NM i Gran Turismo 5

E-sport, smak litt på ordet. Konkurranse i elektronisk sport. Jeg har alltid forbundet folk som driver med e-sport som litt asosiale ensporede nerder, Koreanske robotmennesker som trykker 700 tastetrykk i sekundet og øver på samme Starcraft-nivå 15 timer daglig. Eller sneversynte CS-spillere som har lagtrening tre timer hver kveld og terper disiplin og taktikk mens de spiser Grandiosa og drikker Cola. Men etter seks timer i en kjeller i Nydalen i Oslo måtte jeg endre meningen min betraktelig.

Det var nemlig finalen i Norgesmesterskapet i Gran Turismo. Eller Gran Turismo Academy, som det offisielt heter. Et samarbeid mellom Nissan og Sony, der hvert land i Europa har kjørt kvalifisering over nettet, og de 20 beste tidene møtes til landsfinale. Vinneren her går så videre til Silverstone i England, for et tre dager langt intensivkurs i ekte racerbilkjøring, som avsluttes med konkurranse i en ekte racerbil på Silverstone. De to beste her får så tilbud om tre måneders intensivkurs i racerkjøring, som ender med deltakelse i et 24-timers racerløp i Dubai i 2009. Det er vel ingen overdrivelse å kalle dette for en våt drøm for racingfans.

Tre etasjer under bakken, i en parkeringsgarasje, var de tyve beste sjåførene i Norge samlet for å konkurrere om å reise til Silverstone. Tyve menn fra 19 til 46 år. Og allerede før konkurransen var i gang var det mye nerver ute og gikk. Nervøs småprating og bilprat. Mye bilprat. For anledningen var noen fete Nissan-biler stilt ut, inkludert en som så ut som den kom rett fra Pimp my Ride. Dere får tilgi min ignoranse når det gjelder modeller og hestekrefter og annet teknisk, jeg er overhodet ikke bilinteressert. Men fine var de. Og de skapte en god atmosfære rundt arrangementet.

Konkurransen kom endelig i gang etter litt forsinkelser. Samtlige sjåfører skulle kjøre tre runder Time Trial på en på forhånd utvalgt bane, med like innstillinger på bilene. Alle måtte kjøre med ratt og pedaler. Kameravinkelen måtte være foran bilen eller i bilen, ikke lov å kjøre med kameraet bak bilen. Den beste rundetiden fra kjøreturen ble registrert og de tolv beste kvalifiserte seg videre. Det var altså vinn eller forsvinn allerede fra første runde, og deltakerne tok det hele dødsens seriøst. Nøye innstillinger av sete, gir, kontrast på skjermen og lydstyrke, her skulle ingenting overlates til tilfeldighetene.

Allerede fra starten av begynte man å ane konturene av hvem som ikke ville gå videre. Noen prøvde seg med manuell giring med clutch og girspake, som resulterte i at verdifulle hundredeler forsvant i forhold til de som giret med spakene på rattet. En annen forsøkte seg med automatgir, men det ble alt for tregt i forhold til de andre.

Også var det nervene da. Det er noe helt annet å sitte hjemme i sin egen stue og kvalifisere seg enn å kjøre mens andre mennesker ser på deg og noterer tiden din. Små feil førte ofte til større feil. Svetteperler på panna, panikk over lave rundetider. Det var om å gjøre å holde hodet kaldt og fase vekk omgivelsene.

Til slutt var åtte spillere fjernet, og de resterende tolv gikk videre til andre runde. Suzuka-banen med glatte dekk. Her var det tydeligvis noen som hadde trent for mye på kvalifiseringsbanen, og for lite på de andre, og dermed var det åtte igjen, og spenningen begynte å tilspisse seg.

Og det var vel egentlig her jeg endret min forutinntatte mening om e-sport, for nå begynte det faktisk å bli spennende. På ordentlig, liksom, som når man ser på OL. Nå begynte jeg nemlig å bli kjent med enkelte deltakere og deres kjørestil.

Allerede fra starten av var det en som skilte seg ut: Joachim Olsen. Han hadde raskeste tid i nettkvalifiseringen, og måtte derfor gå inn i turneringen med favorittstempelet på seg. Høy og slank, med et konsentrert blikk. En veteran i racingkonkurranser med deltakelse i flere spill tidligere, deriblant Richard Burns Rally, WRC og Colin McRae. Til tross for at han foretrekker racingspill der man kjører på grus, hadde han klart å kuppe førsteplassen i Gran Turismo-kvalifiseringen.

Joachim levde med favorittstempelet gjennom det meste av turneringen, da han gang på gang havnet øverst med best rundetid. Men når det var fire igjen begynte det å tilspisse seg. Det var jevnt. Hundredeler skilte spillerne fra hverandre, og man kunne merke at det nå var små marginer som ville bestemme vinneren. Hvem klarte å holde hodet kaldest? Hvem klarte å presse bilen til det ytterste?

Finalen stod mellom favoritten Joachim Olsen og Jan Magnus Gøranson. Sistnevnte hadde kjørt solid hele turneringen, og det var tydelig at han kunne tukte Olsens rundetider. Suzuka var banen, og de to spillerne startet helt likt. Resten av turneringsdeltakerne stod bak og observerte de to, og spenningen var til å ta og føle på fra første sekund.

Det viste seg nemlig at Gøranson gikk hardest ut, og ut fra tidene på skjermen lå han en periode nesten et helt sekund foran favoritten Olsen. Men i en sving etter en av de siste langsidene i første runde ble farten for stor, Gøranson havnet utenfor kjørebanen, men klarte å beholde kontrollen. Skaden var dog verdifulle sekunder, og Olsen stod igjen med beste rundetid etter første runde. Gøranson gikk like hardt ut i andre runde, men også her gikk det galt i en sving, og man kunne tydelig se at han ble stresset. Olsen kjørte som den solide klippen han hadde vært hele turneringen, og inkasserte nok en godkjent rundetid.

Så var det siste runde, og nå skulle det hele avgjøres. Det var nemlig beste rundetid som ville avgjøre vinneren, ikke beste totaltid. Gøranson hadde enda muligheten, og gikk ut like hardt som før, men enda mer konsentrert. De to svingene han hadde feilet i tidligere ble forsert perfekt, og publikum trakk et lite gisp, idet de så at tiden til Gøranson var omtrent helt lik Olsen da siste lange sving skulle forseres. Kun en strekning igjen, så var målstreken der. Jeg tror hele rommet holdt pusten, kunne Gøranson komme tilbake etter å ha feilet i to runder? Kunne han klare presset med å måtte gjøre det hele på siste runde? Sekunder og hundredeler raste oppover på klokka, og idet Gøranson kjørte over målstreken ropte og skrek et samlet publikum mens de pekte på klokka. Det gikk ikke. To tidelers sekund skilte de to tidene fra hverandre.

Joachim Olsen hadde en beste runde på 2:22.269, mens Jan Magnus Gøranson klarte siste runde på 2:22.509. Små marginer, med andre ord.

Dermed kunne en lykkelig Joachim Olsen løfte seierspokalen over hodet etter en vanvittig spennende finale. Men seieren var langt fra ufortjent. Olsen hadde nemlig kjørt svært solid gjennom hele konkurransen. Han satt som en urørlig stein i setet og kjørte tilnærmet perfekt i hvert eneste løp. Olsen er en slik sjåfør som får spillet til å se enkelt ut, og som ikke viser tegn til å gjøre feil eller stresse. En verdig vinner, med andre ord. Idet gratulasjonene avtar og Olsen får trukket pusten, får jeg en liten prat med vinneren.

Gratulerer med seieren. Hvor lenge har du konkurrert i racingspill
- Jeg har konkurrert siden 2003, og da i spill rom WRC, Richard Burns Rally og Colin McRae, men jeg har aldri vunnet. Det beste resultatet jeg har fra før er en 5. plass. Til denne konkurransen har jeg trent mye, omtrent to timer hver dag.

Hva er ditt favorittracingspill?
- Jeg foretrekker Richard Burns Rally på grunn av realismen. Jeg er veldig interessert i motorsport og følger for eksempel WRC-ligaen i virkeligheten.

Spiller du bare racingspill?
- Neida, jeg slapper av med andre spill også innimellom. Jeg spiller en del Guitar Hero nå, men jeg er nok ikke på konkurransenivå i det spillet. Der spiller jeg fortsatt på medium.

Hva forventer du av oppholdet i England der du skal trene på Silverstone?
- Jeg har aldri vært med på noe liknende, så jeg gleder meg skikkelig til å lære noe helt nytt og treffe nye folk. Jeg tror det blir kjempemoro.

Du hadde favorittstempel helt fra starten av i dag. Hvordan var det å ha det presset på deg når du kjørte?
- Jeg gjorde mitt beste for å glemme det, og konsentrerte meg bare om å holde nervene under kontroll. Så var det bare å gjøre sitt beste og ta et løp av gangen.

Dermed var turneringen over for vår del, og en lykkelig vinner kunne reise hjem med trofé og pokal og billett til England i baklomma.