Sitatet er dessverre ikke mitt, men er et av visdomsordene til kunstneren M.C. Escher (1889-1973). Han forsøkte å bruke kunsten sin for å svare på livets store filosofiske og matematiske spørsmål, og dette er på mange måter målsetningen til gåtespillet The Bridge også.

Men spillet er ikke bare et kjærlighetsbrev til Escher og hans kunstverk, som ofte forvrengte og endret perspektivene verden ellers preges av. Det er også en hyllest til Sir Issac Newton, matematikk, fysikk, fantasi, kreativitet og akademiske arbeidsprosesser presentert i spillbar form. Det høres kanskje gørrkjedelig ut, men dette er faktisk en veldig behagelig opplevelse. Den spiller på lag med hjernen din på en harmonisk måte. I hvert fall mesteparten av tiden.

Dette er en annonse:

Spillet åpner med en ukjent akademiker, med sin tweed-jakke og tredagersskjegg, sovende under et epletre i en svart-hvitt verden. Spillets presentasjon er ellers helt nydelig, og den håndmalte grafikken får meg noen ganger til å felle en tåre. Med skulderknappene kan jeg tviste og bøye omgivelsene, i den hensikt å få eplene på treet til å falle ned. Til slutt faller ett av dem ned på akademikeren, slik at han våkner. Vi forflytter oss sideveis og skjønner raskt at mannen er tynget av dype tanker og filosofiske problemstillinger. Disse representeres av små tekstbobler der han rusler avgårde. Etter en stund kommer vi til et hus. Vi går inn og ser en dør merket med romertallet I. Vi beveger oss gjennom den, og eventyret kan for alvor starte.

Spillet har fire kapitler og hvert av dem inneholder seks ulike gåter. I tillegg dukker det opp flere når du har fullført spillet én gang. Gåtene ser akkurat ut som Eschers tegninger i stilen, med stier som går inn, ut, rundt og gjennom hverandre på forvirrende vis. Samtidig fungerer dette overraskende bra, og mye av grunnen er at den grunnleggende oppgaven er enkel å forstå. Man skal ganske enkelt ta seg fra punkt A til punkt B, på et eller annet vis. For å klare det må man studere miljøene og bruke de små grå.

For å gjøre ting litt enklere har jeg muligheten til å spinne den todimensjonale verdenen. Hele veien rundt, eller så mye til høyre eller venstre jeg trenger for å åpne nye veier å gå. For gåing er alt jeg gjør. Jeg kan ikke hoppe, løpe eller styre den tankefulle hovedpersonen nevneverdig i luften. Han er dessuten bundet til den "vanlige" tyngdekraften, noe som mange ganger resulterer i at jeg skriker ut i frustrasjon. Når man dør forvandles man på toppen av det hele til en liten kladd, som blir værende der selv om man spoler tilbake og starter neste forsøk. Den ligger der som en evig påminnelse om nederlaget mitt. Samtidig er det stort sett min egen feil når dette skjer, så frustrasjonen er rettet mot meg selv, først og fremst.

Dette er en annonse:

Spillmekanisk er The Bridge spennende og nyskapende, og kan minne om titler som Monument Valley, Fez og Braid. Kontrollen er svært enkel, men det føles hverken kjedelig eller slitsomt. I stedet får man nok tid til å pønske ut hvilken fremgangsmåte som er den rette. Brettdesignet er dessuten helt fenomenalt, mye takket være den fantastisk vakre grafikken. Men selv om det er flest plusstegn i The Bridge-protokollen, er det fortsatt noen minuser som trekker ned helheten.

Blant annet er spillet ganske kort, og de 48 gåtene raser man gjennom i et forrykende tempo. Hvis du er god i gåtespill vil du nok være i havn på ca. to timer. Jeg skulle gjerne ha oppholdt meg lenger lenger i The Bridges fortryllende verden (spesielt i sluttfasen av spillet, men jeg vil la deg finne ut hvorfor selv), og dét er som regel et tegn på at lengden ikke er tilstrekkelig. Jeg var ikke mett da jeg var ferdig.

Et annet problem er vanskelighetsgraden, som varierer voldsomt i løpet av spillet. Fra å nesten være så lett at løsningen kommer raskt gjennom ren flaks, går det til å være frustrerende vanskelig på et mikrosekund. Jeg ville ha foretrukket en mer dynamisk progresjon der hver nye oppgave stadig blir mer utfordrende enn den forrige. I tillegg skulle jeg gjerne hatt et mer variert lydspor, selv om musikken som er her er vakker til å begynne med. Mot slutten var jeg dog fristet til å bruke mute-knappen.

På tross av disse tingene er fortsatt The Bridge en vakker og unik perle. Selv om det er litt for kort rakk det å målbinde meg ved flere anledninger, og jeg tok meg selv i å si "oh" og "ah" vekselvis underveis. Det er tilfredsstillende, underholdende og minneverdig, og har en presentasjon som jeg ønsker å tatovere hele min bleke kropp med. Hvis du liker gåtespill og er svak for den faglige prosessen, bør du definitivt ikke gå glipp av denne. Det er et kaos, som man ønsker å skape orden i.