I hele min karriere som spillanmelder har jeg aldri gitt ett spill karakter 10/10. Det er ikke fordi jeg ikke har anmeldt noen gode spill, de har det vært mange av, men denne 10’eren ville jeg liksom spare til noe helt eksepsjonelt. Ett spill som "har det lille ekstra", som Jan Fredrik Karlsen ville sagt det. Så la meg gjøre det helt tydelig med en gang, før Valgerd rekker å sensurere denne anmeldelsen, GTA: San Andreas er ett av de beste spillene noensinne. Det er ikke bare et spill, det er en opplevelse i seg selv.
Du er Carl Johnson, året er 1992 og stedet er Los Santos, San Andreas. Denne gangen er du ikke mafiaens løpegutt, men en gangster fra hooden. Du har bodd på østkysten de siste fem årene og vender tilbake til en verden hvor halvparten av kameratene dine er døde og den andre halvparten jobber med saken. Det blir din jobb å hjelpe den gamle gjengen i krigen mot alle de andre gategjengene og å gjenoppbygge respekten og tillitten hos kameratene dine. Når du kommer tilbake blir du også falskt anklaget av et par korrupte politimenn for mord, noe som sender deg ut på jakt over hele staten for å redde det som er igjen av familien din og for å bli kongen av gatene. San Andreas er ikke en by, slik som Vice City og Liberty City. San Andreas er en stat (!) som inkluderer 3 forskjellige byer, med masse åpent landskap og tettsteder mellom byene. Los Santos, San Fierro og Las Venturas har Rockstar døpt de tre byene, som er inspirert av San Fransisco, Los Angeles og Las Vegas. Til sammen er San Andreas 6 ganger større enn Vice City.
Se, han svømmer! Jada, vår nye helt klarer det verken Tommy Vercetti eller vår triggerhappye venn i Liberty City ikke klarte. C.J. kan svømme, han kan dykke, han kan klatre over gjerder og heise seg opp etter armene i reneste Lara Croft-stil. Kort sagt kan han gjøre alt det vi har irritert oss over at forgjengerne hans ikke var i stand til.
Det aller beste ved SA er den utrolig gjennomførte spillopplevelsen. Spillet handler ikke om noe av det CJ gjør i løpet av dagen. Det handler om alt. Du må trene ham opp, spise, skaffe ham klær, fikse håret hans, tatovere ham m.m.. Alt du gjør gir utslag i statsen hans. Hvis du trener får du mye muskler og bedre utholdenhet. Bedre utholdenhet får du også av å sykle, svømme eller løpe og jo bedre utholdenhet du har jo lenger orker CJ for eksempel å spurte. Spiser du for mye blir du feit. Skaffer du ham kule klær får du økt sex appeal. Alt du gjør kan du også forbedre. Jo mer du skyter jo flinkere blir du til det, jo mer du kjører jo bedre blir driving skillen din. Sånn er alt i dette spillet. Mengden detaljer i SA mangler sidestykke i spillhistorien. Men det som er viktigere enn alle de evnene til sammen er respekten. For å overleve i hooden må du ha respekt. Du får masse respekt når du er med på oppdrag, eller ved å gjøre ting som å tagge din gjengs tag over hele byen. En annen ting som gir respekt er å trene seg opp til å bli svær. Men å trene vil ikke si å dytte CJ inn i et treningsstudio for så å se på at han sliter seg ut. Det er du som må trene, og etter et par besøk i det studioet hadde jeg vannblemmer på fingrene jeg ikke har sett maken til siden min storhetstid i Tekken. Når du har fått nok respekt kan du skaffe deg ditt eget crew - på maks tre personer - som vil følge deg overalt.
AI’en har aldri vært et særlig imponerende element i GTA-serien og heller ikke i SA kan man se tegn til smart AI. Så når du skaffer deg et crew er heller ikke de av den smarte typen. Dette har alltid gjort SA til et veldig ensomt spill. Du har venner, men de er ikke til stor hjelp. Stort sett må du klare deg selv. Dette er også historien denne gangen, men etter å ha spilt en stund kan du faktisk få muligheten til å spille two-player. Det er enkelte konkurranser og leker hvor det er mulig å spille to sammen, som for eksempel biljard. Men etter hvert skal det også være mulig å løpe rundt i byene sammen med en kompis. (I begrenset grad riktig nok).
GTA-serien har mått tåle mye negativ omtale i media for sitt voldelige innhold, og spillene har fått skylden for alt fra banning til mord. Så vi kommer vel ikke unna ett oppgjør med volden denne gangen heller. I SA har den blinde volden mot sivilistene blitt dysset litt ned til fordel for et hav av gjenger som skyter på hverandre for ett godt ord. Men la det være klinkende klart, ingen av GTA-spillene har inneholdt noe Rockstar har funnet opp selv. Spillene er en skildring - selvsagt i overdreven tilstand - av gangsterverdenen. Det bannes, det skytes og det drepes. Men du ser ingenting i GTA du ikke ser på nyhetene hver kveld. Det henger ikke innvolder i gatelyktene og det ligger ikke rituelt myrdede jomfruer i veikanten. Du har korrupt politi, gjengkriminalitet og vold. Det har vi så mye av i den virkelige verden også at å påstå at GTA er roten til alt ondt ikke bare er dumt, det er rett og slett latterlig. Det er 18-års aldergrense på spillet, og det bør det helt klart være. Men GTAs verstingstempel har utspilt sin rolle for lengst.
Grafikken i SA er bygget på samme grafikkmotor som Vice City og de to spillene er følgelig ganske like grafikkmessig. Forskjellene er at San Andreas har en del flere detaljer, mens Vice City har hyppigere bruk av fargen rosa. Ellers er grafikken det eneste minuset ved SA. Bilene har en tendens til å bli veldig firkantede og maskinpistolene både ser og høres ut som kruttlappistoler. Men grafikken har også sine styrker, som at du kan se CJ bli større og større jo mer du trener, eller feitere og feitere jo mer du spiser. Byene har klare likhetstrekk med sine alter egoer og selve størrelsen på spillet bør jo forklare hvorfor grafikken ikke er 100 % naturtro. Hadde denne verdenen sett veldig realistisk ut, så ville jeg mistenkt spillet for å være intet mindre enn det egentlige Matrix.
Lydmessig fører SA den gode tradisjonen videre, med et hav av egne radiostasjoner som spyr ut masser av godmusikk hele tiden. Det er nye radioshow, og noe for enhver smak. Ett par av stemmene er også velkjente, blant annet spiller ikke ukjente Samuel L. Jackson og Chris Penn to av de korrupte politimennene.
Det er så utrolig mye nytt ved dette spillet, og alt er så fantastisk utført, at skulle jeg fortalt om alt sammen hadde vi nok blitt sittende her til langt utpå nyåret. Dessuten vil jeg ikke ødelegge all moroa for dere heller, for dette må dere bare oppleve selv. Så for å gjøre en lang historie litt kortere, San Andreas er blant de aller beste spillene jeg noen sinne har spilt, med en gameplaymessig frihet som hører hjemme i historiebøkene. Spillet er enormt og inneholder masse nye kjøretøyer, nye våpen og nye ting å gjøre. Jeg har bare luket ut noen av godbitene og fortalt om dem her, det er så utrolig mye mer! Så når dere setter dere ned med spillet vil dere se at det er masse ting som ikke nevnes i denne anmeldelsen, men det er ikke fordi de er glemt, det er rett og slett ikke plass. I et intervju med Rockstars Dan Houser gjort av et italiensk spillmagasin sa han at spillet skal inneholde intet mindre enn 150 timers (!!!) gameplay.
Innen denne anmeldelsen kommer på trykk har nok de fleste allerede skaffet seg GTA: SA, men om du er blant de som ikke rakk å skaffe deg spillet før det ble utsolgt er du bare nødt til å skaffe deg det med en gang neste ladning kommer til Norge. Er du under 18 år, vel - jeg kondolerer.