Når Paradox lager strategispill går de ofte for åpne verdener som kjennetegnes av sin store detaljrikdom og muligheten for spilleren til å skape sine egne historier. Stellaris passer svært godt til denne beskrivelsen og resultatet er nesten fantastisk.
Jeg skriver nesten ettersom actionpartiene føles litt gammeldagse. Utover dette finnes det mange interessante valg å ta, og nyhetene som er inkludert fungerer bra når verdensrommet er temaet. Iblant får man følelsen av at det mangler noe dybde her, noe som tar litt vekk fra spillgleden. Samtidig er det en kjensgjerning at Paradox er flinke til å tilby nytt innhold i etterkant av lanseringen. Jeg forventer at det samme vil være tilfellet også denne gangen.
For når sant skal sies er ikke Stellaris like dyptgående som jeg hadde håpet på. Jeg anbefaler deg fortsatt å plukke opp spillet, ettersom det allerede er meget underholdende, men jeg mistenker at opplevelsen vil tas til sitt sanne potensiale når utvidelsene har blitt sluppet. Men nå skal jeg ikke være for negativ, for det er jo veldig mye her allerede som gjør Stellaris til et interessant spill. Faktisk vil jeg si at dette er det mest tilgjengelige strategispillet Paradox har laget, og samtidig et av de mest morsomme å spille. Brukergrensesnittet er ikke like intuitivt hele tiden, men det er likevel det ypperste studioet har prestert så langt.
Har du noen gang spilt et Paradox-spill vil du ha et solid forsprang når det gjeller de grunnleggende ferdighetene. Er du nykommer blir dessuten de viktigste punktene forklart mens du spiller, og det finnes også en guidebok som går mer i detalj på hvordan brukergrensesnittet fungerer. Den dekker ikke absolutt alt, men den er likevel kjekk å ha.
Starten av spillet er spennende på flere ulike måter. De ulike rasene er distinkte og har spesifikke egenskaper, og dette gjør dem unike og forskjellige å spille som. For å få mest ut av hver fraksjon må du derfor tenke som i et rollespill, og jobbe for å trekke frem styrkene dine mens svakhetene holdes skjult.
Et bra eksempel på dette er når man spiller som en fremmedfiendtlig, menneskelig fraksjon, som ikke kommer godt overrens med andre. Da er de diplomatiske løsningene ofte dumme å gå for, ettersom man blir straffet for å forsøke å være venner med naturlige fiender. I stedet er det bedre å omfavne sin aggressive natur, eller å spille som en mer vennligstilt rase. Valget av fraksjon dikterer dermed måten du bør spille på, i hvert fall delvis, og til forskjell fra i spill som Crusader Kings eller Europa Universalis vil valget påvirke spillet gjennom hele kampanjen. Man kan si at Stellaris er et mer fokusert spill. Når det er sagt har man muligheten til å bygge opp sin egen fraksjon helt fra bunnen av, og dermed bestemme selv hvordan ting skal være. Man kan også justere størrelsen til galaksen og bestemme hvor mange motstandere du vil møte.
På starten må du uansett utforske omgivelsene og gjøre deg kjent med valgmulighetene dine. Forskningsskip søker etter ressurser du kan utnytte og nye planeter du kan bosette deg på. Byggskipene konstruerer samtidig baser av ulike sorter for å øke inntektene dine. På dine ordre undersøker forskerne dine spesielle fagfelt, for å sette fart i utviklingen. Du er sjefen, men du har folk ved din side som er klare for å gjøre en innsats.
I stedet for et ferdighetstre låser du opp tre nye, tilfeldige prosjekter etter hvert avsluttede forskningsoppdrag. Her finnes det endel interessante beslutninger å fatte, selv om den vilkårlige strukturen gjør det vanskelig å dytte sivilisasjonen din i én bestemt retning innledningsvis. Dette øker dog gjenspillingsverdien, ettersom du aldri vet hvilke belønninger du får.
Å håndtere ressursene dine er for øvrig enkelt å lære seg i Stellaris. Energy, Minerals og Influence er de tre kategoriene du har å forholde deg til, mens produksjonen økes av Physics, Society og Engineering. Ved å plassere ut baser på de ulike planetene samler du inn ressurser, som kan benyttes på hjemplaneten din eller i koloniene dine. Selve transporten går dessuten av seg selv, slik at du slipper å bruke tid på å frakte ting mellom stjernene. Det er et enkelt og effektivt system som gjør oppgraderinger til en problemfri affære. Når du har et visst antall befolkede planeter må disse også deles opp i egne sektorer, som får selvstyre. Dette fjerner behovet for å detaljstyre hele det galaktiske imperiet ditt, slik at du heller kan fokuserer på andre ting.
Den største forandringen er at du ikke håndterer den totale befolkningen lenger. I stedet er dette automatisert, og dette gjør prosessen med å ta over verdenskartet, altså galaksekartet, enklere. Ulike raser har dog ulike metoder for å reise mellom stjernesystemene, og disse påvirker hvordan du utforsker omgivelsene. Som i lignende spill er oppdraget å øke din egen innflytelse på galaksen og dermed skape et navn for deg selv. Planeter du tar over vises i dine farger på kartet, og du har altså en hel galakse med stjerner og planeter å legge under deg.
Samtidig finnes det selvsagt utfordringer på ferden, ofte av den dødelige sorten. Selv om mange av naboene dine er åpne for fredelig handel og relasjonsbygging, vil nemlig enkelte være fiendtlig innstilt. Senere i spillet vil faktisk omfattende store krigsscenarioer utvikle seg for å holde deg på tå hev. I mitt tilfelle ble hele galaksen invadert av en mektig rase fra en annen galakse, og de hadde definitivt ikke kommet for å skaffe seg nye venner. Dette er uten tvil en del av spillet som kommer til å utvides i fremtiden, og den bygger på en strålende idé. Plutselig er dimensjonene til spillet enda større, og de var jo tross alt rimelig enorme i utgangspunktet.
Når du har begynt å oppgradere romstasjonen din kan du konstruere kraftigere skip, og det er selvsagt disse du tar med i krigen mot de mest formidable fiendene. Selve kampene er enkle å forstå og formet slik man forventer av et spill av denne sorten. Her finnes det modifiseringer som forbedrer våpnene dine, samt oppgraderinger som gjør skjoldene sterkere. En strategisk tankegang må til for å komme seirende ut av slagene, og det føles veldig godt å vinne. Ikke minst gjelder dette når du har brukt mye tid på å gjøre de nødvendige forberedelsene.
I Stellaris utspiller alt seg i sanntid, til forskjell fra i tidligere Paradox-spill. Du stirrer deg ikke lenger blind på tall, men kan heller følge romkampene mens de skjer. Når kampen er over kan du forsøke å ta over planeten til den tapende siden, men da må du være beredt på nye kamper mot klodens ytre forsvar før du sender ned bakketroppene for nådestøtet. Systemet fungerer godt, og det finnes også multiplayer-støtte slik at man kan krige om intergalaktisk dominans mot ekte spillere. I sedvanlig Paradox-stil er imidlertid matchene på randen av evigvarende, så man kan ikke spille gjennom en kamp på et par timer. I stedet må finne en gruppe likesinnede sjeler som kan møtes jevnlig for planlagte økter. Én av dere må så ta ansvaret for å lagre spillet og ta med seg filen til neste gang, slik at dere kan fortsette der dere slapp. Det er en annerledes og heftig måte å spille på, men samtidig en som krever mye av deltagerne.
Forhandlingene mellom fraksjonene i Stellaris burde vært bedre bygget ut, og slik det ser ut nå har spillet en ubalanse mellom de spennende delene og partiene som føles nærmest rutinemessige. Samtidig høres dette mer negativt ut enn det faktisk er. Stellaris er et veldig underholdende spill med massevis av sjarm, og hvis du har likt titlene Paradox har levert tidligere bør du få med deg dette også. Science fiction-tematikken fungerer bra sammen med spillmekanikkene, og jeg er veldig spent på hvordan Stellaris vil utvikle seg den kommende tiden. Med de rette grepene kan utviklerne forvandle det som allerede er et godt spill til noe utenom det vanlige. Stellaris er kanskje ikke den umiddelbare klassikeren mange hadde håpet på, men grunnlaget ligger der for fremtiden.