Anmeldelse

Eternal Darkness: Sanity’s Requiem

Tekst: Jannik Tai Mosholt

Publisert 2003-01-17

Der er blitt populært i å skremme livskiten av oss garvede konsollspillere - og etter Eternal Darkness blir bokserne dine aldri de samme igjen...

Der er blitt populært i å skremme livskiten av oss garvede konsollspillere. Med spill som Silent Hill, Resident Evil og Alone in the Dark, har Sonys to plattformer lenge lagt seg i skrekkens blodrøde førertrøye. Men Nintendos ellers så familievennlige image er nå også begyndt å røre på seg. Som en sann dobbelt Whopper med spenning, får vi nå både Resident Evil i en ny lekker versjon til GameCube, pluss det skremmende Eternal Darkness (ED).

Veldig flott og annerledes
ED er et seriøst forsøk på å bringe HP Lovecrafts fryktelige univers inn i vår fredelige stue. Du finner alt fra Necronomicon, djevelfremkallelser, sinnssyke personer, bisarre vesener m.m. Man starter i en gammel rønne av en villa, ikledd par lekre bryster og spiller i den blonde piken Alexandra Roivas’ kropp. Du er nå klar for å løse mysterier. Det hele starter nemlig med Alexandras’ morfars meget mystiske død. Der ligger han på gulvteppet, revet i stykker med blod over alt. Her ville enhver nogenlunde fornuftig person pakke kofferten og fordufte så fort som f..., men ikke Alexandra. Hun bestemmer seg selvfølgelig for å bli i det store huset for å få et svar på hva som egentlig skjedde. Huset er i seg selv nok til å skremme hvem som helst fra vettet. ED har en stemning så skummel at svetten pipler i strie strømmer.

Hva skjer her?
Når Alexandra starter, vet hverken hun eller spilleren hva som foregår. Raqskt finner hun den selveste "Tome of Eternal Darkness" og her tar historien seg skikkelig opp. Dette dreier seg nemlig ikke bare om en gamlings død, men at hele universets sikkerhet står på spill! Selve spillet foregår i forskjellige kapitler - det vil si sider tatt ut av "Tome of Eternal Darkness". Som spiller styrer du forskjellige karakterer som alle tar del i den store historien og forteller deg og Alexandra alt om hvem hun er og hvorfor morfaren er død. Dette gir et meget levende gameplay ettersom alle karakterene er enormt bra utviklet med nok informasjon til at du faktisk er i stand til å føle noe for dem. Samtidig føles det som om å bli ført gjennom en god og skummel bok. "Tome of Eternal Darkness" er absolutt ikke for småbarn og de forskjellige karakterenes skjebner er ofte direkte grusomme.

Rent grafisk er ikke ED like bra som Resident Evil, men det er definitivt flott. Etter en kort tilvenning til personenes kalde og ufølsomme øyne, kan man ikke la være å glede seg over de glatte og frie bevegelse i spillet. Og siden styringen er så innmari herlig, akkurat slik undertegnede ønsker, gjør det i hvertfall ikke dårligere. En annen lekker grafisk detalj er at man har muligheten til å sikte etter spesifikke kroppsdeler, selv uten den helt store presisjonsevnen kan man slå/skyte hodet av en zombie, deretter armene og så til slutt nyte synet av en blodig kjøttklump som velter rundt uten å vite hvor den skal. Monstre finnes det selvfølgelig mengder av. Men opptrer de også i virkeligheten? ED bruker et såkalt Sanity system. I all enkelhet går dette ut på at hver gang du ser et monster, tærer dette på din sunne fornuft og man må passe på at man ikke til slutt ender opp som en psykiatrisk pasient. "Sanity’en" din kan du holde i sjakk ved å utføre såkalte Finishing moves på de monstrene du møter på.

Dette er ren magi
ED byr også på noen magiske evner. Disse opptrer plutselig i spillet og når de først dukker opp er det som om at hele opplegget rundt "Sanity-baren" og helbredingen smuldrer opp litt. For så lenge det er mulig å heale seg selv ustoppelig, krever det ikke en doktorgrad for å klare seg bra. Disse magiske evnene kan også brukes til mange andre forskjellige stilige ting og gjør ED veldig mye kulere å spille. Lyden fungerer rimelig bra, aktive skuespillere som absolutt gjør jobben sin, samt en haug med skumle lyder, skremmer virkelig en nervøs spiller med sine svette hender i et krampeaktig grep om joypadden sin.

ED er en stor, stor opplevelse. Historien er fet og alt er virkelig skummelt - det er en opplevelse som holder deg klistret til godstolen. Hold spesielt øye med alle de sinnssyke og ubehagelige tingene som sniker seg inn i spillet. Dine mareritt blir aldri de samme igjen! Det er stilig å se Capcoms store serie få kamp til streken og at dette skjer på Nintendos GameCube er jo bare helt rått.