Ninja Gaiden 2

Jeg jobber verken for Microsoft eller Team Ninja, men jeg skulle gjerne begynt denne artikkelen med å fortelle om de mange for-andringene som har blitt tilført Ryu Haya-busas nyeste eventyr. Det var nemlig dagens budskap etter at jeg hadde forlatt Team Ninja-studioet - de mange forandringene og deres innflytelse på den kommende ninjasimulatoren. Jeg kommer allikevel ikke til å begynne slik, for for-andringene var egentlig ikke det viktige. I stedet er det modningsprosessen utvikleren, og ikke minst den karismatiske lederen Tomonubu Itagaki, har gjennomgått som bør fokuseres på.

Det er mange historier om Itagaki-san, og enda flere om de knivskarpe uttalelsene hans. Dette fikk meg til å frykte et intervju med en utvikler som var full av seg selv, uten noe spesielt informativt å dele med meg.

Tecmos hovedkvarter ligger i et, for en spill-utvikler, fullstendig uvanlig og anonymt sted i Tokyo. En grå bygning som like godt kunne blitt brukt som lager for det lokale papirfirmaet er det siste man forestiller seg når man tar utviklerens omdømme med i regnestykket. De nedstøvede persiennene og et firmaskilt man må lete etter etterfølges av en knirkende gang som leder inn i et ventelokale med fire stoler av Ikea-kvalitet og en Xbox 360 med Dead or Alive 4. Alt er en smule skittent, slitt og særdeles avvæpnende.

På dette tidspunkt bør jeg nok fortelle at mine forestillinger om spillutviklere som jobber med ekstreme actionspill er at de lever i heavy metal-inspirerte slott, på konstante dietter av Red Bull og heftig dødsmetall. Virkeligheten er, trist nok, en ganske annen.

Den nedslitte følelsen fortsatte i demorommet, der et par tilfeldig plasserte flatskjermer av for-skjellige størrelser var satt opp med hver deres maskin. Spillet var Ninja Gaiden 2, og jeg var klar for første prøvesmaking.

Som en hvilken som helst ballerina nærmest flyr den kullsorte ninjaen over gulvet. Ryu Hayabusa er vitterlig et menneske, men det virker nesten som om ingen av de normalt menneskelige begrensningene gjelder for ham. Selv den minste be-vegelse med den analoge spaken fanges opp og omsettes til bevegelse av kroppen hans. Når de første fiendene stiller seg i veien, elimineres de med eleganse. Alt ligner et koreografert slagsmål fra en japansk action-film av høyeste klasse, og kontrollen er hele tiden like laserkvass som Ryus trofaste katana.

Kampene er likevel ikke de samme som før, noe som kommer godt frem med de mange legemsdelene som etter hver kamp ligger spredt rundt som visne blader på en blodig høstdag. Har man skadet en fiende nok, kan man avslutte kampen med en såkalt "Obliteration move", som på ekstremt grafisk vis viser hvordan Ryu hakker fienden til blodig pinneved. Fortsatt finnes det en mening med galskapen, og nøyer man seg med å kappe beinet eller armen av en motstander, vil denne fortsatt prøve å angripe og kanskje også ofre seg selv i forsøket.

En annen nyhet er den gjenoppladende energi-måleren som lader seg selv opp hver gang man er i kamp, men med en liten vri. Energimåleren er delt opp i tre forskjellige farger; blå er energien du har, svart er energien du kan lade opp ved å stå stille og rød er den permanente skaden som bare kan gjenopprettes ved å bruke noen av gjenstandene man finner rundt omkring. Systemet virker upåklagelig og gir deg det pusterommet mange mener det første Ninja Gaiden manglet, uten å høvle bort den beinharde vanskelighetsgraden.

Den gjenoppladende energimåleren bør samtidig ses på som første tegn på den modningen Itagaki-san har gjennomgått siden utgivelsen av Ryu Hayabusas første eventyr. Det andre tegnet var ønsket om å gi ut en gratis demo med flere forskjellige vanskelighetsgrader før spillet sendes til butikkene, noe som er nye toner fra den ellers iskalde utvikleren.

Flere ganger ble det understrekt at man hadde ønsket å lage et actioneventyr som var mer tilgjengelig for ninja-nybegynnere enn før, uten på noen måte å miste verdiene som gjorde Ninja Gaiden så unikt i forhold til andre actionspill. Itagaki-san sa det kort med "Ninja Gaiden handler om å overkomme utfordringer. Dette er ikke et spill for de som vil slappe av".

Men kontroversiell er Itagaki-san fortsatt, og etter å ha fortalt hvordan den presise kontrollen og anima-sjonene skyldes utviklerens bakgrunn fra kampspill-sjangeren, avsluttet han med: "Dette er et spill som bare japanske utviklere kunne laget". Da samtalen på et tidspunkt dreies inn mot konkurrerende actionspill, kunne han heller ikke dy seg: "Jeg kan garantere at flere kommer til å spille Ninja Gaiden 2 enn Devil May Cry 4".

Med intervjuet og prøvesmaken av spillet vel over, fløy mange tanker rundt i hodet mitt. Store superlativer ble brukt mens demoen stod på. Ikke om noe spesifikt, men snarere som følge av det fullstendige voldskaoset som foregikk på skjermen, samt på grunn av det gode og velkjente gameplayet. Bak oss satt to ekstremt ydmyke ansatte fra utviklingsteamet og smilte stort hver gang en av oss brøt ut i spontan glede eller hylende latter over de morbide detaljene. Det er tydelig at utvikleren selv er begeistret over deres kommende ninjaeventyr, og det er jo alltid en god start.

Samtidig henger de tidligere uttalelsene om sjangerdefinerende grafikk ikke helt sammen med det vi så. Dette gjelder også gameplayet, som ikke har tatt så store evolusjonsskritt som vi kunne ha håpet på.

Grafikken og designet er tatt fra den typiske Team Ninja-skuffen, og består av et kvinnelig klientell med overdimensjonerte overdeler og dukkelignende hud. Det samme kan inntil videre sies om gameplayet, som nøt godt av de små finpussene her og der, men som i det store og det hele var mer av det samme. Ninja Gaiden satte helt klart standarden for perfeksjonert action, men det var vel ikke urimelig å forvente at oppskriften ble supplert med noe nytt fire år senere, i stedet for en enkelt oppussing?

Uansett om vi hadde besøkt utvikleren eller ikke, ville vi ha gledet oss til å få fingrene i den ferdige utgaven av Ninja Gaiden 2, ene og alene på grunn av den forrige tittelens skyhøye kvalitet. Ninja Gaiden var bra, og det ser del to også ut til å bli, men det er allikevel vanskelig å skjule skuffelsen over at det ikke har skjedd mer verken teknisk eller gameplaymessig. Men fortsatt finnes det tid til forbedring før Ryu Hayabusa lander i norske spillhyller senere i år.