Gears of War 2

• Les også: Intervju med Gears of War-pappa Cliff Bleszinski.

- Jacinto er under angrep. Snart har vi ikke mer igjen å forsvare. Og når det ikke er mer å forsvare, har vi bare én mulighet: Gå til angrep. Hvis vi skal se nye årstider komme og gå, se barna våre vokse opp, og til slutt oppleve den freden vi aldri før har sett, må vi tilintetgjøre Locust!

Tordentalen fra menneskenes øverste leder etterlater seg et enormt tomrom. For på planeten Sera har det vært krig i 94 år. En hel generasjon mennesker har kun sett krig. Som en sivilisasjon kjenner de ikke fred. Krigen er deres hverdag. Deres liv. Men menneskene kan ikke lenger slå seg til ro med å forsvare seg og bare overleve. Da vil de sakte men sikkert dø helt ut. De må angripe.

Gears of War 2 starter med en kjempeoffensiv fra menneskenes side. En taktisk manøver som kan sammenlignes med 6. juni 1944. D-dagen. I et siste panisk åndedrag sender det lille som er igjen av menneskeheten alt de har ut i kamp, og prøver å avgjøre krigen en gang for alle. Make or break. Do or die.

Utgangspunktet er at hele operasjonen fra eneren, der du skaper en enorm kjedeeksplosjon langt der nede i Locust-hulene, slo feil. Locust overlevde. Og ikke bare har de overlevd, de har vendt tilbake i større antall og med større styrke enn noen gang før. Hele byer har forsvunnet ned i såkalte "sinkholes", enorme hull i bakken.
- Ikke bare en bil eller et hus, men se for deg byer på størrelse med Seattle eller Los Angeles bare forsvinne ned i bakken, forteller produsent Rod Fergusson.

Byen Jacinto er en siste bastion av håp. Menneskehetens siste skanse. Akkurat der den ligger, oppå et naturlig platå i omgivelsene, kan ikke Locust bryte opp av bakken. Der kan menneskene gjemme seg og samles. Men siden Locust ikke kan grave seg opp inne i selve byen, har de begynt å grave rundt. Om de kommer seg rundt hele vil Jacinto til slutt også synke, og vår skjebne vil være beseglet.
- I det originale Gears of War står menneskeheten med ryggen opp mot veggen. I Gears of War 2 er de i ferd med å bli kastet over hele veggen, sier sjefprodusent Cliff Bleszinski.

Personlig måtte jeg fnyse litt av den "bigger, better and more badass"-linja på GDC. Kan det bli mer harry, liksom? Men mens jeg sitter her, på Epics hovedkvarter langt ute i ingenmannsland i North Carolina på den andre siden av dammen, og hører på de to produsentene snakke om Gears of War 2, gir det plutselig litt mer mening. Jeg begynner så smått å få en liten oversikt over hva Gears of War 2 vil dreie seg om, og jeg kan egentlig ikke krangle med dem. Det er faktisk, veldig kort oppsummert, akkurat det Gears of War 2 dreier seg om: Bigger, better and more badass.

Gears of War 2 blir større i skala. Du blir sendt langt under bakken ned i dype grotter for å utforske mysteriene om hvem Locust egentlig er, og hvor de bor. Videre går ferden til den høyeste fjelltoppen, til en forlatt landsby dekket av snø som har fått et rosa skjær i lyset fra den synkende solen. Ja, også skal du innom alle miljø mellom disse to, lover utviklerne.
- Der Gears of War stort sett utspilte seg om sommeren, er vi nå kommet til den siste høstdagen, eller første vinterdagen på planeten Sera, forteller Fergusson.
- Dette er en interessant visuell endring, og skiller det rent estetisk fra originalen, men det er også en fin metafor på det vi prøver å gjøre med historien. Vi er kommet til høsten for menneskeheten. Det nærmer seg slutten.

Og av det jeg har sett, så virker det som et effektfullt historiemessig og visuelt grep, som er med på å drive den overordnede historien videre. Og apropos historien. Jeg har spilt gjennom eneren fire, fem ganger, men jeg tror egentlig ikke jeg kan gjenfortelle historien skikkelig for deg. Jeg har selvsagt fått med meg de store linjene, som at vi må drepe Locust før de dreper oss. Lett. I tillegg var det noe med en resonator, også ett eller annet med faren til Marcus, men utover det så er det egentlig litt vagt for meg nøyaktig hva Gears of War handler om. Nettopp dette har Epic tenkt å gjøre noe med i oppfølgeren.
- En av årsakene til at det var så forvirrende var at vi gjerne ville ha et blockbuster-tempo over det hele. Vi ville ikke ha 40 minutter med filmsekvenser og langdryg prating, forteller Fergusson.
- Som for eksempel når Marcus møter Hoffman i eneren. Vi ville ikke bare ha to mennesker som stod rett opp og ned og pratet sammen. Det er kjedelig. Så vi satt opp et angrep på dem, og hele samtalen forløp mens de ble beskutt, og med eksplosjoner og full fart hele tiden. Problemet var at folk bare ble distrahert. Vi gjorde ikke en god nok jobb med å minne folk om The Resonator og Alfa-gruppa. Det er en av leksene vi har lært. Det er viktig å minne folk på om hva som foregår. Og det er viktig av flere forskjellige grunner. For det første kan alt som skjer på skjermen være et forstyrrende element for historien. For det andre er det også viktig å innse at spill ikke er filmer.

Og det er helt sant. Spill er ikke filmer. Spill som medium har grunnleggende helt andre forutsetninger for å kommunisere med mottakeren. Men det største, og kanskje viktigste poenget er at spill sjeldent blir konsumert i én sitting. Film får nøyaktig samme problem med historieformidlingen om man ser en halvtime av filmen en dag, har pause i tre dager, og så setter seg ned igjen for å se en halvtime til. Ting ville blitt veldig forvirrende, fordi man mister tråden.
- Av erfaring har vi lært at vi må lage en bedre narrasjon enn i originalen, forteller Bleszinski.

Cliffy B veiver med armer og ben mens han entusiastisk forteller om hvordan Gears of War bare var en setup. Det etablerte en verden, og handlet mest av alt om å bli kjent med Marcus og hele konflikten. Men oppfølgeren er like mye Doms historie. En mye mer følsom skjebne enn vi er vant med i dette macho-universet. I kaoset på Emergence Day forsvant barna til Dom. Det ble for tøft for kona til Dom, Maria Santiago, og snart var hun også forsvunnet. Uten et spor. Dom har mistet hele sin familie til Locust, og det er det som driver han. En evig leting etter resten av familien.
- Gears of War 2 blir ikke bare større, med større slagmarker og større kriger, flere henrettelser og mer blod. Alt det er kult, men oppfølgeren er også mer intim. Vi får en mer personlig historie om de ulike karakterene, forteller Cliff.

Det er mulig Cliff synes testosteronnivået i rommet ble litt for lavt et øyeblikk, for fra hjerteskjærende familiedrama hopper han raskt over til å fortelle om blod, store muskler, nye gønnere og brutale henrettelser. Og at alt blir penere i Gears of War 2.

De første spillene som kom til Playstation 2 så ikke særlig bra ut. Mot slutten av konsollens levetid kom det imidlertid spill som var rene visuelle oppvisninger. Da snakker vi om spillsykluser innenfor samme konsollgenerasjon. I andre syklus er utviklerne blitt enda bedre kjent med verktøyet, og får til enda mer enn i første syklus. Tredje syklus er bedre enn andre syklus, og så videre. Cliffy B forteller at Gears of War var den første syklusen i Xbox 360s levetid. Gears of War 2 vil markere skillet til andre syklus, som presser enda mer juice ut av samme maskinvare.
- Vi føler at vi la lista for nestegenerasjonsgrafikk med Gears of War, og vi er veldig stolte av det, men vi føler også at vi kan ta det enda lenger i oppfølgeren, forteller han.

Også volden har blitt mer grafisk i oppfølgeren.
- Vi har tatt volden, og skrudd den opp et hakk, sier Rod.
- Før kunne du trampe inn skallen til en skadet Locust. Nå kan du sparke dem i siden så de havner på ryggen, og så trampe dem i trynet slik at du ser ansiktet før du knuser det. Cliffy B skyter inn:
- Volden vår kan sammenlignes mer med Evil Dead 2 og Army of Darkness, enn for eksempel Saw eller Hostel-filmene. Det er nesten slapstick. Din første reaksjon er bare å knise og smile. Du blir ikke kvalm, liksom. Dette er et stilisert videospill. Det er ikke en fyr med en baseball-caps og en Ball-genser som banker opp en annen fyr med et balltre. Dette er absurd store spacemarine-lignende karakterer som kutter øglemenn i to.

Og etter seks timer med kontrollen i hånda, er det ingen tvil. Gears of War 2 er et mer brutalt spill enn originalen. Spesielt med tanke på de nye henrettelsene. Nå er det ikke lenger bare det gode gamle fot-i-skalle-trikset som gjelder. Hvis du går bort til noen som er downet, har du nå et valg på alle fire knappene. Trykk A, så plukker du han opp og bruker han som menneskelig skjold. Trykk B for å ende hans miserable liv med melee. Med X tar du en vanlig curbstomp, og med Y kan du drepe ham med en spesialsekvens avhengig av hvilket våpen du har. Eneste fellesnevner er mye blod...

Etter onlinesuksessen til det første Gears of War, er det nå blitt et mye større fokus på flerspillerdelen av spillet. For det første øker antallet fra fire mot fire til fem mot fem. Det var i utgangspunktet fansen som ville øke, fordi mange andre spill opererer med fem mot fem, så det er en vanlig klanstørrelse. I tillegg øker antall moduser - i oppfølgeren får vi minst syv spillbare moduser fra lansering.

Den første nye modusen vi fikk teste heter Meatflag. Dette er Epics testosteron-versjon av vanlig Capture the Flag, og jeg syns Rod Fergusson sier det best selv:
- Kort oppsummert er det Capture the flag, hvor flagget er en person med et gevær som vil skyte deg.

Fem mot fem altså, begynner på hver sin ende av brettet. I midten står en stakkars stranded med en hagle, og han er kjøttflagget. For å score må du skyte han i kne, og dra han med deg til en angitt sone. 1-0. Respawns på alle hele tiden. Utrolig hektisk, masse tempo, masse krutt, krever litt teamplay, og det er moro hele veien.

Neste modus er Guardian. Fem mot fem, hvor hvert lag har én leder. Så lenge denne lederen er i live, vi resten av laget respawne uendelig mange ganger. Helt til lederen er død. Da er du på ditt siste liv. Krever masse kommunikasjon og et tett samarbeid. Man må holde sammen hele tiden, og jakte på fiendens leder, samtidig som man slår ring om, og beskytter sin egen lagleder.

Siste nye modus vi fikk prøve var Wingman. Dette er ikke lenger to lag med fem spillere, men fem lag med to spillere. Nå har du bare en venn og åtte fiender å forholde deg til. Ingen respawns. Ekstremt intenst og nervepirrende, stiller høye krav til samarbeid og kjemi mellom spillerne, og laget er selvsagt mer avhengig av individuelle ferdigheter for å vinne. Føles mest av alt som å spille coop online, og det fungerer som bare det. På sitt beste er dette den kuleste av de nye modusene.

Jeg skulle ønske jeg bare kunne skrive og skrive om dette spillet, for det så masse å snakke om. Nye monster, nye våpen, nye kjøretøy, bedre matchmaking, større onlinedel, mange nye moduser, motorsagdueller, granatfeller, de nye lagkameratene, det enorme universet - alt ser ut til å overbevise gamle fans. Jeg har i alle fall funnet frem min Lancer, og er klar til å reise til fronten når krigen vender tilbake til min Xbox 360 i november i år.