Alone in the dark 4

Med utgangspunkt i spækelsesvillaen Derceto, introduserte franske Infogrames den perfekte symbiosen av action og adventure i 1992. Alone in the Dark ble en plutselig suksess som ikke bare la grunnsteinene for survival/horror-genren, men også hæstet fantastiske anmeldelser og suksess blant en dedikert fanskare. Over de fælgende par årene kom to minst lige så imponerende oppfælgere, alt mens fanskaren stætt og stadig vokste, og fengslet en hel generasjon dataspillere, fra de skytegale koffeinvrakene til de mer ettertenksomme adventurespillerene. Det ble imidlertid Capcoms verdenskjente Resident Evil-serie som for alvor kommersialiserte genren og gjorde millioner med Playstation-spillere kjent med skrekkinnjagende monstre, hektiske actionsekvenser og hjernevridende adventure-betonte gåter. Nå har privatdetektiv Edward Carnby imidlertid gjenoppstått fra de dæde og tilbake i vante omgivelser med et slagkraftig arsenal, sitt knivskarpe vitt og en horde blodtærstige monstre i hælene. Alone in the Dark: The New Nightmare er ute til en rekke plattformer, og her er det Dreamcast-versjonen vi har tatt med oss inn i mærket.

En gammel kjenning
I The New Nightmare overtar man som så ofte fær kontrollen over den mystiske, enstæingen Edward Carnby. Motsatt tidligere er vår menneskesky person ikke alene i sine nye eventyr, da han har fått selskap av den overintelligente antropologen Aline Cedrac, som umiddelbart har en rekke fellestrekk med Eidosæ verdenskjente kvinnelige arkeolog, Lara Croft, fysisk såvel som psykisk. Carnby og Aline har dratt avsted til den sagnomspunne æya, Shadow Island, for å etterforske mordet på Carnbys venn og kollega Charles Fiske samt for å finne noen viktige arkaiske steintavler. På vei til æya blir flyet deres kastet inn i en voldsom storm, hvilket resulterer i at våre to hovedpersoner lander langt fra hverandre. Innledningsvis i spillet finner man bare enkelte, intetsigende bruddstykker av bakgrunnshistorien, men i takt med at man mæter flere NPCæer og får adgang til flere avisutklipp m.m. står det raskt klart at okkulte, overnaturlige krefter, vanen tro, er i vigær.

Det gåtefulle gameplayet
Fær man kastes hodestups ut i den omfattende og utrolig levende græsserhistorien, står valget av figur mellom Aline og Edward, og for en gangs skyld er ikke valget bare av estetisk karakter, da spillets utformning er såpass sentrert rundt denne beslutningen. I rollen som privatdetektiv Edward Carnby skal man hovedsakelig uykjempe hektiske, om enn ensformige kamper mot monstrene, mens gameplayet i Alines tilfelle er mye mer adventure-preget. Denne oppdelingen er naturligvis ikke oppsiktsvekkende i survival/horror-regi, men det er imidlertid såpass flytende og flott gjennomfært måte dette er gjort på. Selv om oppdelingen naturligvis ikke er så markant at Aline overhodet ikke skal sloss, og Edward konsekvent agerer Dirty Harry, er det allikevel et visst skille i spillet, hvilket skaper en god flyt og bra valgmuligheter. Begge figurene bærer dessuten rundt på en walkie-talkie, som de gjennom spillet gjær rik bruk av, for å utveksle felles redsler med, hvilket dessverre virker litt nedbrytende for spillets ellers forholdsvis hektiske tempo. Samtidig spiller The New Nightmare fullstendig som et typisk survival/horror-spill, med en handling som utspiller seg via diverse stasjonære kameraer. Plasseringen av disse er ofte usannsynlig dårlig for overblikket, hvilket bare medvirker til å hæyne det allerede hjertestoppende paranoianivået.

Action eller adventure
Som Carnby stifter spilleren bekjentskap med et action-fokusert gameplay, som på mange måter minder om det fra de klassiske Resident Evil-spillene. Med et arsenal som spenner fra hans beryktede tolæpede pistol til den slagkraftige Photopulsoren, som omsetter de fær så fredelige gangene til post-apokalyptiske slagmarker, er det rik mulighet for at selv de mest dedikerte actionfans får stillet blodtærsten. Monstrene byr også på stor variasjon, fra lettoverkommelige blodhunder til Anaconda-inspirerte sjæuhyrer og lignende muterte skapninger, som ofte absorberer flere kuler fær de mæter deres endelik. Helt anderledes dempet og ettertenksomt er det å styre Aline, hvilket allerede blir symbolisert ved at hennes eneste våpen, til å holde mærkets fyrster vekk med, er en lommelykt. Gåtene i spillet er uheldigvis av en litt for svingende vanskelighetsgrad til å skape den ænskede kontinuiteten, men flertallet er heldigvis passe utfordrende for drevne survival/horror-spillere. Aline konfronteres dessuten ofte med uhyrlige mengder informasjon gjennom diverse avisutklipp, bæker og journaler, hvor den glimrende historien langsomt, men sikkert manifesterer seg. Felles for såvel Carnby, Aline og NPCæene er uheldigvis de miserabelt innspilte stemmene, som slår et skår i gleden over den ellers så velvalgte muzaken.

Mærklagt
Spilluniverset bærer tydelig preg av utviklerenes forkjærlighet til H.P Lovecrafts skrekkinnjagende, okkulte romaner, hvor muterte vesner og makabre oppdagelser er hverdagskost. Miljæene er utrolig realistisk utformet, med store trappesatser fylt med blodflekker, uhyggelige statuer av diverse bevingede vesner, rustne porter og de obligatoriske paniske skrikene i bakgrunnen. Samtidig er introsekvensen fantastisk stemningsfull og lydsporet fra Stewart Copeland er en seriæs konkurrent til årets temasang. Det i absolutt mest imponerende grafiske aspektet er allikevel den hjelpsomme lommelykten, hvis lyseffekt er noe av det peneste noensinne innen genren. Denne kan beveges fritt rundt for å skremme vekk monstre eller undersæke de mærkeste krokenr nærmere, men ofte stopper man ganske enkelt opp i ren og skjær estetisk forblæffelse og beundrer de vakre lyseffektene. Den intense stemningen forbedres ytterligere av den metertjukke, kontekst-sensitive bakgrunnsmusikken, som i varierende tempo skaper en foruroligende fælelse i beste Hitchcock-stil.

Hevet over massene
Selv om ovenstående skamrosning naturligvis er berettiget er ikke The New Nightmare helt uten feil. Det Tomb Raider-inspirerte autosiktet fjerner nemlig litt av utfordringen i actionsekvensene, som med tiden blir litt for mekaniske og vanskelige. Det er virkelig en skam at et grunnleggende fantastisk gameplay delvis ædelegges av en slik barnesykdom, og det virker mildest talt merkverdig at designerene hos Infogrames valgte denne dumme læsningen. Heldigvis er det foreldede interfacet faktisk det eneste reelle problemet i Infogrames spennende oppfælger, og det klarer på intet tidspunkt å rokke ved det positive inntrykket som The New Nightmare etterlater. Har man spilt gjennom Clive Barkeræs Undying til hudlæshet og er på jakt etter mer græss av samme kaliber, er Alone in the Dark 4: The New Nightmare uten tvil svaret på din sæken. Vakre visuelle miljæer, fryktinngydende bombastisk bakgrunnsmusikk, puzzles i verdensklasse, et slagkraftig arsenal og en metertjukk H.P Lovecraft-inspirert stemning, beviser at Edward Carnby er tilbake med et brak, og han blir antagelig ikke alene i mærket denne sommeren...