Gamereactor internasjonalt Norsk / Dansk / Svenska / Suomi / English / Deutsch / Italiano / Español / Português / Français / Nederlands
Medlemsinnlogging






Glemt passordet?
Jeg er ikke medlem, men jeg vil registere meg

Eller logg inn med min Facebook-konto
anmeldelse

Ghost Recon: Wildlands

Ghost Recon-serien gir oss et helt land å utforske, noe som både forsterker noen av mekanikkene vi allerede likte samtidig som det også bringer tilbake gamle synder...


Ghost Recon-serien har prøvd mye forskjellig gjennom årene, men de grunnleggende mekanikkene har generelt forblitt de samme. Folk som ønsker utfordrende og taktiske kamper hvor både man selv og fienden dør av få skudd har ofte gått til Ghost-enheten for sin dose med underholdning. Frem til nå har de fått teste ferdighetene sine i separate, lineære oppdrag, hvor det er fastsatt hvilke valgmuligheter man har. Ghost Recon: Wildlands endrer dette, og gir oss et helt land å utfolde oss i. Har Ubisoft klart dette spranget uten nevneverdige problemer?

Dette er en annonse:

Da det franske studioet bestemte seg for å lage en liten film som skulle bygge opp om historien i spillet håpet jeg at de faktisk ville klare å levere et interessant og underholdende univers som man ønsker mer av. Uheldigvis er ikke dette tilfellet for min del. Dette er for det meste en historie uten mye særpreg. Vi er sendt til Bolivia for å eliminere kartellederen El Sueño. CIA-kontakten Karen Bowman har også flere grunner til å mislike El Sueño siden han drepte en god venn av henne, og det blir etter hvert mer fokus på dette. Gjennom en blanding av filmatiske sekvenser og bildemontasjer blir vi dermed tatt gjennom flere timer med et b-filmpreget plot, unaturlige one-linere, og forutsigbare vendinger. Selv om enkelte av oppdragene og personene du må drepe blir litt mer interessante med denne bakgrunnsinformasjonen blir det hele bare for overdrevet og klisjefylt i lengden. Heldigvis er ikke spillet fylt til randen med historie, men gameplay.

Ghost Recon: Wildlands

For som vanlig ligger mesteparten av fokuset på utføre oppdrag så effektivt som mulig sammen med venner eller datakontrollerte medhjelpere. Det tar ikke mange minuttene før man er helt fri til å utforske det enorme kartet, og i stor grad gjøre som man vil. Man starter dog med relativt blanke ark. Våpenarsenalet er ikke det største, og man har tydeligvis glemt en del grunnleggende ting enhver elitesoldat egentlig bør ha i blodet sitt. Rundt omkring i landet er det nemlig spredd hundrevis av samleobjekter som gir deg skillpoints, åpner opp nye våpen eller ferdigheter, lar deg tilkalle ulike rebellgrupper, og så videre. Er du glad i å finne slike ting vil Wildlands være som en drøm. Du bør dog også være forberedt på å blant annet finne/lære grunnleggende ting som muligheten til å utføre synkroniserte skudd og kunne hoppe i fallskjerm.

Det lønner seg derfor å lete etter mange av disse i starten, slik at man kan gjøre flere ting. Det som er mest underholdende med Wildlands er uten tvil å fullføre oppdrag så stilfullt som mulig, noe som helt klart blir lettere med flere egenskaper, våpen og våpenmodifikasjoner. De første timene spilte jeg sammen med de tre datakontrollerte medhjelperne, og merket raskt begrensningene dette førte til. Siden jeg ikke hadde åpnet opp nye ferdigheter og våpen var valgmulighetene ganske begrenset, og særlig savnet etter synkroniserte skudd (vi vet alle at det er noe av det kuleste) gjorde seg bemerket. Dette blir heldigvis ikke et problem om man gjør det som Ubisoft helt klart ønsker at man skal gjøre, nemlig slå seg sammen med andre spillere.

Ghost Recon: Wildlands
Dette er en annonse:

Fra første stund får man opp en melding som sier at man kan starte et party eller søke opp andre spillere å slå seg sammen med. Her lønner det seg å enten ha en del venner med spillet, eller bare søke opp tilfeldige party. Laget ditt vil nemlig ikke fylles opp med datakontrollerte lagkompiser om man bare er to stykker. Antallet fiender vil til en viss grad tilpasse seg hvor mange dere er, men det er uansett mer utfordrende når man er færre enn fire stykker.

Uansett hvor mange man er står man fritt til å gjøre hva man vil, når man vil. Oppdrag kan spilles om og om igjen, samtidig som det er mulig å bare leke seg med å ta ut fiendtilige baser som vil fylles opp kort tid etter at dere har dratt til et nytt område. På dette området har Ubisoft gjort en utmerket jobb. De aller fleste basene er designet slik at man har utallige måter å tilnærme seg dem på. Du kan leke Rambo mens du flyr over gjerdet med en motorsykkel, vente til natten kommer og klatre over gjerdet, hoppe inn med fallskjerm, og stort sett det meste du kan tenke deg. Personlig har jeg alltid likt en mer taktisk og snikete fremgangsmåte, så jeg og kompisene valgte som regel å markere fiender med droner før vi sakte men sikkert snek oss mot målet mens vi tok ut de fiendene vi måtte. Hvert skudd føles så dødelig som det skal, og de aller fleste fiender dør av ett eller to skudd fra en vanlig rifle. Det ser uten tvil kult ut når tre personer sniker seg gjennom en base, mens fjerdemann ligger på en åskam med skarpskytterriflen sin og tar ut vakter som er i ferd med å slå alarm. Dette er ganske enkelt siden man som vanlig kan modifisere ganske mange detaljer på våpnene. Du kan justere skaden det gjør, hvor langt kuler kan gå, hvor god lyddemper du har, skuddtakt, og mye mer. Slik vil nok de aller fleste finne noe som passer sin spillemåte, og dermed ikke ha problemer med å ha det moro med venner.

Ghost Recon: Wildlands
Ghost Recon: Wildlands
Ghost Recon: Wildlands
Dette er en annonse: