Vampire: The Masquerade - Bloodlines

Troika er den første eksterne utvikleren som fikk æren av å lage et spill basert på Source-motoren (Half-Life 2). Troika ble etablert i 1998, og har ikke laget så mange fantastiske spill ennå: Temple of Elemental Evil var bra, men litt upolert, og Arcanum var uhyggelig bra - men litt vanskelig å komme inn i. Troika har likevel veldig mange fans, fordi selskapets grunnleggerne i sin tid lagde kanskje tidenes aller beste RPG: Fallout. Slektskapet mellom Vampire Bloodlines og Fallout er svært tydelig, og Bloodlines er et overlegent bevis for at Troika firkelig kan faget sitt: å lage mesterlige RPG'er.

Bloodlines foregår i moderne tid, men i "The World of Darkness": en verden full av vampyrer, varulver, spøkelser og annet skrømt. Men vampyrene holder aøt det overnaturlige skjult, fordi det er lettere å være vandød dersom alle tror du er en myte. Akkurat dette er poenget med "The Masquerade": Vampyrene har maskert seg som vanlige folk, mens de suger blod og spinner intriger. Men noe er på vei... noe som kan bringe maskeradens tid til en ende. Og i den fortellingen spiller akkurat du en sentral rolle.

Du starter spillet som en nyfødt vampyr i Los Angeles; en one-night stand utarter, og du vokner opp med en ekstrem "venerisk sykdom": du er en av de levende døde! Og det er bare begynnelsen på problemene. Vampyrenes verden er gjennomsyret av intriger og politikk. Vampyren som skapte deg ba ikke om tillatelse av den lokale vampyr-prinsen, og dermed er det duket for halshuggelse. Du er et biprodukt, og den småkvalme vampyrprinsen setter deg i arbeide med å løse små møkkajobber. Men du lever, på et vis, og for hver natt lærer du mer om hvordan de vandødes verden fungerer. Og du forstår snart at noe stort er på gang.

Vampire - The Masquerade: Bloodlines er et storslaget spill. Det er like hensynsløst og brutalt som Grand Theft Auto-serien og ser nesten like pent ut som Half-Life 2. I tillegg har Bloodlines en dybde og detaljrikdom det er vanskelig å finne sidestykke til, og en usedvanlig fengselende historie. Og ikke minst er Bloodlines uhyre stemningsfullt. Dette er en ussel og råtten verden; det er alltid natt, du må livnære deg ved å suge blod av horer og fylliker og du får alle drittjobbene de "voksne" vampyrene ikke gidder å løse selv. Et slikt oppdrag er å besøke et hjemsøkt, halveis nedbrent gammelt hotell. Ikke noe problem, "spøkelser er fullstendig harmløse, det vet alle", sier oppdragsgiveren. Mulig det, med fy pokker så skummelt likevel. Det kondemnerte hotellet skjuler en grufull historie, og det er slett ikke hyggelig å oppholde seg der. Jeg kan faktisk ikke huske jeg var så redd - hverken i et spill eller i virkeligheten. Men så var vel klokka tre på natta når jeg spilte den sekvensen også. Og det er bare starten på grufullhetene du vil oppleve i Bloodlines.

Det er nesten umulig å legge Bloodlines fra seg. Spillet er stort - du får en del hoved-oppdrag som må løses for å komme videre, men også myriader av små side-quests som du kan velge hvordan du løser. Står du fast, gjør du noen små-oppdrag til det løsner. Når du endelig runder spillet, vil du trolig ha lyst til å løse det en gang til. For gjenspillbarheten er utmerket: nesten alle quests kan løses på forskjellige måter. Du kan som regel finne ikke-voldelige, men minst like nedrige løsninger på problemer.

Du har sju klasser av vampyrer å velge mellom. Valg av klan har mye å si for spillestilen. Brujah og Gangrel, for eksempel, er i stor grad kamp-rettede. Bæl-støgge Nosferatu, derimot, er bedre til å snike seg usett omkring. Ventrue og spesielt Toreador er pene, sosiale og flinke manipulatorer. Tremere fikler med blod-magi, og har mange snedige triks. Mens Malkavian-klanen er spenna gærne, alle som en. Hver klan har tilgang på tre spesielle vampyr-egenskaper og en generell boost, "blood buff" som øker fysiske egenskaper til overnaturlig nivå. Disse egenskapene er ypperlig spillmekanisk realisert, og det gir derfor helt forskjellige spillopplevelelser å runde spillet med for eksempel en Gangrel først og en Malkavian etterpå.

Dessverre finnes det ingen flespiller-mulighet; dette ble tatt ut rett før Bloodlines gikk i trykken, og det finnes heller ingen verktøy for modding. Det er leit, men vi håper på en snarlig patch. Den patchen burde uansett være på trappene, for Bloodlines har litt for mange glitsjer og bøgs i seg. Dessuten er kampsystemet langt fra perfekt; skytevåpen er stort sett bare drass hvis du ikke bruker alle poengene på å bli skarpskytter. Og det er rett og slett ikke noe lurt, for mot overnaturlige skapninger er det nærkamp som gjelder. En FPS-motor som Source er ikke laget for denne typen kamp, men action-sekvensene er likevel absolutt underholdende. Disse to skavankene - bøgs og litt halvveis kampsystem - er det eneste som trekker Vampire ned; bøgsene er ikke mange eller alvorlige nok til at Vampire suger, men er likevel kraftig irriterende. Vampire er tross alt en instant-klassiker og et av de aller mest stemningsfulle, underholdende og fengslende spillene jeg har vært borti i denne genren.