Arms

Det er mye her i livet man ikke visste man trengte før man har fått smaken på det. Jeg hadde ikke trodd jeg hadde et behov for fotballspillende biler før Rocket League fortalt meg det motsatte. Jeg tenkte aldri at et lagbasert og fargerikt skytespill var noe jeg savnet her i livet, men Overwatch har vist meg at det trengte jeg absolutt. Mine umiddelbare tanker da Nintendo annonserte boksespillet Arms til Switch var at dette virket noe perifert og kanskje ikke helt rettet mot meg. Igjen har jeg blitt gjort til skamme.

Da Nintendo ga ut Splatoon for to år siden, var dette deres første nye IP (varemerke) siden Wii Sports innledet rekken med Wii-relaterte party- og sportsspill i 2006. Til tross for dette har Splatoon solgt nesten svimlende fem millioner eksemplar på verdensbasis, hvilket er temmelig imponerende med tanke på at antallet Wii U-konsoller ikke ligger stort over 13,5 millioner. Den freshe Nintendo-tilnærmingen til skytespillsjangeren viste verden to ting: Folk vil ha helt nye og ferske Nintendo-serier de aldri har sett før, og folk verdsetter den originale Nintendo-vrien på allerede etablerte sjangre.

Som et resultat av denne analysen får vi nå servert Arms, et boksespill fra Nintendo som skal få de som sitter på Switch-gjerdet til å hoppe ned og skaffe seg konsollen. Man skulle tro alle hadde gjort det allerede, men med tanke på at Switch-bestselgerne Mario Kart 8 Deluxe og The Legend of Zelda: Breath of the Wild egentlig er Wii U-spill er det klart at Switch trenger noe som er helt og holdent konsolleksklusivt, originalt og nyskapende. Arms kan unektelig bli en slik lokketittel.

Det er ikke første gang Nintendo prøver seg på boksespillsjangeren, og man kan jo spørre seg hvorfor Nintendo ikke bare lager et nytt Punch-Out!!-spill i stedet. Til det er svaret todelt. Det første er at Arms har en helt annen stil, look og følelse over seg enn Punch-Out!!. Det andre er at Arms på ingen måter er et tradisjonelt boksespill, noe springfjær-armene til alle utøverne burde gjøre klinkende klart.

I Arms kjemper opptil fire spillere mot hverandre i bokseringen, men her møter vi ikke en tradisjonell boksering. Hver utøver i Arms har springfjær i stedet for armer, og de kan strekke seg bortover på samme måte som gummiarmene til Luffy i One Piece. Dermed er allerede en av de karakteristiske trekkene ved boksing brutt, nemlig at man bør komme seg nær motstanderen for å utgjøre noen fare. I Arms er ikke avstand et problem, og bare dette gjør at man må tenke annerledes enn man ville gjort i boksespill ellers.

Springfjær-armene kan ikke bare strekke seg langt, man kan også endre retning på dem og styre dem etter at et slag er satt i gang. På toppen av dette kan man før boksekampen begynner utstyre hver arm med en av tre forskjellige hansker. Noen av hanskene er tradisjonelle boksehansker, mens andre er av det mer kreative slaget. Noen av de sistnevnte hanskene kan for eksempel gå ut i en naturlig kurve på vei mot motstanderen, skyte energistråler eller prosjektillignende gjenstander.

Et tredje element som sørger for at Arms ikke er ditt tradisjonelle boksespill er muligheten for å hoppe. Det høres kanskje enkelt ut, men å lære seg kombinasjonen av hopp og unnamanøver er avgjørende dersom man skal sikre seg seieren.

De tre siste elementene i en Arms-kamp som man må lære seg er blokkering, gripe tak i motstanderen og bruken av ultimatangrep. Førstnevnte blokkerer ganske enkelt motstanderens angrep, med mindre motstanderen griper fatt i deg. Gripe-angrep gjør solid skade hvis de treffer, men gjør deg ganske sårbar hvis du bommer. Og er du først sårbar kan det godt hende motstanderen bombarderer deg med sitt ultimate angrep, som kan aktiveres når som helst når en måler er fylt opp.

Konseptet er lettfattelig og enkelt å lære seg, men meget vanskelig å mestre. Faktisk er det overraskende hvor høy vanskelighetsgraden i Arms kan være, og spillet gir deg umiddelbart utfordring selv på medium vanskelighetsgrad. Dette er likevel en meget positiv faktor, da det sikrer spillet en lengre holdbarhet. Kontrollsystemet er i stor grad lett å håndtere, og Arms gir deg en rekke måter å bruke håndkontrollene på. Vil man spille på mer tradisjonelt vis med knappetrykking er dette unektelig det mest presise, men skal man virkelig ha det moro tar man en Joy-Con i hver hånd og veiver løs. Jeg hadde faktisk ikke trodd jeg skulle si det, men den gøyeste måten å spille Arms på er faktisk med bevegelseskontroller. Ulempen med bevegelseskontrollene er at man må til tider være meget presis for å gjøre det man har tenkt, og særlig gripe-angrep og blokkering kan til tider være vrient å få til. Her er det imidlertid bare trening som skal til, og etter flere timers spilling sitter dette mye bedre enn det gjorde til å begynne med.

En annen faktor som bidrar til å øke moroa i Arms er når man spiller det sammen med noen. Her kan opptil fire spillere spille sammen, to på hvert lag, og spiller man med bevegelseskontroller kan Arms fort sørge for å skape meget god stemning i venneflokken. Jeg skal innrømme at mine forventninger til spillet var nokså nøytrale til å begynne med, men etter flere timer med intense bokserunder med venner kan jeg trygt konstatere at Arms kommer til å bli en party-suksess for Switch. Dette er et spill som uten tvil bør spilles i fellesskap, for enspillerdelen blir fort litt ensformig til tross for den utfordrende vanskelighetsgraden. Den sosiale faktoren ved Arms, samt presisjonsnivået som skal til for virkelig å utmerke seg, gjør at jeg har en mistanke om at spillet fort kan bli et internettfenomen. Tiden vil vise.

En del av æren for moroa i spillet skal spillets grafikk og stilart ha. Grafikken har et fargerikt og lekent preg over seg, og fremstår nesten som kjærlighetsbarnet fra et forhold mellom Overwatch og Splatoon. Rollefigurene er helsprø og kreative, og også her fremstår flere av dem som delvis inspirerte av Overwatch-rollegalleriet (Mechanica minner ikke rent lite om D.Va, Min Min har noen Mei-trekk over seg, og Helix er som en helsprø kombinasjon av Lucio, Sombra og den grønne substansen fra filmen Flubber). Og la oss for all del ikke glemme det stemningsskapende åpningstemaet som bør få de fleste i godt humør.

Skulle man bli lei av vanlige boksekamper (i den grad noe i Arms er vanlig), kan man bryne seg på en av de alternative minispillene. Her kan man slå etter poengplater og kjempe om høyeste poengsum, spille volleyball med en gigantisk bombeball som oppfører seg mer som en ballong eller badeball enn en volleyball, eller kjempe to mot to, det være seg mot levende motstandere (lokalt eller over nett) eller mot datastyrte figurer. Det morsomste minispillet er likevel basketball. Vanlig basketball? Selvfølgelig ikke! Her gjelder det å gripe tak i motstanderen og slenge ham/henne i kurven. Nok en gang øker moroa når man spiller dette mot en levende motstander i samme rom, og jeg tror ikke jeg har opplevd samme grad av flerspillermoro over et minispill siden kung foot i Rayman Legends.

Arms er unektelig moro, men har noen mindre svakheter. Presisjonsproblemer med bevegelseskontrollene har allerede blitt nevnt, men dette er langt på vei en tilvenningssak og uansett noe man kan unngå hvis man velger å spille på mer tradisjonelt vis. At spillet kun har ti figurer nå ved lansering er et større minus, selv om spillet skal få flere figurer, arenaer og hansker etter hvert (angivelig gratis). Variasjonen figurene imellom er god, og her bør man forsøke seg på alle for å finne sin favoritt, men jeg savner likevel et litt større spenn mellom de ulike rollefigurene. Dette gjør at spillet mangler den ekstra dybden det kunne trengt i kampen mot de andre store slåssespillene i vår som Injustice 2 og Tekken 7. Ikke at jeg tror overlappet mellom Arms og sistnevnte spill er særlig stort, men det er uansett verdt å ta med i betraktning.

Arms kan kanskje virke både merkelig og sært når man ser bilder og videoklipp fra det, men med en gang man tester det i praksis er all skepsis lagt til side. Det er morsom, underholdende, lett tilgjengelig og utfordrende, og er en sikker vinner hvis man trenger et Switch-spill å spille sammen med venner. Med Arms har Switch fått både en helt ny Nintendo-IP og et heleksklusivt spill. Resultatet er slettes ikke ille.