The Talos Principle - Road to Gehenna

Jeg elsket The Talos Principle. Elsket det! Jeg skal ikke gjenfortelle hele kjærlighetshistorien mellom meg og de gåteløsende robotene (den kan du lese her), men jeg falt pladask. Vi tilbrakte flere titalls magiske timer sammen, gjerne til langt på natten. Hele tiden ble jeg utfordret på det intellektuelle plan, uten å bli sett ned på. Selvtilliten min ble bedre og humøret var på topp. Som i en klisjefylt reklamefillm for kosttilskudd nøt jeg økt livskvalitet og en problemfri hverdag.

Spoiler-advarsel: Bildene i denne anmeldelsen kan avsløre løsningen på noen av gåtene.

Å spille The Talos Principle var altså en særdeles stimulerende opplevelse, og nøkkelordene var balanse og harmoni. Gåtene i spillet var utformet på briljant vis, slik at jeg ble ledet mot løsningen uten at den ble kastet i fjeset ditt. Samtidig var progresjonen aldeles nydelig. Vanskelighetsgraden økte akkurat passe mellom hver oppgave, og nye hjelpemidler ble introdusert med perfekt timing. Resultatet var en mektig reise der jeg følte seg stadig smartere, uten at frustrasjonen noen gang fikk grep om nakkehårene min. Ordet "Eureka" ble en del av dagligtalen min, og da reisen var over var det vemodig og vakkert på én og samme tid.

Med utvidelsenspakken Road to Gehenna får man i det store og det hele mer av det samme, og derfor er pakken en du... ikke nødvendigvis trenger å spille. Forvirret?

Saken er nemlig den at Road to Gehenna ikke tilbyr det samme, selv om det kan virke sånn. Ikke egentlig. Likhetene er naturligvis der, men spør du meg er det blitt brukt samme innpakningspapir mens selve innholdet mangler noe vesentlig. Det mangler nøkkelordene jeg nevnte nå nettopp. The Talos Principle og jeg har hatt vår første krangel, og jeg tror vi ble enige om å være uenige.

Når kildematerialet er så godt som i dette tilfellet synes jeg det er greit at utviklerne gikk for å å lage flere gåter i samme spor, uten å introdusere flere hjelpemidler, annerledes grafikk eller andre nyheter. Det var fortsatt nok potensiale i rammeverket til å skape noe vakkert uten å lesse på med en masse nytt. Men da må man sørge for at kvaliteten opprettholdes i alle ledd!

Gåtene i Road to Gehenna er jevnt over gode, og mange av dem utforsker større og mer komplekse områder enn gåtene i grunnspillet. Det er forfriskende, men samtidig er ikke gåtene i seg selv like nydelige som i grunnspillet. De mangler balansen jeg var inne på tidligere, og du blir ikke ledet på rett spor i samme grad som før. Resultatet er at man blir sittende mye lenger med hver gåte, uten å skjønne hvordan man skal finne løsningen. Til forskjell fra i grunnspillet, der håndflatene dine aldri kom i kontakt med pannen, blir man her sittende med fjeset begravd i hendene ved flere anledninger. Dét var i det minste tilfellet for meg. Frustrasjonen som aldri meldte seg forrige gang manifesterer seg plutselig som en liten rød djevel på skulderen din, og man tyr til desperate og innviklede forsøk på å løse gåten man er inne i. Løsninger man innerst inne vet at ikke er riktige.

Nå må du ikke tenke at alt er håpløst, for det er ikke tilfelle. Jeg er bare litt skuffet, ettersom grunnspillet elegant smøg seg inn på topplisten av spillfavorittene mine. Du opplever mange deilige "eureka-øyeblikk" her også, men det tar litt for lang tid før de kommer. Man rekker og bli frustrert før løsningen åpenbarer seg, og denne frustrasjonen ødelegger mye av gleden ved å finne løsningen. Kanskje de fineste med grunnspillet var at man alltid følte seg smart hver gang man fant løsningen. Her føler man seg heller litt dum fordi man ikke så løsningen tidligere. Det gjelder naturligvis ikke hele tiden, men litt for ofte. Hvis du er av typen som liker å jobbe hardt og lenge vil kanskje opplevelsen være annerledes for deg, men for min del orker jeg ikke spill der jeg blir stående fast noe særlig mer enn et kvarter. I hvert fall ikke når reisen tidligere har vært preget av et helt annet tempo.

Det hjelper heller ikke at progresjonen i vanskelighetsgraden går i raskeste laget. Det blir veldig fort vanskelig her, som om utviklerne har tenkt at folk nettopp la fra seg grunnspillet. For de fleste er ikke dette tilfellet, og selv om jeg skjønner at en DLC-pakke med færre nivåer må ha en raskere progresjon, synes jeg de bommer litt på blinken de traff så klokkerent i midten av med hovedspillet. For å si det enkelt har Road to Gehenna alle bestanddelene til grunnspillet, men det lille ekstra, kall det gjerne x-faktoren eller den hemmelige ingrediensen, har blitt vannet ut.

Sånn, nå har jeg fått sagt mitt, så la meg avslutte med den raske oppsummeringen. Road to Gehenna er bra, men ikke like fantastisk bra som hovedspillet. Hvis du digget grunnspillet vil du uansett være så keen på mer at denne anmeldelsen ikke vil stoppe deg. Det har den ikke til hensikt heller, men nå er i hvert fall forventningene dine senket til et mer fornuftig nivå. Hvis du aldri har spilt hovedspillet må du skjerpe deg og skaffe det umiddelbart. Hvis du ikke likte hovedspillet lever vi på forskjellige planeter.

The Talos Principle er ute til PC, og underveis til PS4.