Gløgg, julekaker og såre tomler

Det var egentlig vår godeste redaktør som tok dette initiativet. Han hevder nemlig at han de siste 20 årene nesten har gjort romjulsspilling til en religion, og at dette har blitt en like viktig del av julefeiringa hans som ribbe, juletre og pepperkaker.

Jon Cato: Spilling har alltid vært en del av romjula for meg. Jeg husker da jeg var liten og ønsket meg Paperboy på Commodore 64 til jul, jeg hadde funnet en pakke under juletreet som var formet akkurat som et Commodore 64-spill, og klarte å overtale mamma til å få lov til å åpne en førjulsgave på lillejulaften, og valgte selvsagt denne. Det var Paperboy, og jeg satt hele romjula med spillet og kastet aviser gjennom vinduer og på katter. Jeg synes fortsatt spillet er magisk, selv om det ble slaktet overalt.

Da jeg ble eldre og flyttet hjemmefra ble romjula enda mer spesiell. Jeg dro hjem hver jul og var i Harstad i to uker, og tok av og til med meg noe å spille. En jul hadde jeg med Super Nintendo med Chrono Trigger som ble kjørt til langt på natt hver dag gjennom hele jula. En annen gang var det en Playstation med Dragon Quest VII, et kriminelt undervurdert rollespill som aldri kom i Europa. Men som oftest tørket jeg støvet av den gamle Amigaen og Commodore 64-maskinen, og boltret meg inne bak snøstormen med klassikere jeg rundet i min ungdom. Rollespillet Pool of Radiance, med sine vanvittig lange loadetider vil alltid minne meg om jula der jeg satt i lyset fra min røde julestjerne og bekjempet kobolder og orker mens 1541-diskstasjonen surret og bråkte. Dungeon Master på Amiga, jeg skvetter fortsatt når et monster gjemmer seg bak et hjørne, eller jeg går på en felle og ramler ned et nivå. Intenst og klaustrofobisk.

Men det aller største julespillet mitt er Wizball på Commodore 64, skytespillet med sprettballen som skal samle fargedråper. Da spillsystemet klikket gikk det så og si på autopilot for meg å spille gjennom spillet. Nivå for nivå ble fargelagt, inntil alle åtte verdener var komplett. Uten lagringspunkter eller juksekoder. Hver jul ble kassetten med den fargeglade trollmannen puttet i kassettspilleren og spillet ble rundet.

Det er noe eget med spill i jula, det er en rolig tid, man er omgitt av familie og julepynt og godterier, og man føler virkelig at man har tid til å la seg bli oppslukt av et spill.

Tradisjonen med gamle spill er ikke like levende hos Adrian, hos han er det nye spill som står i fokus under årets julefeiring. Men en gammel klassiker blir alltid installert når treet er ferdig pyntet.

Adrian: Jula er for meg et synonym med ekstra tid, og nesten hvert år bruker jeg å utnytte denne tiden til å spille nye spill. Som kjent er oktober, november og desember høysesong for store, etterlengtede titler, men med mindre man har god råd og enda bedre tid er det nesten uungåelig at man må droppe et par spill. Når jeg deretter ser at de spillene jeg ikke kjøpte høster inn glødende anmeldelser, og såklart bekjente som har kjøpt dem som messer over hvor utrolig gode de er, blir det plutselig veldig fristende å kjøpe likevel. Her kommer jula inn og redder dagen for slike som meg.

I år blir det Gears of War 2, Red Alert 3 og forhåpentligvis Mirror's Edge som skal oppleves. Ukjente pakker som jeg skal åpne på julaften er vel og bra det, men av og til er de gavene jeg VET hva er som skaper mest spenning før jul.

Men det slutter såklart ikke der. Jula varer helt til påske, og det er ikke bare nye spill jeg finner frem til i vintermørket. Hvert år, når julefreden senker seg, grøten står rykende fersk på bordet og treet er i hus, da bruker jeg også å kjenne nostalgien krype opp i meg. Jeg er nå engang såpass ung at når jeg skal kose meg med spill fra "gamle" dager så går jeg altså ikke så langt tilbake som Commodore 64. For meg er det klassiske julespillet det originale Baldur's Gate. Jeg kjenner det kribler i magen den dag i dag når jeg tenker på å returnere til Sverdkysten og gjennoppleve det jeg anseer som det beste rollespillet til dags dato.

Når jeg får litt gløgg i koppen, det snø ute og jeg har Baldur's Gate foran meg på den gamle PC'en min inne, da er det jul.

Redaksjonssjef Carl Thomas finner at tiden ofte ikke strekker til i romjula, men har ett spill som alltid vil minne han om julekos.

Carl Thomas: Jeg har alltid altfor høye ambisjoner når det kommer til romjula. Jeg planlegger å spille så mange spill - nye og gamle - men tiden strekker ikke til. Det er julemat, familieselskap, gløgg, venner, svigers, julefrokost, og så videre, og alt går slag i slag.

Men jeg husker - og det er helt sykt å tenke på at dette er ti år siden - at storebroren min fikk The Legend of Zelda: Ocarina of Time til jul i 1998. På den tiden var han imidlertid mer opptatt av ei jente, så mens han var ute og fløy gatelangs hele romjula satt jeg på rommet hans og spilte ett av de mest fantastiske eventyrene jeg noen gang har spilt. Det var magisk. Jeg kommer aldri til å glemme det.

Det vanskelig å sette fingeren på nøyaktig hva det er, men noen spill har noen helt spesielle egenskaper som gjør dem til glimrende julespill. Det er noe eventyraktig, noe litt magisk, kanskje?

Ja, noen spill gjør seg bedre enn andre spill som julespill. Kristian har en anelse om hva årsaken kan være.

Kristian: Her er du inne på noe, Carl Thomas. Jeg har også Zelda som sterkt julespill-minne. Men dette med eventyr og magi, kanskje jula gjør at hardbarka gamere kommer i kontakt med mer barnlige sider? Det er et eller annet som skjer med badguys (gamere) når den frosken begynner å synge og man sitter der med julestrømpa i hånda.

- Frosken? Utbryter resten av redaksjonen, før de innser at han snakker om Timmy Gresshopppe som synger den sangen til julestjerna i den tradisjonelle Disney-tegnefilmen på julaften. Kanskje er det noe i Kristians tolking, vi blir mer barnlig og nostalgiske når julekvelden senker seg, og spiller gjerne litt snillere spill? Kristina oppsøker i hvert fall gamle spillminner når julesneen daler utenfor.

Kristina: For meg betyr romjula gjensyn med gamle spillperler. Og disse perlene varierer i både kvalitet og sjanger. Jeg må begynne med å nevne Spyro; et av de første spillene jeg fikk til min egen spillmaskin. Et magisk plattformspill med så mye entusiasme, og ikke minst glede at det like gjerne kunne ha hett "Jul" for min del. Jeg pleier også å fyre opp Super Nintendoen og spille litt Yoshi's Island og Mario Kart. Da får jeg samlet venner og familie som alle syns det er like gøy. Super Nintendo kommer aldri til å gå av moten, selv mine foreldre elsker den.

Som selverklært horrorjunkie er selvfølgelig jula preget mye av gamle horror-titler. Hver gang jeg fyrer opp Silent Hill 1 kommer lukten av juletre og julebrus snikende, og til tross for den grusomme byen jeg vandrer igjennom er det noe direkte magisk med snøen som faller og den tunge tåka som siver gjennom gatene og rett inn i hjertet mitt.

Det siste spillet jeg må nevne er Myst. Jeg elsker Myst og fikk prøve det først når min bror ble lei, nemlig rundt juletider. Allerede da var jeg fengslet av de fantastisk pene omgivelsene, og den mystiske historien.

Mens snøen faller ute er det ikke noe annet å gjøre enn å spille for meg. Og noen opplevelser fester seg rett i hjertet. Julespill er hva man gjør det til. Alle har et eget spill som betyr mest for de rundt juletider, nettopp fordi det er knyttet til våre egne juleminner. Vi skaper våre egne minner og det er her spillene og dets magi virkelig kommer til sin rett.

Godt sagt, Kristina. Thor Benjamin er enig, og mener at de spillene man forbinder med jul ikke trenger å være koselige eller "jul"-aktige.

Thor Benjamin: For meg trenger ikke et julespill og ha tema jul. Det skal være et spill som byr på mange timer med underholdning, og en spennende og engasjerende historie. Man har likom tid til å la det synke inn i disse magiske desemberdager. Siden jeg er av nyere generasjoner enn andre her i redaksjonen husker jeg ikke Commodore 64s glansdager, men jeg tviler ikke på at de var minnerike. Derfor vil jeg først og fremst trekke frem et spill på NES, "Lille Nemo i Drømmeland". Et fantastisk spill som jeg har brukt mangfoldige timer på. Gir meg alltid en stemning som ikke kan beskrives som annet en magisk.

Ellers var det også en periode jeg brynet meg på Crash Bandicoots første eventyr til Playstation, herlig utfordrende på den tid. Fremdeles en klassiker. I senere tid har blit blandt annet Final Fantasy X som jeg mener har en utrolig engasjerende historie, noe et romhjulsspill bør ha. I år skal Fable 2 få utspeile seg foran mine uskyldsblå.

Marius er enig med Thor Benjamin i at et julespill ikke nødvendigvis trenger å være så koselig for å lage gode romjulsminner.

Marius: De fleste spillene jeg har juleminner fra er ikke akkurat julete; MG: Snake`s Revenge på NES, Toy Story på Super Nintendo, Mario 64 og Majoras Mask på Nintendo 64, Tomorrow Never Dies, Mission: Impossible og T-rex-demoen på Playstation, Stronghold og Hitman på PC, Wind Waker, Gladius og MGS: Twin Snakes på Gamecube, Devil May Cry og det første Wrestlemania på Playstation 2, samt Gears of War og Hexic på Xbox 360.

I år har det gått i FarCry2 i advent, inntil tre nisserøde lys satte en stopper for julestemningen...

Auda! Det er et rødkledt nissebesøk man gjerne skulle vært foruten. Mens Marius venter på å få reparert sin 360, er Halvor klar i sin sak. I jula skal man nyte lange og dype spill man ikke har tid til å nyte ellers.

Halvor: Jul er Final Fantasy. Det er når man har tid til å sette seg ned flere timer i strekk over flere dager at man virkelig kan nyte følelsen av å reise rundt i Zanarkand eller på Gaia eller andre steder i de stadig ekspanderende universene Square Enix setter sammen. Ikke noe stressende som ligger i bakhodet og vil ha oppmerksomheten din; bare du, Cloud Strife og et levende håp om å få Aeris tilbake.

Det er noe spesielt ved å spille i jula. Du føler deg noe mindre skyldig der du normalt ville tenkt at "nå bør jeg gjøre noe mer fornuftig, kanskje jobbe litt". I løpet av årene har denne følelsen blitt enda sterkere, i og med at jula er en stadig sterkere frisone i møte med tidsklemma. Da er det ekstra deilig å koble ut av verden og dykke ned i et gigantisk univers av summons og sphere grids og active time battle.

Der jeg resten av året i stort sett har tid til kortere spill og opplevelser laget for de som er fanget av arbeidslivets klamme hånd og som velger å prioritere rutinepreget jobbing og hard studering foran de særs gode spillopplevelsene (som krever mer enn én times oppmerksomhet av gangen), er det en befrielse å kunne ta seg tid til Final Fantasy. I dagens spillsamfunn finnes det store mengder spill som passer inn i denne kategorien, og hvis du føler deg truffet av hvordan jeg beskriver hverdagen min, er meldingen klokkeklar:

Finn frem et spill du liker å spille lenge (gjerne ett i Final Fantasy-serien), sett deg ned i den beste stolen du kan oppdrive, og ha en strålende jul!

En god oppfordring, absolutt, og Berit sier seg enig, selv om hennes julerollespill skiller seg litt fra de tradisjonelle japanske spillene.

Berit: Ved tilfeldigheter og slippdatoer på spillutvidelser i november har spillingen de to siste julene dreid seg om raiding i onlinespill. Mer spesifikt, knekking av den siste og mest krevende bossen i raid-området.

Det er ikke en veldig avslappende aktivitet, heller det motsatte, for det krever mye energi og tålmodighet. Annenhver kveld møtes gruppen for å prøve seg på den mest utfordrende kampen som spillet kan by på.

Noen ganger er det vanskeligste å organisere spillingen. Når skal raidet starte, hvem kan komme i kveld? Når kampen endelig begynner, løper spillerne i beina på hverandre, hyler og skriker, og den største hindringen er dem selv. Alt raid bossen trenger å gjøre er å skape kaos i rekkene og lene seg godt tilbake.

Men litt etter litt går det bedre. For hver kamp og for hvert skuffende nederlag lærer du litt mer, vet litt mer hvor gruppen skal stå, hva som må gjøres når. Så står gruppen fast. Butter mot og prøver hundre forskjellige strategier for å komme videre.

Men så er det en strategi som virker. For hver kamp har raid-bossen litt mindre helse, og enda litt mindre. Spillerne ser det går rett vei og blir ivrige. Da gjelder det å beholde fatningen.

Til slutt deiser raid bossen i bakken, og du kan feire sammen med hele resten av gruppen som har gjort sitt aller beste for å klare noen som bare kan gjøres i fellesskap og samarbeid med andre. Og det er jo i julens ånd, er det ikke?

Jo, så absolutt Berit. Samarbeid og fellesskap står definitivt i julens ånd, selv om det å massakrere et digert vesen med sverd, økser og ildkuler kanskje ikke gjør det. Men det feier vi under teppet for en kort stund. Vi er i alle fall enige om at jula er den beste tiden på året for å nyte gode spill.

Og da spiller vi ballen over til deg, kjære leser. Hva slags spill har du gode romjulsminner fra? Hvilke spill elsker du å dra frem i romjula? Og hvorfor er det så magisk å spille spill i den rolige romjulsuka?