Final Fantasy X/X-2 HD Remaster

Jeg hadde forholdsvis lite erfaring med Final Fantasy-serien da jeg for første gang fyrte opp det tiende kapitlet for drøye 13 år siden. Den gangen var det Playstation 2 som hadde æren av å vise frem sitt første Final Fantasy - og for et Final Fantasy det skulle vise seg å bli. En mystisk reise gjennom tid og rom stod for tur, fra det høyteknologiske paradiset Zanarkand til den nedslitte og desperate verdenen Spira. Det var en variert og vakker jord jeg møtte, som på majestetisk vis er blitt med meg i tiden etter 2002.

Nå tenker du kanskje at det er en fare for at mitt syn på dette spillet er blitt farget av nostalgi. Jeg skjønner bekymringen, da dette spillet er svært nostalgisk for meg. Når det er sagt har jeg spilt det flere ganger etter 2002, i tillegg til nyversjonene på Playstation 3 og Playstation Vita. Jeg vil derfor si at nostalgien ikke står i veien for et nyansert syn på den nyeste utgaven til Playstation 4, som nå er utgitt bare ett år etter PS3/Vita-versjonene. Jeg vil bruke mesteparten av denne anmeldelsen til å snakke om Final Fantasy X, da dette er bautaen ved siden av spin-off-spillet Final Fantasy X-2.

Det er mye jeg kan fortelle deg om Final Fantasy X. For mye. Jeg kan fortelle deg om den bortskjemte blitzball-stjernen (blitzball er i store trekk håndball under vann) Tidus, som får virkeligheten sin snudd på hodet og ender opp på en reise han aldri hadde forestilt seg. Jeg kan fortelle deg om åndemaneren Yuna, en ung kvinne som setter ut på en farefull reise i sin avdøde fars fotspor, der det eneste målet er å bringe fred til den mørke verdenen hun kaller sitt hjem.

Likevel lar jeg være å gå nærmere inn på dette, av den enkle grunn at jeg er redd for å ødelegge opplevelsen for dere. Det er vanskelig å skrive i detalj om et spill som er så historietungt som Final Fantasy X, uten å skulle spolere noe. Jeg føler meg likevel nødt til å meddele at jeg aldri har opplevd en fortelling så vakker, så storslagen, og så intrikat som den i FFX. Spillet skiller seg også ut fra tidligere (og for så vidt senere) utgaver i serien ved at fortellingen sees gjennom øynene til spesielt én karakter, sammen med denne personens tanker og minner.

Spira er kontrollert av et presteskap, som styrer hele samfunnet med en jernhånd. Det er en middelaldermentalitet vi støter på, der religionen er det som ser ut til å holde folket vekk fra stupet. Presteskapet har blant annet bannlyst høyteknologi da de mener det kaller frem dommedagsvesenet Sin. Sin er skapningen som i løpet av fortellingen terroriserer landet og ødelegger alt på sin vei. Frykten for dette vesenet er tilsynelatende det som driver folk til statsreligionen Yevon, og som i sin tur holder pave-skikkelsen Maester Mika ved makten.

Det er med disse rammene Yuna setter ut på en pilegrimsreise i håp om å gjøre slutt på Sin. Det blir dog tydelig at hennes ferd vil bli vanskeligere enn for de som fullførte reisen før henne, deriblant hennes far. Hvis du allerede nå stusser ved det jeg sier, er det fordi det faktisk er noe som skurrer her. Hvordan kan hennes reise bli hardere hvis faren allerede fullførte den? Mer ønsker jeg ikke si.

Hvis det er én enkelt ting jeg vil trekke frem ved Final Fantasy X (bortsett fra selve fortellingen) er det lydsporet. Du kan si hva du vil om Howard Shores verk i Ringenes Herre, eller det vi blir servert i The Elder Scrolls-universet. Jeg er fullstendig enig med deg i at det er svært vakkert. Jeg må likevel si at komponistene bak FFX, deriblant Nobuo Uematsu, virkelig har overgått både seg selv og alle andre i dette tilfellet. Musikken er så minneverdig at jeg har lyttet til den de siste 13 årene. Ikke bare er musikken vakker, men den setter stemningen i spillet noe så til de grader! Jeg vil faktisk si at opplevelsen ikke hadde vært den samme uten musikken, ikke i nærheten engang. Den treffer på de rette punkter når det gjelder, og jeg kan - forhåpentligvis med manndommen i behold - fortelle at jeg gang på gang blir så rørt av visse scener at jeg blir våt i øynene og ser meg nødt til å tenke om livet mitt.

Inntil nå har jeg for det meste hyllet det originale Final Fantasy X, da fortellingen og karakterer er uendret i PS4-versjonen. Det skal sies at karaktermodellene er noe endret visuelt sett, men dette ikke til det ugjenkjennelige. Det kan være en smule uvant å se Tidus og Yuna på PS4 hvis man kommer rett fra PS2, men det tar ikke lange tiden før man venner seg til deres nye utseende.

En annen ting som er endret siden sist er lydsporet. Det bli spilt inn ny musikk til PS3-versjonen, og nå er det mulig å velge om man vil bruke den nye eller originale musikken. Her må jeg si at gamle spillere (meg selv inkludert) sannsynligvis har størst glede av den originale versjonen, men den nye er slettes ikke dum det heller. Med høyere kvalitet og flere instrumenter per sang vil jeg si de nye låtene høres objektivt bedre ut, samtidig som de mister litt av den tydelige melodien som løftet det originale lydsporet. Selv om jeg personlig sverger til den originale versjonen vil jeg ikke bli overrasket om nye spillere foretrekker nyinnspillingen. Det er for øvrig mulig å bytte mellom original eller «arranged» lydspor når som helst i spillet. Praise be to Yevon!

Jeg kan også med glede fortelle at grafikken har fått et stort løft. Bedre skygger og teksturer hjelper til med å bringe klær og karakterer nærmere, og gjør at alt ser mykere og skarpere ut på en og samme tid. Grafikken på vannet er kanskje det som imponerer mest - det ser faktisk ut som om det er laget for et nestegenerasjonsspill. Likevel er jeg skuffet over at karakterene av og til blir vist med lavere kvalitet enn i filmsekvensene (tenker ikke på CGI-scenene), da det strengt tatt burde vært mulig å vise dem på sitt beste til alle tider. Minnekortet mitt er ikke på 8MB lenger, liksom. En annen grafisk betenkelighet er lip-syncingen, som til tider er helt horribel. Jeg har lavere krav til dette for nyversjoner enn for helt nye utgivelser, men det får da være grenser!

Når det kommer til kamp-systemene i de to spillene står disse uendret siden sist gang. Final Fantasy X tar i bruk sitt turbaserte system der alle venter tålmodig og du kan bruke så lang tid du vil med å utføre hvert angrep. Med andre ord vil du aldri bli avbrutt av en fiende før du rekker å ta din tur, med mindre karakteren din dør eller blir hindret på fiendens tur. Final Fantasy X-2 bruker derimot seriens mer velkjente Active-Time-Battle, der rundene er mer førstemann til mølla og bare delvis kan beskrives som turbasert. Begge systemene har sine styrker og svakheter, men spør du meg er de likevel de beste systemene i hele serien. Ikke minst liker jeg at kontrollene blitt mer presise og raskere, slik at det er mindre sjanse for å trykke feil.

I tillegg til å skille seg ut med sitt kampsystem går FFX enda et steg lenger når det kommer til karakter-progresjon. Istedenfor å bruke de velkjente Experience-poengene, og gå fra nivå 1-99, sanker man nå Ability Points. Disse bruker man i spillets Sphere Grid. Det store med denne Sphere Griden er at man hopper fra evne til evne for å bli sterkere, og av og til må man gjøre tøffe valg når det kommer til hva man vil bruke disse poengene på. Dette er det beste oppgraderingssystemet i seriens historie, da man virkelig føler at man blir sterkere for hver oppgradering. Ikke noe FFXIII-tull her, altså.

FFX-2 går på sin side tilbake til det tradisjonelle level-systemet fra 1-99 (og sanking av EXP), men tar også i bruk andre former for progresjon. Her har man noe som heter Dress Spheres, altså forskjellige klasser karakterene dine kan hoppe inn og ut av. I likhet med selve karakterene dine må disse klassene oppgraderes, og sammen med spillets hyppige bruk av gjenstander som gjør deg sterkere er det mye morsom mikro-administrering å finne i FFX-2 også.

Når det gjelder historien er Final Fantasy X-2 en pikniktur i forhold den svært seriøse og mørke tematikken i FFX. I alle fall til tider. I FFX-2 følger vi Yuna etter hendelsene i X, og Spira har forandret seg mye på to år. Om disse endringene er gode eller ikke må bestemmes av den enkelte, men det er klart at X-2 er mye mer «japansk» når det kommer til humor og karakterer. Fortellingen og karakterer går fra å være pinlig overdrevne (jeg ser på deg, Brother), til å være ufattelig spennende og mystisk.

Spira er fortsatt stedet man utforsker, og ikke bli overrasket om du i begynnelsen tror du har kjøpt det samme spillet to ganger - det er faktisk mer eller mindre den samme verdenen man tråkker igjennom. Store deler av det første spillets områder er gjenbrukt i FFX-2, men med noen tydelige endringer her og der. Dette er dog ikke noe stort minus da alt utover utseendet til omgivelsene er forandret. Den generelle tonen i spillet, samt Yunas egen karakter, er nemlig veldig annerledes.

Final Fantasy X/X-2 til Playstation 4 er den desidert beste utgaven av de to spillene til dags dato. Om du likevel har spilt igjennom utgaven til PS3/Vita er det relativt lite å hente inn her, utenom et lite hopp i grafikken og muligheten til å spille av det originale lydsporet. Spillene er for øvrig cross-play, så du kan når som helst overføre filen fra PS3/Vita og fortsette på PS4.

Når det er sagt er det få spill som har rørt meg slik Final Fantasy X har gjort. Dialogen, musikken, de nydelige CGI-scenene og den utrolige regien. Det er lite som har gått feil. Til tross for skuffende lip-sync og få nye tillegg og oppgraderinger, er det lite vondt jeg kan si om denne utgivelsen. Veteranene vil lovprise Square for å ha brakt tilbake det originale lydsporet, og sammen med nye spillerne vil de sette pris på det visuelle løftet. Tidus og Yuna tar oss med på en fantastisk reise i disse to spillene, en reise jeg er lykkelig for at endelig er tilgjengelig på Sonys siste konsoll.