Xenoblade Chronicles X

Monolith Soft har lykkes med enda en vri på sjangerene som er japanske rollespill. Med Xenoblade Chronicles viste de hvor mye krefter det var mulig å klemme ut av Wii-en, og med Xenoblade Chronicles X gjør de det samme med Wii U. Foreløpig vil du ikke finne noen spill som kan sammenlignes med dette på Nintendo-konsollen, og spillopplevelsen i seg selv har sannsynligvis ingen paralleller på noen annen plattform.

Xenoblade Chronicles X slipper deg ned på planeten Mira hvor du er en del av BLADE-teamet som har i oppgave å gjenoppreise New Los Angeles. Allerede fra start blir det gjort helt klart at du er ny og uerfaren, og du er helt nødt til å lære deg alt på egenhånd for å overleve. Spillet har nesten ingen opplæringsdel som holder deg i hånden, og det er lenge siden jeg har åpnet spillmenyen så hyppig som her - det føltes gammeldags på en god måte.

Spillet er lite tilgivende. Etter å ha satt sammen figuren min slik jeg ønsket, våkner jeg opp fra en dvale midt på natten - nesten som en nyfødt. Mine første steg rundt på Mira er en kamp mot dyrelivet, men etter hvert når jeg en bakketopp som lot meg se utover kontinentet Primordia. Byen og kolonien vår befinner seg her, og jeg kan se landområdene strekke seg langt inn i horisonten. Disse landområdene er fulle av monstre som er langt sterkere enn det jeg er for øyeblikket, og dette er bare toppen av isfjellet.

Xenoblade Chronicles X har et dypere kampsystem enn forgjengeren. Nå er det nemlig viktig å tenke på hvordan man posisjonerer seg i møte med hver fiende, og jeg kan dessuten jobbe meg gjennom kampen ved å kappe av vitale deler fra monsteret. Med 16 ulike klasser å velge blant og tillegget Skells (store mechs), kan man angripe kampene fra så godt som alle perspektiver. Her finner du noe som passer enten du liker rollen som tank, støtte, spesialist og så videre.

Her finner du alle de vanlige sideoppdragene som du kjenner fra nær sagt alle rollespill. Disse varierer fra å samle et visst antall gjenstander, til å snakke med en eller annen som du deretter gjør en jobb for i bytte mot nye våpen og angrep for eksempel.

Mesteparten av historien finner du naturligvis i hovedoppdragene. Disse er imidlertid låst til ting som at du må ha utforsket en viss prosentdel av omgivelsene, eller du må ha utført noen av sideoppdragene nevnt ovenfor. Sammenlignet med forgjengeren tar det litt lenger tid her før historien begynner å tykne til, men til gjengjeld utvikler den seg til noe bedre, mer troverdig innad i dette universet.

Dybden vi finner i Xenoblade Chronicles X er vanvittig, noen ganger på grensen til utrolig. Ett eksempel på dette er butikkene. Ja, du kan kjøpe våpen og utstyr, men du kan også investere i selskapene som lager dette. Som deleier kan du levere inn tegninger på våpen og skjold som du ønsker produsert, alt ettersom hva du har funnet liggende eller tatt fra falne fiender. Xenoblade Chronicles X lar deg benytte alt.

Det samme gjelder Skells. Det tar en stund før man får tilgang til å styre disse selv, men de er verdt ventetiden når man plutselig kan bevege seg raskere og tryggere gjennom verdenen. Disse kommer i flere varianter, men du kan også lage din egen. Selv går jeg for en i samme fargepalett som Samus Aran, og den er væpnet til tennene. Når denne er ferdig bygget, år jeg like gjerne igang med å skreddersy brakken hvor den skal oppbevares.

Den virkelige stjernen her er uansett planeten Mira, som forøvrig kan være den største åpne verdenen som finnes til dagens konsoller. Det er virkelig et sammensatt spill, og selv med denne størrelsen har det ingen usynlige vegger som ødelegger for innlevelsen. Uansett hvor du ser på kartet, vil du kunne reise dit til fots, ved å svømme eller fly. Ryktene skal ha det til at Mira er tre ganger så stort som kartet i The Witcher 3: Wild Hunt, og selv om vi ikke kan bekrefte eller avkrefte dette, så er det i hvert fall enormt stort. Det kan vi bekrefte.

Jeg er også nødt til å nevne det tekniske aspektet, for på denne siden er dette et mesterverk. Fantastiske omgivelser med utrolig god tegneavstand hindrer ikke spillet i å kjøre i bunnsolide 30 bilder i sekundet. Dessuten møtte jeg ikke en eneste bug i løpet av mine 80 timer med spillet! Det hender dog at noen fiender dukker opp litt plutselig når jeg beveger meg hurtig med Skell, og det skyldes at spillet ikke har tid til å laste inn Miras enorme verden når jeg kommer i full fart. Dette er prisen man må betale for å ha en stor verden uten lasteskjermer.

Xenoblade Chronicles X vil garantert by på en fantastisk historie for alle som ikke har vært borti spillene fra Monolith og Tetsuya Takahashi tidligere. Det er på den annen side litt annerledes for de som søker en oppfølger til Xenoblade Chronicles, for de kan bli en anelse skuffet. Selv om historien holder en høy kvaltitet, så når det aldri helt opp til de samme høydene som forgjengeren. Musikken er uansett fortsatt minneverdig, og elektroniske trommer og rock passer godt inn i den futuristiske settingen.

Det finnes ikke noe spill som kan kalles perfekt, og det er heller ikke Xenoblade Chronicles X. Det er likevel verdt den høyeste karakteren vi har. Enten du opplever Mira alene eller sammen med fire andre spillere online, så byr Monolith på et nydelig, sammensatt spilleventyr med dybde av en annen verden. Her er det så mye å finne på at det er lett å glemme at menneskehetens skjebne ligger i dine hender. Tiden flyr når man har det moro.