Gamereactor internasjonalt Norsk / Dansk / Svenska / Suomi / English / Deutsch / Italiano / Español / Português / Français / Nederlands
Medlemsinnlogging






Glemt passordet?
Jeg er ikke medlem, men jeg vil registere meg

Eller logg inn med min Facebook-konto
anmeldelse

Styx: Shards of Darkness

Oppfølgeren til den overraskende suksessen Master of Shadows har ankommet, og vi har sneket oss ut for å teste det. Her er dommen...

Det franske studioet Cyanide har tilsynelatende gjort alt de kan i utviklingen for å gi karakter, personlighet og originalitet til hovedpersonen Styx. Han er en liten og spe goblin (gnom, nisse, troll, ork) som sniker seg rundt i Dungeons & Dragons-inspirerte fantasy-miljøer, og kutter strupen på de patruljerende, og ærlig talt uintelligente lakeiene. Akkurat som i forgjengeren (Styx: Master of Shadows) er det snakk om en blanding av Thief, Splinter Cell og Assassin's Creed, og det varierer mellom utfordrende og variert med bra tempo på den ene siden, og på den andre siden repetitivt og kjedelig.

Dette er en annonse:

Styx: Shards of Darkness er det tredje spillet i serien som startet med rollespillet Of Orcs and Men, og her finner du en fantasy-verden full av figurtyper og elementer vi kjenner fra Tolkien (og alt annet som har alver, orker, drager, gnomer og dverger). Vi tar nok en gang på oss rollen som Styx, den frekke anti-helten som har en tendens til å bryte den fjerde veggen med jevne mellomrom.

Styx: Shards of Darkness

Styx har fått mye mer personlighet siden sist vi møtte ham, og denne gangen skjer det ganske ofte at han snur seg mot kameraet for å si noe til meg. Han vet at han befinner seg i et spill, tuller med hele konseptet og lirer av seg en god dose med one-linere. For min del blir det like ofte morsomt som ikke morsomt. Dette skyldes både at Styx ser litt for skummel ut for sitt eget beste, men også fordi stemmeskuespilleren (som ikke nevnes med navn noe sted i spillet) ikke har den nødvendige timingen som denne figuren trenger.

Jeg skal dog ikke være for negativ. Det er gøy med en utvikler som tør, og det samme gjelder en figur som tar verken seg selv eller spillverden for alvorlig. Det er tross alt fornøyelig når Styx kaster seg ut fra en fjellkant mens han roper "To infinity and beeeyooond" selv om det ikke er stor humor.

Historien er lagt til alvebyen Körangar, hvor omgivelsene varierer fra dunkle tavernaer til gater med patruljerende vakter og lekkert modellerte fakler som kaster skygger og branngult lys mot treveggene. The Dark Elves har inngått en allianse med dvergen, og noe ullent er på gang. Det ingen vet er at Styx, som har veldig lite til overs for alvene, er på vei til byen for å finne ut hva planene går ut på. Fortellingen er vellykket, og selv om den ikke vil vinne noen Bafta-priser er historien interessant nok for et fantasy-spill av dette slaget.

Styx: Shards of Darkness
Styx: Shards of Darkness
Styx: Shards of Darkness
Styx: Shards of Darkness
Dette er en annonse: