Gamereactor internasjonalt Norsk / Dansk / Svenska / Suomi / English / Deutsch / Italiano / Español / Português / Français / Nederlands
Medlemsinnlogging






Glemt passordet?
Jeg er ikke medlem, men jeg vil registere meg

Eller logg inn med min Facebook-konto
anmeldelse

Prey

Når alt er stille og rolig er Prey virkelig et spill som bare må oppleves, men så snart slåssingen starter viser det svakhetene sine.


Da jeg fikk se Prey i fjor var sammenligningene med Bioshock, et av favorittspillene mine, åpenbare. Detaljene i områdene, den litt urolige stemningen når du vet at fiender er i nærheten, og en historie som vekket nysgjerrigheten var alle med på sette spillet på ønskelisten min for i år. Det viste seg at de følelsene ble vekket til live fra første stund i det ferdige produktet også.

Når jeg våkner opp som den kvinnelige eller mannlige Morgan Yu er omgivelsene rundt meg ganske normale, men jeg føler fortsatt en liten uro. Hvorfor? Alt rundt meg er fylt med detaljer som får verdenen til å føles levende og troverdig. Telefonen ringer, og jeg glemmer uroen i noen sekunder. Jeg blir minnet på at jeg skal i et møte, og må komme meg avsted. Ute i gangen møter jeg på vaktmesteren som slår av en rask prat. Nysgjerrig som jeg er fortsetter jeg å snakke med vedkommende, og står der i noen minutter. Til slutt sier vaktmesteren at hun har fått beskjed om å ikke snakke med meg mer, og at jeg bør dra. Det var da voldsomt hvor alvorlig arbeidsgiveren min tok denne jobben da. Uroen bygger seg opp igjen.

Dette er en annonse:

Dette har ikke noe med det at jeg visste skapninger kalt Typhons snart ville skape kaos i omgivelsene rundt meg. Nei, dette handler mer om et fantastisk design. Både omgivelsene og lydene byr virkelig opp til utforskning. Nesten alt føles troverdig i Prey, men viser samtidig tegn på at noe ikke helt stemmer. Du vil tilbringe mesteparten av tiden alene, og får derfor nok av tid til å utforske hver minste lille krok av den store romstasjonen Talos-1. Dette fremhever også hvor isolert og alene du er. Den minste lyd kan derfor få deg til å fantasere om hva det var. Fiendene kalt mimics må ta en stor del av skylden for akkurat det.

PreyPreyPrey

Jeg kan godt forstå at dette er noe Arkane har fokusert på i markedsføringen av spillet, for disse er uten tvil mine favoritter. De små edderkoppaktige figurene kan gjøre seg om til nesten hva som helst som er på størrelse med et menneske eller mindre, noe som gjør utforskningen av romstasjonen ekstremt spennende. Å gå inn i et rom fylt med glass, stoler, lamper, planter, og mer som alle kan være mimics gir det hele en ekstra nerve. Dette er særlig tilfellet når du hører den vindaktige lyden som kommer når en mimic forflytter eller forandrer seg. Var den lampen der før? Har den stolen flyttet seg? Studerer du områdene nøye vil du kanskje se at noe beveger seg eller at noe ikke helt stemmer, og dermed overraske mimicen med et angrep. Sjansen er uansett størst for at mimicen overrasker deg. Å gå mot et lik eller en søppelbøtte, for så å plutselig se den forvandle seg til en mimic gir et skikkelig adrenalinkick. Deretter kommer uheldigvis en av spillets svakheter, nemlig kampsystemet.

For selv om man etter hvert vil kunne skaffe seg ulike spesielle krefter føles kontrollene litt upresise, mens fiendene ofte er dumme som brød. Gang på gang har jeg sett fiender som ikke kan angripe meg siden de står bak en pult de ikke forstår det kan være greit å gå forbi. Samtidig har jeg slått skiftenøkkelen i alle retninger mens jeg slåss mot mimics siden jeg ikke har funnet en følsomhet som føles stabil nok.

PreyPreyPrey

Den gode nyheten er at Prey handler om å "si ja til spilleren". En av grunnene til at noen allerede har fullført spillet på under 12 minutter er at Prey lar deg bruke krefter og gjøre ting som selv utviklerene ikke har tenkt på. Ved å drepe bestemte fiender og finne noe kalt neuromods kan du blant annet skaffe deg krefter som virkelig kan påvirke hvordan du spiller. En av de første du mest sannsynlig kan bruke er mimic-egenskapen. Som du kanskje har fått med deg gir denne deg de samme egenskapene som fienden den er oppkalt etter. Slik kan du gjøre deg om til ulike ting for å gjemme deg for fienden, bruke den til å komme inn i ellers avstengte områder, og mer. Det er altså i hovedsak bare fantasien som setter en stopper for hva du kan gjøre. Arkane tvinger deg også til å tenke ekstra godt over hvilke egenskaper du trenger. Med å tilegne deg nye egenskaper blir du nemlig mindre menneskelig, noe som blant annet vil føre til at sikkerhetssystemene som finnes ombord betrakter deg som en fiende. Dermed blir plutselig de ellers meget nyttige turretene til noen skikkelig plagsomme og dødelige fiender. Jeg har spilt gjennom Prey to ganger nå. Den første med en haug av spesialkrefter, mens den andre var uten noen i det hele tatt. Det var meget interessant å se hvor stor forskjell det var på de to rundene. Jeg måtte ta andre veier, løse puzzles på nye måter, ta nye valg i historien, og mer.

Du er nemlig ikke helt alene på romstasjonen. Gjennom historien vil du treffe flere overlevende, og de ønsker gjerne hjelp på ulike måter. Da er det opp til deg å vurdere om det er verd risikoen, og om de kan stoles på. Et lite problem her er at de fleste personene jeg møtte var litt vel klisjeaktige, og manglet særpreg. Dette gjorde at jeg sjelden følte noe for dem, og dermed bare gjorde oppdragene for å se om de bød på noe spennende. I de fleste tilfeller endte jeg bare opp med å gjøre akkurat det samme som ellers i spillet; lete i et rom - bli overrasket av en sterk Typhon - drepe den tingen - levere det jeg skulle hente til oppdragsgiveren. Enkelte av oppdragene er mer spennende og varierte, samtidig som de kan få større konsekvenser, og disse er en fryd å gyve løs på. Akkurat hvordan kan jeg ikke nevne siden det hadde blitt store spoilere, men poenget er at det finnes noen unntak til det ellers slappe oppdragsdesignet.

PreyPreyPrey
PreyPreyPrey
Prey
Dette er en annonse: