksirene man bruker selv, og dette betyr at man må finne ingrediensene ute i naturen. Dette betyr igjen at man kommer over hendelser, fiender og sideoppdrag man ellers ville oversett. Det er alltid noe å ta seg til i Wild Hunt.
Når det er sagt kommer ikke den massive dybden til The Witcher 3: Wild Hunt uten enkelte ulemper. Menysystemet er eksempelvis såpass innviklet at vi fremdeles blir forvirret av det, etter flere titalls timer med spilling. Det er lagt opp til at man skal studere hver fiende nøye i systemet for å finne ut hvilke svakheter vesenet har, hva slags magi det er sårbart overfor og så videre. Å gjøre dette er imidlertid en tidkrevende prosess, og den generelle mangelen på hint og forklaringer i menysystemet gjør spillet mindre tilgjengelig for de som ikke har spilt tonnevis av fantasy-RPGer tidligere.
Likevel ble vi ikke demotivert og mistet lysten til å kaste oss ut i nye kamper. Årsaken er at kampene blir tøffere hvis man dropper lektyren i menyen, uten at de blir uoverkommelige. De blir vanskeligere, men ikke umulige. Når man møter et ny fiende uten å være forberedt kan det fort bli en vrien oppgave å komme helskinnet ut av oppgjøret, men selve kampsystemet er fortsatt presist og smidig nok til at man kan takle oppgaven. Å bekjempe en tøff fiende helt "på egenhånd" føles dessuten skikkelig bra.
Når det gjelder XP-systemet og oppgraderingen du kan gjøre, preges også dette systemet av å være så omfattende at det er litt virent å få tak på. Det er virkelig et vell av forskjellige muligheter, og skal du finne oppgraderingene som passer spillestilen din perfekt, må du gå nøye gjennom dem alle. Dette er ikke Skyrim, der man kan velge et nokså ferdig oppsatt løp som en "fire-wielding mage" eller en "ranged rogue". Har skaper du din egen jeger, og det er bare du som kan vite hvilke egenskaper som vil styrke "din" Geralt.
Menyene kunne altså vært litt lettere å ha med å gjøre, men historien har vi lite å utsette på. Vi liker at det er opp til deg hvor mye du ønsker å fordype deg i spillverden. Du kan stille flere spørsmål i samtalen og lære mer verden du befinner deg i, eller droppe alt av snikk-snakk og gå rett på sak med neste oppgave. Samtidig har alle valgene dine konsekvenser, og det er aldri svart-hvitt hva man bør gjøre. Nok en gang er det snakk om et spill av nyanser, og vi liker det!
Det er tydelig at man er del av en levende verden i Wild Hunt, og for det meste er dette positivt. Når man ankommer et nytt tettsted kan man høre innbyggerne snakke om seg og sitt med hverandre. Livene deres kretser ikke rundt deg, selv om flere har behov for din hjelp. Samtidig er dybden så stor at man kan bli overveldet og glemme ansikter underveis. Spillkartet er på størrelse med kartet i spill som Red Dead Redemption og The Elder Scrolls-spillene, og overalt finnes det ulike mennesker som har oppgaver til deg. Da er det lett å miste oversikten og glemme hvilke fjes som er knyttet til hvilke oppgaver.
Vårt tips? Gjør deg ferdig med én region om gangen, i hvert fall de oppdragene du har høyt nok spillernivå til å gjennomføre. Deretter kan du fortsette eventyret videre. Alle stedene har oppdrag som du trenger høyere nivå for å fullføre, som du derfor må komme tilbake til senere. Likevel er det lite å hente i å fly frem og tilbake mellom ulike steder, for å fullføre oppdrag straks du er sterk nok. På denne måten mister du bare kontakten med personene oppdragene er knyttet til, og når du har mistet oversikten over hva som skjer, er det fort gjort å slutte å bry seg.
Det vil nok være mulig å fullføre The Witcher 3: Wild Hunt på 25 timer hvis du raser gjennom, men vi ser ingen grunn til å spille på denne måten. Dette er en verden som fortjener at du tar deg tid til å nyte den. Det er en verden som du fortjener gleden av å utforske. Spillkartet blir raskt fylt opp av ikoner som peker mot interessante steder, men det finnes en hel masse å oppleve utover dette. Og det beste av alt er at alt henger sammen på en naturlig måte.
Deler av spillet kan spilles hulter til bulter, og likevel blir valg og konsekvenser vevet sammen i historien på organisk vis. Noen ganger på en fremtredende og tydelig måte, og andre ganger på en mer subtil måte. Eksempelvis ble vakten ved en byport mye vanskeligere å ha med å gjøre etter at partneren hans gjenkjente oss fra en slåsskamp på en bar i byen tidligere på dagen. Slike ting bidrar til inntrykket av at verden man befinner seg i er levende og ekte.
Designmessig bærer The Witcher 3: Wild Hunt preg av samfunnet i England under Middelalderen, med innslag av europeiske folkeeventyr. Man kan også skimte inspirasjon fra Monty Pythons tolkninger av tidsepoken, og selv om noen av personene man møter har et lett klisjépreg, sitter den mørke humoren ofte godt. Effektene av krig, samt den konstante frykten for det ukjente, gir spillet en atmosfære som kan minne om Game of Thrones, blandet med skrekk og gru i samme gate som filmene til Guillermo del Toro. Alle du møter har en overraskende dybde og bakgrunnshistorie knyttet til seg, og hvis du tar deg tid til å oppleve alt sammen blir opplevelsen rikere. Man kan for eksempel fort bli grepet av fortellingen du avdekker når du jobber med å løse et mord, der en gammel kone har mistet hodet for noe hun ikke nødvendigvis var skyldig i.
Som du skjønner, og som jeg nevnte helt på starten er dybde stikkordet her. Dette er et spill med en dybde vi aldri har sett maken til, på tvers av historien, personlighetene og omgivelsene såvel som kampsystemet og gameplay for øvrig. Vi ble aldri like knyttet til Geralt som vi ble til eksempelvis Joel og Ellie fra The Last of Us, men dette har nok mye å gjøre med at fantasy-sjangeren er så dypt forankret i en verden som er ulik den vi lever i. Dessuten er Geralt en person som har to store spill med mental ballast bak seg. Han er ikke desto mindre en spennende hovedperson vi allerede har kost oss i lag med i timevis. Og enda flere skal det bli. Helt klart!