Total War: Attila - The Last Roman

Det er nå fem måneder siden Attilas hunerarmé skylte innover Europa og jevnet det vestlige Romerriket med jorden. Om du har vært med på å tvinge romerne i kne eller tappert kjempet mot en evig bølge av folkevandrere og sykdommer bak dine høye murer, har du kanskje merket at Creative Assembly relativt regelmessig har kommet med små utvidelsespakker som nye spillbare fraksjoner og effekter. Hvis du er av den oppfatning at dette helst skulle vært en del av spillet fra start, er du neppe alene. Det er derfor gledelig at det endelig er kommet en utvidelse som leverer mer enn bare deler av det som burde vært der i utgangspunktet.

The Last Roman tar oss med til år 533 e.Kr. Romerriket i vest er for lengst borte. I dette vakuumet har vandalene, frankerne, visi- og ostrogoterne grunnlagt mektige kongeriker. Ettersom utvidelsespakken legger Midtøsten bak seg og velger å sikte inn på Sør-Europa, er det derfor stor fokus på Vest-Romas etterkommere. Dette er heller ikke så rart med tanke på at vi er i tidsperioden der Øst-Romas keiser Justinian greide å gjenerobre store områder i vest, som var gått tapt bare noen tiår tidligere. Han bega seg dog ikke ut på reisen alene. Det var den trofaste generalen Belisarius som tok på seg den enorme utfordringen. Han skulle reise Vest-Romerriket fra asken og gjenforene Roma i vest med Konstantinopel øst.

Selve settingen forteller også mye om hva man gjør i The Last Roman. For selv om du kan velge å spille som en tradisjonell fraksjon som har byene godt plantet i jorden, er hovedpoenget med utvidelsen at man skal kontrollere Belisarius og hans horde på deres ferd vestover. Å spille som en horde der konstruksjon av bygninger og rekruttering av soldater gjøres i en «mobil» bosetting var også mulig i Attila, men The Last Roman går ett skritt lenger ved å gjøre horden din til en slags vasall av Øst-Romerriket selv.

Det er også her The Last Roman skinner som mest. For ikke bare tilbyr den en opplevelse ulikt noe annet Total War-spill til dags dato, men den gjør det med få irritasjonsmomenter i tillegg til det som gjør serien så unik fra før av.

The Last Roman gir deg to veier å velge mellom som Belisarius og hans «Roman Expedition»-fraksjon. Du kan velge å være lojal mot keiser Justinian og imperiet og forsøke å gjenerobre vesten, eller gå din egen vei, erklære krig mot Justinian og grunnlegge ditt eget Roma i vest. Sistnevnte høres nok ut som det en horde kunne gjøre i Attila, og dette er for så vidt rett. Forskjellen er at denne gangen er du garantert å få Konstantinopel på nakken, for ikke å glemme de nyetablerte germaner-kongene.

Velger du derimot å forbli lojal mot riket kan du forvente en kampanje fylt med oppgaver gitt fra forskjellige hold, blant annet din egen kone og keiseren selv. Disse to er heller ikke ofte på samme bølgelinje, og det å måtte velge mellom å følge sin kone eller keiser er ikke alltid like lett.

Som Belisarius er målet altså å gjenerobre tapte romerske byer. Kicket er at du faktisk ikke får kontroll over byene etter å ha vunnet dem. Etter seieren får du heller muligheten til å overrekke landområdet til Justinian, slik at du kan fortsette å trave rundt om i Europa som en horde. Ikke tro at det ikke er noe mikro-administrering for det, for en horde er ikke bare en enkelt hær på kampanje-kartet, men faktisk en mobil by. Du gjør derfor rett i å fokusere på oppgraderinger av de forskjellige hordene dine så ofte som mulig, men her må det også gjøres valg. Pengene kommer nemlig ikke lett inn i kista når det hverken er mulighet for handel med andre fraksjoner eller plyndring av byer. Kanskje er det derfor jeg kjedet meg litt i spillets startfase, da det tar tid å gå i pluss.

Kommer du deg gjennom innledningen er det dog mye å hente. Livet som horde er overraskende gøy, og det ekstreme valget mellom litt mer gull eller noen flere soldater, sammen med intrigene fra Konstantinopel og hendelsene som påvirker spillets gang (som for eksempel endringer i klima og landeplager á la Attila), skaper en nokså interessant spillopplevelse. Det skal også sies at selv om The Last Romans kampanjekart er som snytt ut av nesa på det i Hannibal at the Gates fra Rome 2, ser det meget fint og detaljert ut, og selvfølgelig er det preget av den mørke tidsperioden mellom antikken og middelalderen. Jeg må også nevne at hver runde regnes som en måned. Med andre ord går tiden sakte, og man føler ikke man får like mye nytte av familietreet som Attila gjeninnførte.

Er det noe som skuffer, er det at Creative Assembly kunne lagt noen flere timer inn i enhetsmodellene. For til tross for at det er innført nye enheter for hovedfraksjonene i utvidelsen, er de verken spesielt mange, eller helt ulike fra sine forgjengere i Attila. Når man ser hva noen av Total War-seriens moddere får til, er det rart at studioet selv ikke tar seg tid til mer variasjon eller detaljer for utvidelser som faktisk koster penger (mens mods på sin side er gratis).

Det er også et par andre ting jeg stusser over. Jeg syntes det var rart at Justinian (et stykke inn i spillet) ikke ville støtte meg hvis jeg ble angrepet fra tidligere nøytrale fraksjoner, og dermed brøt alliansen vår. Til tross for dette gikk det fortsatt an å erobre byer for keiseren, men det ble først krig hvis man selv gikk inn for det og erklærte selvstendighet. Dette følte jeg var litt som å tvinge kjæresten din til å slå opp med deg ved å være en drittsekk over en lengre periode. I dette tilfellet er det Justinian som ønsker bruddet, men som ikke tør å si det rett ut selv. Jeg skjønner at det burde være en mulighet for «bad blood» hvis relasjonene synker nok, men i dette tilfellet burde det bryte ut i krig og ikke i en semi-enveis-allianse.

I tillegg er det ikke mulig som Belisarius å plyndre byer man erobrer. I Attila kunne man velge å ikke ta kontroll over området, men heller plyndre det for rikdom etter seier, for så å stikke av. Dette er i hovedspillet en god inntektskilde, som man mister fullstendig i The Last Roman.Et annet minus er at enkelte valgfrie oppdrag man kan gjøre for hver «akt» virker en anelse uoppnåelige, samtidig som noen er direkte umulige å få til. Kanskje er sistnevnte bugs som kan bli luket ut, men det blir ikke noe mindre irriterende av den grunn.

The Last Roman tar en sjanse og lykkes for det meste. Det er gøy å spille som en horde på oppdrag fra et større imperium. Her får man kanskje følelsen man burde fått som Cæsar i Caesar in Gaul-utvidelsen til Rome 2. Til tross for relativt få nye units og mye gjenbruk fra Attila, klarer det personlige oppdragssystemet, kampanjekartet og horde-mekanikken å skape en Total War-opplevelse tilstrekkelig ulik den i hovedspillet. Roma Victor!

Alle bildene i anmeldelsen er tatt av Gamereactor.