Den bioniske mannen

Enkelte spill liker man bare instinktivt. Man trenger bare å sette seg ned i sofaen, ta opp håndkontrollen, og slå på konsollen før man sitter limt til skjermen. Svenske Grins kommende Bionic Commando er et slikt spill.

Jeg hadde såvidt startet opp konsollen før den bombastiske musikken dro det hele i gang med en kraftig oppgradert og orkestrert versjon av den originale spillmusikken som fikk alle hårstråene til å reise seg i ære. Gåsehud deluxe. Bionic Commando er noe så sjeldent som en vestlig oppfølger til et japansk spill som ikke har vært oppgradert på 20 år. Det er nemlig så lenge siden det kom ut til NES i både Japan og USA.

Det er altså et 20-årsjubileum, og det er grunnen til at Capcoms femste kreative sjef, Keiji Inafune, bestemte seg for at Capcom skulle lage en oppfølger til den gamle klassikeren. Bionic Commando har, som de aller fleste av Capcoms titler, en betydelig større fanskare utenfor hjemlandet enn i Japan. Og ettersom ingen personer fra det orginale teamet som lagde Bionic Commando fortsatt jobber i Capcom, bestemte Keiji seg i stedet for å finne vestlige utviklere som kunne lage et Bionic Commando for 2000-tallet og for en helt ny fanskare.

Selv om Grin har frie tøyler når de lager det nye Bionic Commando har ikke Capcom forlatt dem. De fortsetter å besøke dem så ofte de kan samtidig som de sjekker hvordan arbeidet går og kommer med idèer. Det har resultert i et lekkert actionspill som faktisk beholder uventet mye av den gamle stemningen, inkludert en litt utilgivelig og upolert japansk spillfølelse. På en bra måte.

Endel negative tilbakemeldinger kan komme, men faktum er at japanske actionspill som Devil May Cry 4 og Ninja Gaiden 2 ikke kunne vært så bra som de er uten en skikkelig vanskelighetsgrad, kjipe lagringspunkter, og baner som er langt fra realistiske. Noe som uten videre kan legges på Bionic Commando der man til tross for en viss frihet får følelsen av tydelige og distinkte baner der saker og ting bare kan gjøres i riktig rekkefølge, akkurat som planlagt. Dette forsterker følelsen av at det er en oppfølger til et japansk spill og gir følelsen av rett-fram-action uten spesielt mye surr rundt grøten. Det nye Bionic Commando utspiller seg ti år etter orginalspillet, og Grins mål har vært å få en balanse der gamle spillere kan sitte med øynene fuktige av nostalgitårer mens de yngre føler at dette er starten på noe helt nytt.

En balansegang som er mye smalere enn man skulle tro. Det gamle Bionic Commando ble laget på 80-tallet, da spill fortsatt kun var for skikkelige nerder og da virkelighetsfølelse ikke var etterspurt. Det resulterte i et spill der hovedpersonen gikk med navnet Rad, hans beste allierte het Super-Joe, skurkene het Bads, og den onde sistebossen het Master-D. Slike navn funker ikke helt i 2008, og med stor respekt for de gamle orginalnavnene har Grin endret dem litt.

Hovedpersonen har byttet navn til Nathan Spencer, selv om han fortsatt ville hatt Rad som mellomnavn. I årene mellom det orginale spillet og det nye spillet har han vært i fengsel. Hans bioniske implanterte teleskoparm ble nemlig ulovlig, og Nathan klarer ikke å flykte før en ny terroristorganisasjon sprenger en bombe som utsletter alt liv i Ascension City. Nathan drives av et ønske om å renvaske navnet sitt, samt å forhindre terroristene å invadere restene av Ascension City.

Å spille Bionic Commando føles veldig uvant i starten. Å ta seg fram til fots er virkelig tidkrevende, og selv om Nathan kan hoppe i dette spillet (noe han ikke kunne før) er bevegelsene begrenset. Men slenger man ut teleskoparmen kan man svinge seg fram i beste Spiderman-ånd. Det at man kan komme seg fram så fort stiller Høye krav til Grin som er tvunget til å bygge fine og detaljerte baner i enorme omgivelser der man liksom bare svisjer forbi det meste uten å ha en sjanse til å få se alt arbeidet de har lagt i miljøene.

Tempoet gjør også at det blir uvant i starten for de som skal spille Bionic Commando. Det er som en blanding av Crackdown og Spider-Man kombinert med Lost Planet: Extreme Condition. Man må alltid vite hvor man skal feste teleskoparmen når man kommer svingende mellom søndersprengte skyskrapere og om du bommer på avsatsen du skulle lande på gjelder det å finne en ny en lynraskt.

Heldigvis går det an å feste armen i det meste man ser. Å trykke L-knappen i vill panikk i et fritt fall pleier å resultere i at man får tak i et eller annet, og dermed unngår man en brå og ond død. Så var det å planlegge ruten på ntt. Selv om man må lære seg mange spillmessige finesser, går det fort ganske intuitivt å klatre opp svære skyskrapere, og svinge seg over gigantiske raviner i stil med Johnny Weissmuller i de gamle Tarzan-filmene.

Selve kampenene er en stor del av Bionic Commando, og Grin har flerre overaskelser på lur. Den mest merkbare er at man, som i Lost Planet, skyter dit kameraet peker, og ikke nødvendigvis den veien Nathan vender. På denne måten kan man for eksempel pepre løs på fiender bak seg i bilnde, noe som ser riktig så kult ut, og skiller spillet fra mange andre actionspill.

Nathan har også tilgang til granater, og under spillets gang får man selvsagt lov til å kjøre forskjellige fartøy. Men det aller beste våpenet Nathan disponerer er dog teleskoparmen som man kan bruke på mange forskjellige måter. Man kan plukke opp og kaste døde soldater eller annet skrot på fiendene, alternativt utføre et spesialangrep. Det ser bare utrolig fett ut når en sterkt skadet Nathan løper og tar cover bak en bil, for så å lade opp et spesialangrep som lar ham løfte opp helel kjerra og kaste den tilbake på fiendene.

Hele tiden mens jeg spiller Bionic Commando noterer jeg små referanser til det orginale spillet som beviser at det er en oppfølger og ikke et spill i en helt ny serie. Bortsett fra flere klassiske melodisnutter innvevd i spillets moderne musikk, finnes det mange enda mindre detaljer. For eksempel en beseiret fiende som slipper noe som ser helt identisk ut med en av de bonusene som man fant i den 20 år gamle originalen på NES.

Etter hvert som jeg blir nogenlunde varm i trøya går slenginga som en dans. Å ta et hopp på over hundre meter, bare for å feste armen i jorda for så å lynraskt avbryte en oppovergående bevegelse ved å styrte ned mot bakken er akkurat like heftig som det høres ut.

Jeg fikk også sjansen til å spille i et roligere område med raviner som gav meg litt av følelsen fra grottene i det orginale spillet. Tett vegetasjon med trær som elsker teleskoparmen min, og jeg svingte meg rundt lenge og nøt omgivelsene. Det var ikke før tre robotaktige fiender dukket opp at jeg ble tvunget til å avslutte min skogsvandring for litt skikkelig kamp...

De tre fiendene hadde et svakt punkt på ryggen som de gjorde sitt beste for å dekke til. Jeg kastet løs med trestammer og steiner, samtidig som granater fløy veggimellom. Kiampen illustrerte hvor fleksibelt spillet er, og at man kan bekjempe fiender på flere forskjellige måter.

Det gjenstår fortsatt en hel del finpussing på Bionic Commando, og det er mange ubesvarte spørsmål som Grin ikke kan snakke om. Blir det en flerspillerdel og kommer Adolf Hitler (som var med i orginalspillet som sisteboss) til å være med i det nye spillet? Men alt vi har sett av Bionic Commando så langt tyder på at Grin er på riktig vei, og det meste taler for et actionspill som gjør den 20 år gamle NES klassikeren stolt. Forbered deg på et nostalgisk gjensyn med en gammel klassiker, og et annerledes actioneventyr i skyhøyt tempo en eller annen gang i høst.