Mobilspill

Nokia så først potensialet, og prøvde seg på noe de kalte N-Gage. Halvparten spillmaskin og halvparten telefon endte opp som et halvferdig produkt. Brukerfiendtlig til tusen og med spill som lå mange år bak andre håndholdte spill, var fiaskoen et faktum. Noen år senere revurderte Nokia hele strategien og har nå integrert spillteknologien i flere mobilmodeller, i stedet for å lage en egen dedikert spillmobil.

Carl Thomas: Jeg husker jeg hadde den første N-Gage-modellen. Den var en katastrofe. Du matte ta ut batteriet for å skifte spill, og holde den sidelengs når du snakket i telefonen. Det var ikke for ingenting at den ble kalt "elefantøret", for det så virkelig ut som du hadde et stort elefantøre når du snakket i den. Oppfølgeren - N-Gage QD - var et mye mer vellykket prosjekt, syns jeg. Alt lå til rette for at det skulle bli en populær greie, men som alltid trengs det gode spill for å selge et format, og det fikk aldri N-Gage.

Jon Cato: Mobilspill minner meg litt om da jeg for mange år siden jobbet i spillbutikk. Da jeg begynte bak kassa solgte vi ennå den gamle Game Boy-modellen. Den med grønn og svart skjerm og på størrelse med en murstein. Det som slo meg med spill på Game Boy da var så kjipe de var. Alle sa at Super Mario Land var kjempekult, men det var liksom en nedstrippa og mye mer begrenset versjon av Super Mario World. Samme med racingspill eller andre plattformspill, de var kjedelige og kjipe. De spillene som gjorde at jeg satt klistra til Game Boy-en var spill som Tetris og andre logiske puzzle-spill, fordi disse prøvde ikke å gjøre noe som blir gjort bedre på de store formatene. Disse spillene var enkle, og passet rammeverket til Game Boy mye bedre enn spill som prøvde å simulere Formel 1-racing og avansert plattformaction.

Mye av det samme føler jeg gjelder på mobilspill i dag. De små og enkle spillene er de beste, de som har en enkel idé og ryddig presentasjon. Men når jeg prøver å spille Brothers in Arms på mobil føles det bare som en fot med størrelse 45 som prøver å ta på seg en sko på størrelse 30. Det er vondt og unaturlig og ukomfortabelt.

Carl Thomas: Jeg tror du har et veldig viktig poeng der: Det meste av mobilspill er gjort bedre på andre format. Men ikke Tetris, som på sett og vis definerte hele Game Boy-en og håndholdt spilling for øvrig. Puzzlespill er det som har fått mest spilletid på min mobil. Spill som ikke krever rask reaksjonsevne og presisjon i knappetrykking. Dette vil ikke fungere på en mobil av en svært opplagt grunn: Mobiltelefonen er ikke en perfekt konstruert håndkontroll. Den er ofte klønete å holde og har små knapper som sitter veldig tett. Ikke særlig bra designet som en spillmaskin egentlig. Men det virker ikke som mobilspillutviklere tar hensyn til det i det hele tatt.

Jeg tror ikke man, som mobilspillutvikler, kan forholde seg til samme regler og rammer som vanlig spillproduksjon, og det føler jeg mange utviklere ikke har innsett ennå. For når Brothers in Arms, som du nevner, dukker opp på mobil, da er det noe alvorlig galt. Her er det snakk om å presse et spill og et spillsystem ned på et format det ikke egner seg til, i stedet for å komme opp med nye ideer, nye konsept og nye spillsystem som faktisk kan dra nytte av de kvalitetene mobilen har som spillplattform. For det er noen det også.

Jon Cato: iPhone og iPod Touch er i ferd med å revolusjonere mobilspillmarkedet. Det ser vi i de nylige annonseringene til Konami, og ikke minst i den upåklagelige presentasjonen og tilgjengeligheten i spillene, som er en av disse kvalitetene du nevner. App Store er et genialt konsept for å handle spill, spillene er relativt billige, og mange er av høy kvalitet. iPhone har blitt et fenomen blant folk flest, og muligheten til å nå bredt med mobilspill er større enn noen sinne.

Carl Thomas: Ja, tilgjengeligheten er en viktig ting, og det er faktisk Nokia også ganske flinke på med sin nye N-Gage-plattform. Det er enkelt å hoppe online og bla gjennom de tilgjengelige spillene, og lese beskrivelser og tilbakemeldinger fra andre brukere. I tillegg kan du laste ned demoer, så du kan prøve før du eventuelt kjøper. Dette fungerer fint syns jeg.

Jon Cato: Men et problem med mobilspill er at det føles som en forbruksvare med datostempling. Det er bruk- og kast-spill, man laster ned et spill fordi man kjeder seg en helg, og på mandag er man mer eller mindre ferdig med det og det går i glemmeboken. Vekten av å kjøpe for eksempel et nytt konsoll- eller PC-spill er borte. Dette skyldes selvsagt at spillets digitale distribusjonsmodell fjerner gleden av å bygge opp en fysisk samling med spill, men også at mobilspill føles lettere rent spillmessig. Det er for det meste avanserte Java-spill som man kan spille i en hvilken som helst nettleser. Tidsfordriv, ikke dype og engasjerende spillopplevelser. Men også her ser vi at mobilspillene er i ferd med å vokse opp. Når man merker at spillet går fra å være rent tidsfordriv til å bli noe man går og tenker på og gleder seg til å spille på vei hjem fra skole eller jobb, har spillet en slagkraft utover det å få tiden til å gå.

Carl Thomas: Men jeg er ikke helt sikker på om jeg vil at mobilspillene mine skal være noe mer enn tidsfordriv. Underholdende så klart, men ikke noe jeg vil sitte med i timevis. For meg er det egentlig veldig enkelt. Jeg spør meg selv: Vil jeg spille store episke krigsspill med en historie og komplisert styring og lang lastetid, som Brothers in Arms, på en mobiltelefon? Nei. Det vil jeg mye heller spille hjemme på min store HDTV, når jeg har parkert ræva i sofaen og balanserer valgfri drikke på armlenet. Da vil jeg dykke ned i store spillopplevelser.

Når jeg skal spille mobilspill, vil jeg ha et spillsystem jeg skjønner og lærer umiddelbart, for jeg har tenkt til å spille dette i maks ti minutter. Maks! Jeg vil ikke gjennom noen opplæringsdel eller lese meg opp på en teit historie. Jeg vil spille noe gøy i noen minutter. Deretter tar det kanskje en uke - eller kanskje en måned - til jeg kommer til å spille dette igjen, så da må jeg lære det på nytt igjen. Det må være noe som er enkelt å forstå, men vanskelig å mestre, som Tetris.

Jon Cato: Ja, ferdighetsbaserte spill har dybde nok til at du konstant kan bli bedre og kan forbedre deg. Problemet med mange mobilspill er at de mangler dybden til å holde på interessen i mer enn en time eller to.

Men som sagt er det i ferd med å forandre seg. Og med nye maskiner som iPod Touch og iPhone, som skiller seg fra Nokias modell ved at spillene ikke styres på tradisjonell måte med styrekryss og knapper, men ved hjelp av den innebygde gyro-teknikken samt trykksensitiv skjerm, åpnes for helt andre typer gameplay. I tillegg er grafikken helt på høyde med Nintendo DS.

Carl Thomas: Det kuleste spillet jeg har spilt til iPhone er det som heter iCopter, en iPhone-versjon av klassiske Helicopter. Et superenkelt spillkonsept som er perfekt oversatt til iPhone. (Test Helicopter) Et helikopter flyr bortover i en hule, og det daler automatisk ned mot bakken. Trykker du på skjermen flyr det opp mot taket. Utfordringen er bare å trykke på skjermen for å holde helikopteret flyvende, og unngå objekter. Når du krasjer får du en poengsum, og begynner på nytt. Så enkelt kan det gjøres. Jeg blir underholdt i timevis. Sender mobilen rundt, og alle er med i en liten konkurranse. Bedre blir det ikke.

Og når det ikke blir bedre, passer det perfekt å sette punktum. I neste uke kommer vil til å legge opp noen anmeldelser av en rekke mobilspill, så følg med!