Hitman Contracts

Hitman Contracts lanseres 30. april til PlayStation 2, Xbox og PC

Med salget av IO Interactive til engelske Eidos, får selskapet en ny vår, selv om de allerede kan brife med å ha stort sett bare suksesser bak seg. Dermed ikke sagt at de er fornøyd med det og vil legge seg å hvile på laurbærbladene. Dette kan ses på ambisjonsnivået hos IO Interactive, som allerede mens GameReactor lar Hitman Contracts snurre i maskinen, er godt i gang med fjerde kapittel i serien.

Men la oss nå glemme fremtiden. For med det tredje spillet i serien i hyllene, er det ingen tvil om at utvikleren har både de tekniske såvel som de gameplaymessige kvalitetene til å imponere igjen. De svarte buksene er nok litt for lange denne gangen, og dressjakken sitter kanskje en smule stramt over ryggen, men det er fortsatt mye farge i det blodrøde slipset, og spilleren inviteres derfor igjen på en tur gjennom den profesjonelle Agent 47’s dunkle sinn, hvor meyen som alltid består av henholdsvis nådesløse mord og gjennomtenkte drap.

Plottet handler denne gangen om den hensynsløse Dr. Otto Wolfgang Ort-Meyer, DNA kloner og et serum, som tilsynelatende gir brukeren evig ungdom. Agent 47 er naturligvis vevd inn i historien, som strekker seg helt tilbake til en gang på 1950-tallet og til i dag. I løpet av 12 oppdrag, som serveres som bruddstykker av fortiden, får spilleren mulighet til å gjenoppleve dem alle, mens den profesjonelle leiemorderen langsomt blør ihjel på et hotellrom i Paris.

Hele spillet slår an en mye mer melankolsk, dyster og rå tone enn vi har vært vite til tidligere. Allerede fra Contracts’ første bane, som foregår på et sykehus, tar det helt av. Agent 47 jages av politiets spesialstyrker, og med lik bokstavelig talt overalt, er det nesten umulig å komme seg ut av bygningen. Som alltid har man muligheten til å skyte seg gjennom spillets fiender med rykende pistoler i skulderhøyde eller bruke list og sniking - og dermed lure seg ut i ly av en forkledning. IO Interactive har faktisk inkludert enda fler åpenlyse hjelpemidler i treeren, så det nå legges opp til å utøve yrket på en enda mer korrekt måte enn tidligere. For eksempel er det muligt å blande et avføringsmiddel i en deilig porsjon mat, og dermed sende et offer en tur på dass, hvor det er så mye lettere å plaffe ham ned.

Visuelt feier det ikke Hitman Contracts noe som helst. Det er fortsatt IO’s egen Glacier-motor som trekker det tunge lasset og det gjør den med en forbausende letthet. Detaljgraden er hevet enda ett hakk og bruken av lyskilder er også bedre nå, men har man Hitman 2: Silent Assassin liggende, så er det lett å se at det ikke er snakk om noen kvantesprang på det grafiske planet. Musikken leveres igjen av Jesper Kyd, som har stått for lyden i alle episodene av serien. Også denne gangen klarer han å veve sammen et nydelig teppe av henholdsvis bombastisk orkestermusik og elektronisk bråk, til noe som på fineste vis forsterker den diabolske stemningen.

Men det finnes selvsagt også slanger i denne eplehagen. AI’en er betydelig forbedret, men den har fortsatt en tendens til å være et par hakk for gjennomskuelig. Det er noen gapende huller som i f.eks. de tilfellene hvor man bytter klær og akkurat har fått de på, før alle er klar over det og nå holder utkikk etter deg - og det selv om de slett ikke er i nærheten av spilleren. I et spill hvor bedrag og sniking er det bærende element, bidrar dette fra tid til anden til å ødelegge illusjonen. Hitman Contracts er heller ikke feilfritt på andre områder. For det første er spillets vanskelighetsgrad, selv på normal, alt for høy. Oppdrag eller deler av oppdrag, må spilles igjen og igjen, og noen ganger til stor frustrasjon for spilleren. Slik har det jo alltid vært, men Hitman Contracts er spesielt nådeløst og hardt, særlig sett i lyset av oppdragenes endeløse rekker av hissige fiender.

IO’s tredje utspill i serien er på ingen måte et mimrende kapittel, som ikke lever opp til seriens store internasjonale suksess, men derimod en fortsettelse, som gir fans det de vil ha. Man kunne kanskje ha håpet på en eller annen form for spillmessig fornyelse, men utviklingstiden tatt i betraktning, er det et ganske imponerende spill de har laget.