I begynnelsen var Myst

Etter flere år bestemte jeg meg for at tiden var inne for å fullføre spillet jeg aldri skjønte meg på da jeg var yngre. Nå sitter jeg her, en god stund senere og mange spill rikere, og skjønner at Myst hadde en uforklarlig magi som verken før eller siden har blir trumfet. Rand og Robyn Miller, brødrene som skapte perlen, har nå vært ute av spillverdenen en stund, og i den anledning bestemte jeg meg for ta et tilbakeblikk på spillet, suksessen, livet etter Myst - og alt i mellom.

Brødrene Miller var i tjueåra da de krøp ned i kjelleren og bestemte seg for å lage et dataspill. De ante neppe hvor stor appell dette spillet skulle få. Ingen vold, en minimalistisk historie og umenneskelig vanskelige gåter. Dette var basisen i spillet, og at så mange skulle komme til å elske det var for de to utenkelig.

Historien i Myst ser kanskje ikke episk ut fra utsiden, men fra innsiden spenner den over verdener. Myst skiller seg fra de fleste andre eventyrspill på flere måter. Blant annet er det ingen frykt for å dø, i den forstand at det ikke fins noen livstruende fiender. Et annet viktig element er hovedpersonen vi deler en førstepersons synsvinkel med. Akkurat dette er et kjent element, men det at vår han både er navnløs, bakgrunnsløs og stum er noe uvanlig.

Myst gir deg ikke mange muligheter når du først starter spillet. Du vet ingenting om hvor du er, hvor du skal, eller hvorfor du er der du er. Du må bare ta beina fall og utforske. Spillet er, som de fleste vet, pek og klikk-basert, og dette avskrekker nok de yngre generasjonene som grådig sluker alt med god grafikk, men hvis man først setter tenna i Myst kan jeg love at det er vanskelig å gi slipp.

Til å begynne med virker det hele nesten umulig; håpløst, faktisk. Det finnes øyeblikk der man ikke ser løsninger på noen av de intrikate gåtene, og blir motløs. Myst har fått like mye kritikk som det har fått ros for gåtene. Rand og Robyn Miller var begge vel bevandret i den matematiske verdenen, og mange av gåtene er matematikk- og fysikkbaserte. Gåtene krever flust av tålmodighet, med andre ord. Det er ikke bare på Rema 1000 det enkle ofte er det beste, men også i Myst. Går man inn i spillet med viten om at dette er det vanskeligste spillet til dags dato, kommer du deg ingen vei. Hvis man har tålmodighet til å lytte, til å observere, til å gi logisk tenking et forsøk er du allerede på god vei.

Musikken og de ulike lydenei spillet er ikke tilfeldig på noen som helst måte. Ofte kan lyder du høre være helt essensielle i løsingene av gåtene. Ofte er musikken dempet, dunkel, Mystisk. Tar man seg tid til å høre etter, skjønner man hvor mye arbeid som er lagt i lydene som omringer deg mens du utforsker. Oftest er de der altså for å gi deg et vink, et hint, men noen ganger er de der for å understreke tomheten. En fugl spenner vingene, flagrer, og flyr vekk. En bekk renner, lyden så vidt hørbar. Trærne blåser i den svake vinden. Musikk som gir gåsehud er musikk som understreker en stemning. Musikken og lydene i Myst tar tak i nettopp følelsen av å være helt isolert og forsterker det.

Det er vanskelig å ikke bli nostalgisk når man tenker på et spill som Myst. Alt var så skrekkelig enkelt. Pek og klikk, enkle lyder med innlag av musikk, en minimalistisk historie. Myst virker sikkert for mange som et litt tregt hjerte, det pumper ikke nok, det sliter, det mister blod og på et eller annet tidspunket kommer det til å kverke. Det er derimot et tregt hjerte på alle de rette måtene. Det slår sakte, stødig, med sikkerhet.

Myst går ganske enkelt ut på å utforske. Du begynner på en hovedøy. Her er det en serie med gåter som alle bestemmer hvilken såkalt "Age" du kan tre inn i, og gåtene på hovedøya velger du fritt mellom. Øya du starter på virker tom, forlatt, men ikke uten liv. Det er bygninger, skip, hytter, tårn - alt som skulle tilsi at det en gang var noen som bodde der. I tilegg til dette finner du en lapp fra en dame, en lapp som sier mye med få ord, akkurat som spillet selv.

Når du har løst en gåte kan du tre inn i en "Age", som presenteres via en bok. Disse bøkene er ganske spesielle da du åpner dem og kan ta på sidene i boka for så å tre inn i en ny verden. Slik havnet også vår hovedperson i Myst til å begynne med. Han er ansiktsløs, men har blitt døpt The Stranger, og er et av de gjenværende mysteriene i Myst.

Når du trer inn i en ny Age må du igjen løse gåter ved hjelp av observasjon, prøving og feiling og lytting. Historien avsløres etter hvert som du jobber deg gjennom de ulike verdenene, og det hele blir ganske så spennende mot slutten. Artig nok handler spillet også om to brødre og deres far, spilt av de to uviklerne. Sirrius og Achenar. De to brødrene er sønner av Atrus. Det finnes to bøker på hovedøya i Myst som er av spesiell interesse. Disse to bøkene fungerer som fenglser for de to brødrene, og når vi utforsker de ulike verdenene finner vi sider fra disse bøkene, som kan hjelpe de to brødrene fri fra deres litterære fangenskap. Gjennom utforskningen og subtile hint i verdenen rundt deg skjønner du mer om hvorfor de to brødrene er fanget, og hva som gjorde at de endte opp der til å begynne med.

Historien høres kanskje enkel ut, men det handler om den perfekte bandingen Myst har, ikke om enkeltkomponentene. Sammen med musikk, historie, landskap, stemning og vellagde gåter blir Myst et eksepsjonelt kunstverk.

Selv om spillet hadde en enorm suksess i sin tid, begynner det å bli lenge siden. Verden har gått videre. Spill har forandret seg, og fokuset har skiftet. Hvis vi ser på stortitlene fra vår tid kan man peke på Call of Duty, Halo og Grand Theft Auto. Disse titlene kommer til å bestå og kommer til å huske dem fordi de var store og vellagde, men på en helt annen måte.

Det finnes spill som fortsatt bærer med seg minimalismen vi ser i Myst, slik som Ico, men det blir færre og færre av dem. Spillene vi ser nå er voldspreget. De er realistiske, grå og for oss: dagligkost. Det er ikke lenger sjokkerende om nok et krigsspill slippes. Det hadde kanskje vært mer sjokkerende om et helt nedtonet, ikkevoldelig spill hadde blitt sluppet. Enten det, eller så hadde det havnet i gråsonen et sted. Et sted på radaren vår som ikke angår oss, og som ikke har nok PR-verdi til at vi bryr oss.

Det er ofte sånn med de mindre spillene at de glemmes før de har rukket å bli dratt frem i søkelyset. Det var heldig for oss spillelskere at Myst var revolusjonerende i sin tid, for om det samme spillet hadde blitt sluppet i dag ville nok mange fnyst av det. På akkurat samme måte som Zelda og Mario hadde blitt fnyst av. Men Zelda og Mario har sine oppfølgere den dag i dag.

Myst døde da Rand og Robyn Miller trakk seg vekk fra spillet. Det er ingen hemmelighet. Etter de to første spillene de utviklet kom det et par halvhjertede oppfølgere som aldri hadde like stor sjarm som de to første. Selv etter dette er det kommet nyutgivelser av det originale spillet. Det nyeste er til Iphone og Nintendo DS. Til PC kom det også en retusjert versjon av det originale spillet, med forbedret grafikk og bedret lydkvalitet, og bør finnes i både butikker og på Cyan Worlds hjemmesider.

Så ser det ut som Myst ikke vil dø en stille død likevel. Det holder nok at vi spillelskerne aldri glemmer magien, og at salgsverdenen aldri glemmer hvilken suksess det en gang var og hvor mye de kan tjene på relanseringer.

Myst bærer en egen stemning. En stemning så skjør og vakker at den aldri kan glemmes av de som har spilt det. Historien bærer vi fortsatt med oss, og takket være Miller-brødrenes stempel kommer vi aldri kommer til å glemme den. Tidene har endret seg, og på mange måter er det nå grafikk og action som står i fokus. De mindre, minimalistiske, vakre spillene er sjeldnere, uten at mange forstår hvilket tap dette er. En spillverden uten Myst hadde vært en fattigere verden, og mange ville nok ikke spilt hadde det ikke vært for denne perlen. Hvis vi hadde sett flere spill som Myst hadde kanskje ikke spill som kunst vært slikt et kontroversielt tema.

Det vi vet med sikkerhet er at Myst er en spillstjerne som kommer til å bestå, og vinne over både himmelsk grafikk og vakre, intrikate historier. Det startet med to brødre som låste seg ned i kjelleren for å lage Myst og deretter Riven. For mange slutter fortellingen om Myst her - i alle fall for meg. Men jeg glemmer aldri nettene jeg klikket meg frem, og undret, og ble frustrert, og overrasket, og ikke minst rørt.

Myst er toppen av kransekaka. Det endret synet på hva som var mulig å gjøre spillmessig, og snudde en hel verden på hodet med utrolige salgstall. For oss som har spilt Myst gjør det ikke noe at det revolusjonerte, eller at det sprengte salgsrekorder. For oss var det en vakker perle som ikke har sett sin make den dag i dag.

For de som enda ikke har spilt Myst er det bare å finne seg en kopi av det, sette seg ned ved PCen og nyte fra start til slutt.