Jeg ville ikke trodd det, men utviklerne virker faktisk nervøse. Idet jeg parkerer stumpen i avdelingens demorom får jeg forklart at jeg ikke bør vente meg en hardtslående actionpakke der ville eksplosjoner eller slagsmål står i sentrum - det er ikke det som er viktig i L.A. Noire. Jeg mistenker at det er derfor jeg spisser ørene ekstra mye under presentasjonen.

L.A. Noire er nemlig ikke et typisk Rockstar-spill. Det er ikke Grand Theft Auto i 40-tallsmiljø, ei heller en eksplosiv blåkopi av 2K Czechs Mafia II. Mine tanker trekkes heller mot Heavy Rain og Phoenix Wright idet jeg begynner å følge andre verdenskrigsveteran Cole Phelps, som løser krimgåter for Los Angeles-politiet.

Rockstar introduserer meg for en av Phelps' saker, som går under navnet The Fallen Idol. Mysteriet starter i et briefing-rom, der Phelps og hans kolleger får nyss om detaljene rundt en trafikkulykke. Det er snakk om to kvinner, der en av dem er en etablert skuespiller med mafiakontakter og den andre en naiv pike med Hollywood-drømmer. De har krasjet gjennom et reklameskilt og styrtet utfor en klippe. Ifølge sjåføren ble begge dopet ned, og filmrekvisita i form av et lite hode skal ha blitt plassert på gasspedalen etter ulykken. Sjofelt!

Phelps beveger seg i retning åstedet, og da får jeg et glimt av Rockstars 40-talls-univers. Det er både stilrent og atmosfærisk, og skal vi tro Rockstar er det svært nærme hvordan den ordentlige byen ser ut. Phelps blir huket inn av politiet, som guider han i retning ulykkesstedet. Nå skal vi undersøke bilen.

Når Phelps går mot den moste Chevrolet Stylelinen erstattes den langsomme jazzen med en plingende og dynamisk lydeffekt, som signaliserer om at vi er i nærheten av en ledetråd. I baksetet finner vi et bar sønderrevne truser og et brev fra Jessicas mamma, som er mindre positiv til datterens maniske filmstjerneambisjoner. To ledetråder vi kan bruke senere, altså.

Phelps henvender seg deretter til June Ballard, som var den eldste av kvinnene i ulykken. Hun prøver desperat å finne roen i en av politibilene, og sitter svøpt i et teppe. Når vi snakker med June om hva som har hendt får vi ulike muligheter å snakke og reagere på. Phelps kan være forståelsesfull og tro på figurens ord. Han kan også presse den han forhører hvis han mistenker ugler i mosen. I tillegg kan han stille reale spørsmål og slenge frem bevis, som åpner for flere valg i dialogen og nye mennesker eller steder å besøke.

Spørsmål og bevismateriale finner du fra notatblokka, som fungerer som en snedig meny. Her kan du gå frem og tilbake for å lese alt som er av dialog (skrevet i skrivemaskin-font) fra spillet, og det er en god del.

Ballards avhør fortsetter, og Rockstar forklarer hvor viktig figurenes ansiktsuttrykk er; hvordan de fungerer som ledetråder til sannheten. Overdreven selvsikkerhet og flikkende blikk kan være tegn på løgn, og det gjelder virkelig å studere figurenes reaksjoner og bevegelser ordentlig.

Og ansiktsanimasjonene er pene. Skikkelig, skikkelig pene. De har brukt teknikken Motion Scan, og i en kort bak kulissene-film ser jeg hva det innebærer. For å komplimentere vanlig motion capture fanger de skuespillernes ansiktsuttrykk separat, for så å legge til et drøss med kameraer fra alle vinkler. Skuespillerne fremstår som overraskende komfortable, så alt bryet har i det minste gitt resultater. Til tider er det uhyggelig realistisk, og alt fra subtile øyenbrynsbevegelser til munnens form når en karakter lyver kan avsløre alt.

Utover å studere ansiktene er man nødt til å være oppmerksom på hva figurene sier, og gjøre deg opp egne tanker rundt hva som kan ha skjedd. I likhet med Phoenix Wright-spillene tvinges vi til å tenke rundt situasjoner, bevis og motiv, og dette er en smart måte å engasjere oss på. De som foretrekker å hoppe over lange scener med et tastetrykk kan bare rette blikket mot andre spill, for L.A. Noire ser ut til å ha et lavt, men behagelig tempo som matcher det vi får i gode bøker eller noir-filmer.

Men det er ingen grunn til å tro at vi har en actionfri opplevelse foran oss. Når Phelps nærmer seg sannheten kommer han i kontakt med to råtne filmprodusenter, som har utnyttet den mindreårige Jessica på alskens uhyggelige måter. Etter flere avhør av produsentene og de innblandede kulmineres historien i en jaktsekvens, der skuddene starter på en byggeplass og ender på taket til en skyskraper. Ut fra det vi har sett kommer skyte- og dekningssystemet til å fungere kjempebra.

Ettersom vi spiller en ålreit fyr går jeg ut fra at vi ikke får mulighet til å bli like berserk som Nico Bellic, men jeg spør dem likevel. Jeg får vite at vi vil kunne stjele kjøretøy og kjøre dem hvor vi vil, og at sivile ikke kan skades. Selv om L.A. Noire ser ut til å bli ganske lineært får vi flere utforskingsmuligheter i Los Angeles, og siden Phelps går fra sektor til sektor får vi mye variasjon.

Etter å ha tatt hånd om oppdragets skurk er presentasjonen over, og jeg takker pent for min første kikk på L.A. Noire. Inntrykket var langt fra det jeg forventet, men absolutt ikke på en dårlig måte. Utspørringene, stemningen, musikken, ansiktsanimasjonene og stemmeskuespillerne (noen av dem er ironisk nok Mad Men-skuespillere) vitner om et stilrent actioneventyr av en mer stillferdig sort. Team Bondi og Rockstar har kanskje nervøse ansiktsuttrykk, men jeg tror på dem når de lover oss et skikkelig bra spill.