Dante's Inferno

Har du noen gang vurdert om det kunne være spennende å oppleve underverdenen og dens herskere slik den ble oppfattet på 1300-tallet? Vel? Nei? Det er ikke å utelukke at jeg kanskje burde søke om noen ukers forvaring og observasjon i et hvitt, polstret rom uten dørhåndtak - men tanken om å spille en tur gjennom helvete har sneiet meg. Riktignok skal jeg innrømme at jeg ikke så for meg at en del av et av Italias mest kjente verk - Den Guddommelige Komedie - skulle spillmatiseres. Men produsent og designer Jonathan Knight syntes det var en god idé å lage et spill av et 700 år gammelt dikt:

- Ganske tidlig i prosessen fant vi ut at det ikke var noe poeng å finne opp helvete på nytt. Etter å ha snublet over Dantes Inferno i søken etter hvordan helvete kunne være ble vi fascinert over hvor omfattende diktet hans beskriver underverdenen, og da var det ikke noe poeng å bare låne en og annen ting fra historien. Vi valgte å bruke hele diktet, forteller Jonathan Knight idet vi for første gang skal få se EAs nylig annonserte spill.

EAs Redwood Shore Studios er klare til å vise frem noen av sine mørke sider, og hva er vel mer naturlig enn å legge presentasjonen av Dante's Inferno til Dante Alighieris hjemby, Firenze?

Flyturen ned til Italia gikk veldig greit. Hele veien spekulerte jeg i hvordan dette spillet kunne være og om det kom til å føles bra ut. Det var noe ubehagelig kjent med det lille vi kjente til rundt konseptet med Dante og hans Inferno - men finnes det så mange andre tredjepersons actionspill der man møter på mytologiske monstre som man må slå i hjel på kreativt vis?

Etter en taxitur jeg var overbevist om at vi ikke kom til å overleve og en liten 8-timers hvil på øret, fikk vi en liten omvisning i Firenze. Vi hadde en liten stopp innom stedet der Dantes hus en gang i tiden stod. Nå er det bygd et museum oppå denne eiendommen slik at man kan få et enda bedre innblikk i denne spenstige mannens liv. Han var ikke bare den første til å skrive på italiensk istedenfor latin, men han plasserte også pave Boniface i en av de innerste sirklene i Infernoet. Siden vi er inne på sirkler kan jeg jo nevne at Dante satte opp helvete i ni sirkler. Desto lengre inn mot den niende sirkelen i midten man kom, desto mer syndig var man og desto mer motbydelig var avstraffelsene man hele tiden måtte gjennomgå.

Et utrivelig sted med andre ord, men siden Satan, i beste Donkey Kong-stil, har stjålet sjela til Dantes evige kjærlighet Beatrice, så har han ikke noe annet valg enn å reise til underverdenen og vise Beelsebub hvem som er sjefen. På veien til underverdenen møter Dante på Døden. Men Dante er en gretten jævel, så han dreper Døden og stjeler ljåen hans.

Allerede her legger vi merke til noen sporadiske forskjeller mellom det originale verket og spillet. Originalt var Dante en meget rolig person som stort sett stod og snakket sammen med veilederen sin Virgil, og jeg tror ikke Dante banket Døden eller stjal noe våpen for å flerre opp monstre. Men vi kan vel alle være enige i at en realistisk tilnærming potensielt kunne blitt et bedrøvelig spill.

Dante's Inferno har fortsatt ett års tid igjen i utviklingsfasen før det er klart til å utgis, men til tross for dette hadde EA allerede nå en spillbar demo klar. Siden det er såpass tidlig i utviklingen opplevde vi at spillet oppførte seg litt uforutsigbart, men gleden over å spille overvant lett disse problemene. Vi starter rett etter at vi har knerta Døden og vi fortsetter med å nedstige helvetet ved å klatre på en vegg brodert med knokler og hodeskaller. Kontrollen og det grafiske minner litt om en sinna gresk kar i et annet spill. Uansett, vi spretter av gårde og finner en spak ved et stup for å få en bro til å dukke opp. Men i tillegg til at broen gjør det mulig å gå videre blir jeg angrepet av en rekke døde vesener. Området blir avsperret med flammer som gjør at jeg ikke kommer videre før jeg har drept disse monstrene som kommer både med og uten vinger. Kampene føles veldig naturlige og animasjonene ser allerede nå ganske bra ut, EA tviholder på det faktum at spillet skal holde 60 bilder i sekundet hele tiden. Men det mangler blodspruten som gjør at slagene dine ser virkelig harde ut.

- Vi er ikke ute etter å lage det blodigste og mest grusomme spillet i historien, men vi er heller ikke ute etter å gjøre det barnevennlig. Så forvent at det blir blodigere når vi får videreutviklet spillet, beroliger produsenten meg.

Jeg slår ljåen min tvers igjennom en av disse motbydelige vesenene og fortsetter kampen med han festet på ljåen før jeg kaster han i bakken så hardt at han går i oppløsning. Med sirkel tar jeg tak i vesnene og kaster de veggimellom. Kampene føles godt balansert, og selv om killer-avslutninger i beste hamre-så-fort-du-bare-makter-på-sirkel-knappen-for-å-rive-av-hodet-på-geite-mannen-stil får det til å ringe et par bjeller på Olympen, så føles det godt.

Vi finner ut at de sammenkrøpne menneskene som ligger henslengt rundt omkring kan - om du denger de litt rundt - være kilde for mer liv og magi. Rundt omkring kan man også finne angrende sjeler, eller Shades, som man kan avstraffe eller tilgi. Disse er karakterer i det originale verket og man kan høre de mumle fraser fra diktet. Om man velger å avstraffe er man sikker på at man vil få en viss mengde sjeler fra denne synderen. Føler man seg i det litt vågale hjørnet kan man tilgi - men siden det er vanskeligere å tilgi enn å hevne så må man gjennomføre en oppgave som vil øke i vanskelighetsgrad desto lengre man kommer i spillet. Klarer man oppgaven vil man bli belønnet med dobbelt så mange sjeler som du senere kan bruke til å oppgradere ljå og kors. Driter du deg ut får du ingenting.

Et av de mer spennende elementene introduseres når du møter på Fergemannen. De fleste har kanskje sett på han som en litt spinkel kar, kanskje er litt høyere enn gjennomsnittsmannen, som med bøyd rygg står og der i båten sin som helvetes svar på venezias gondolierer. Designfolka hos EA tok like godt og justerte skalaen opp slik at Fergemannen ER båten som du kjemper på. Mot slutten av kampen når du er en hårsbredd unna å være død på ordentlig, så klatrer det opp et svært troll på siden av båten. På skuldrene hans sitter det en liten kar som ser ut til å kontrollere vesenet. Om du deler ut masse bank til trollet får det en stor sirkelknapp over hodet. Deretter er det bare å se på de voldelige animasjonene og trykke på rett knapp til rett tid. Nå er det ikke lenger bjeller som ringer fra fjellknausen i Hellas, det smeller i hundrevis av gongonger.

Men istedenfor å stikke ut øye på den eller skjære den over magen, så overtar du plassen til kontrolløren og styrer dette beistet selv! Det er utrolig festlig å gå fra å så vidt overleve, til å se monstret ditt gomle på fiendene dine og kaste dem hodeløse mot resten av gjengen.

Etter å ha hoppet og sprettet litt, dundrer man ned i et rom som er belyst av noen få fakler. Langs veggen i det sirkulære rommet er det bygd inn små monumenter som kan minne om gravplasser. Deretter blir man overrasket av noen barneskrik før babyene som ikke er døpt dukker opp fra flere av disse små gravmonumentene. Som om scenen ikke allerede føles svært forstyrrende ut, akkompagneres den av barneskrik som kan skjære gjennom marg og bein. Disse små barna er lynraske, små og tallrike som gjør at de helt klart er en fiende å være bekymret for.

Og når babyene var drept var demonstrasjonen over. De delene av Limbo (den ytterste ringen i Infernoet) som var mulige å spille var gjennomført. Jeg var ikke i tvil: Jeg ville ha mer av Dante's Inferno.

På vei hjem var naturligvis flyet forsinket. Flybyttet i München så ut til å gå riktig galt da vi fant ut at flyet vi skulle ta tok av fra feil del av terminalen i forhold til der vi landet. Men alt ordnet seg da det flyet også ble forsinket. Dermed hadde jeg litt tid til kverning av tanker og inntrykk vi hadde fått. Dante's Inferno har et unikt grunnlag for å lage en svært bra story. Klarer de å holde seg unna de verste Hollywood-fadesene og bygger under elementene som gjør at spillet skiller seg litt ut fra mengden, så skal du ikke se bort i fra at dette blir en suksess. Likevel er det ikke å legge skjul på at EA har lagt listen høyt. Det er umulig å ikke se likhetene mellom God of War og Dante's Inferno, og God of War har uten tvil vært en guddommelig spillserie så langt. Det blir spennende å se om Dante klarer å hamle opp med verdens barskeste greker.