GoldenEye: Rogue Agent

Noe av det første jeg leste på en de fanatiske Nintendo-sidene på nettet etter at hardware-delen av DS'en ble kjent, var en fantasitekst om GoldenEye brakt perfekt over til lommeformat. Som de fleste vet var det første GoldenEye spillet en av de aller første titlene til Nintendo 64 maskinen som, vel, ikke var totalt bortkasta tid å spille. Og selv om jeg aldri var noen stor tilhenger av det så skal det ikke skyves under en stol hva det gjorde for førstepersonskyterne på konsoll. Rare klarte ikke overraskende (N64 tiden var nok uten tvil den aller beste Rare har opplevd i forhold til kreativitet og spillkvalitet) å få underverket til å skje, og snekret sammen et drivende og godt gameplay, selv med bare én analog stikke. Men dette vi har fått til DS'en overhodet ikke er GoldenEye vi kjenner og elsker fra N64, men en slags nedgradert versjon av PS2/Xbox/GC versjonen av det siste - og jeg må være ærlig - elendige spillet i James Bond-serien fra EA.

I ren hardwarestyrke er DS'en omtrent på nivå med N64, men touch-skjermen kan jo faktisk med hell late som om den er en mus, og gi en reaksjonsevne og presisjon nesten på lik linje med en mus. Noe vi allerede har sett er mulig i Metroid Prime Hunters First Hunt demoen som fulgte med maskinen da den kom ut. Men GoldenEye: Rogue Agent er ikke like heldig med kontrollen som NST's Metroid Prime. Langt ifra. Du kan velge mellom forskjellige kontrollinnstillinger for enten stylus eller tommelknott, men stylusen var for meg verdiløs her. Å bruke fingeren rett på skjermen er absolutt ikke en mulig utvei, kontrollen er såpass avhenging av nøyaktig pixel-posisjon at du vil få ren skjelving på den øverste skjermen - merkelig at de ikke har laget kontrollflaten større. Tommeldingsen fungerer i alle fall greit nok i begynnelsen, men man merker fort at det er noe feil når man spiller med denne også. Om tommelen kommer litt på utur så er skjelvingen tilbake. Samtidig er målene du skal skyte, de 4-5 variantene av slemme karer, veldig små og beveger seg like naturlig som en binders sittende fast på en magnet.

For all del, om man er tålmodig nok så er ikke det tekniske ved kontrollen det største problemet, for det blir hyppige pauser etter hvert pga. kramper i hendene (mulig det bare gjelder meg, men jeg har ikke dødsgrep på DS'en akkurat). Kontrollene er faktisk bare ubehagelig å bruke etter en stund.

Enspillermodusen består av et fåtall brett der eneste oppgaven er å løpe igjennom og skyte alle folka som kommer i veien, det er for det meste ikke mye annet du skal gjøre, et par av brettene vil ha deg til å skyte på et par andre ting enn folk og også åpne noen dører. Det høres lite spennende ut, men brettene er faktisk helt greie, både grafisk og å suse igjennom. Antallet brett i denne modusen talte jeg ikke mens jeg spilte, men det er ikke mange av dem for å si det sånn, og bossene er ikke akkurat høydepunkter, de er bare kjedelige.

Det er nok flere brett i flerspiller modusen, dog i en mindre i skala, denne modusen må jeg pent innrømme at jeg ikke har fått testet særlig med reel human motstand, men kontrollens smidighet tatt i betraktning antar jeg at det ville vært omtrent like kult som å kjøre nyspissede blyanter i øynene. Beklager folkens. Det er også en deathmatch-liknende modus i enspillerdelen også, en merkelig greie der du velger brett og hvor mange folk du vil drepe. Du kommer inn i brettet, på samme måte som i flerspillerdelen, og så er det selvsagt om å gjøre å skyte ned alle fiendene du valgte en etter en. Jeg sier en etter en fordi de spawner faktisk inn på brettet en av gangen. Doh.

Til slutt vil jeg benytte anledningen til å sende en spesiell hilsen til musikken. Hoho. Jeg er sikker på at jeg har hørt dette spetakkelet før. Å vent, det høres ut som 90% av techno-driten folk som prøvde gode gamle Fasttracker 2 spydde ut på midten av 90-tallet. 4 kanaler med skrap vil aldri bli det samme igjen. Ai ai ai.