Kommentar: Hva gjør et spill tidløst?

Vi sendte nylig en oppdatert versjon av Final Fantasy VI til vår aller yngste skribent, Alexander, som aldri tidligere har dyrket noen fascinasjon for eller vært fjernt interessert i japanske rollespill. Den velformulerte 16-åringen tok likevel utfordringen på strake armer og bein, en sunn og nysgjerrig spillsjel som han er. Resultatet vekket interesse. Nei, han kom ikke ut av det med et lass av ferske motforestillinger mot sjangeren, han kom ikke ut av det med en tirade om at gamle spill er eldst, og grafikk ble ikke engang satt opp som nøkkelord i forbindelse med spillets ankepunkter.

Det utartet seg snarere tvert imot: Alexander er forelsket, mener det er et av de "fortellerteknisk beste spillene jeg har spilt", og sitter igjen nyfrelst. Nyfrelst av et 17 år gammelt spill. Grunnen til at jeg synes dette er så oppsiktsvekkende, er at vi her har å gjøre med en person som har vokst opp med Playstation 2, Jak and Daxter, Ratchet and Clank, Halo, Call of Duty og alle de spillene som i dag utgjør bransjens største navn. Selv fnyser jeg på nesen av japanske rollespill, spesielt de aldrende, men det har ingenting med saken å gjøre. Vi har en skribent med en åpenbaring, og slikt må man utnytte. Det store spørsmålet er i den sammenheng:

Hva gjør et spill tidløst?

Det virker kanskje ikke sånn til å begynne med, men dette er et enormt omfattende spørsmål. Og ikke bare omfattende, men også vanskelig å svare på. Det omhandler den uhåndgripelige kvaliteten som driver oss til å fortsatt spille Super Mario Bros. når vi har liggende Grand Theft Auto IV i samme rom. Det trenger ikke engang ha noe med nostalgi å gjøre, plukk en helt tilfeldig person - plukk en som ikke spiller, for den saks skyld - og vedkommende vil mest sannsynlig ha det moro med Super Mario Bros. Eller Contra. Eller 1942. Eller Space Invaders. Tetris er selvfølgelig vanskelig å holde utenfor. Suksessen hadde definitivt ikke vært like garantert hvis man satt ned den samme personen med Killzone 3 eller Portal.

Ikke fordi noen av dem går for å være dårlige spill, men fordi de mangler nettopp denne kvaliteten. Og hvis dere har begynt å tenke allerede, tenker dere nok noe i retning "spillbarhet". Disse gamle spillene, i hvert fall de spillene jeg har nevnt, er alle enkle å få has på, enkle å forstå. De er så vitterlig ikke enkle å mestre, men Space Invaders virker likevel som om det er laget for alle. En sidebemerkning her er at bransjen kanskje har gått i ring, at bevegelseskontroller og "spill for alle" er en gammel tanke som ble forkastet da teknologien tok sitt velkjente kvantesprang? Det er en annen diskusjon.

Men javel, la oss se på spillbarhet. Det enkleste svaret er kanskje det mest riktige. Contra var og er lett å sette seg inn i, lett å forstå og bygger på enkle mekanikker. Løp og skyt og hopp. Hopp med den ene knappen, skyt med den andre. I fare for å gjenta meg selv: alle kan spille Contra, men det er likevel møkkvanskelig å komme seg videre. Noe av grunnen til at vi anser disse spillene som tidløse tror jeg i første omgang beror på teknologien.

De forelå langt større begrensninger for hva man kunne lage før 3D-grafikk kom inn i bildet, noe som "tvang" utviklere til å forenkle ideene og visjonene sine ned til det vi velger å kalle fundamental spillbarhet. Hvis man for eksempel skal modernisere Pong vil ikke dette innebære noe annet enn å oppdatere grafikken, kanskje legge til noen nye spillelementer. Hvordan moderniserer man spillbarhet? Vi kan like godt si at det mest primitive av det primitive, brettspill, fortsatt spilles den dag i dag, og dermed understreker poenget vel så godt.

Hvis vi snur på flisa og ser frem i tid istedenfor bakover, kan man spørre seg om hva vi vil spille om ytterligere 20 år. Half-Life 2 anses som en moderne klassiker. Vil en 16-åring i 2031 sette seg ned med Half-Life 2, til tross for at teknologien på dette tidspunktet er langt bedre og de revolusjonerende ideene som spillet introduserte ikke lenger er aktuelle? Vil den samme 16-åringen sette seg ned med Gears of War? Har Gears of War et tidløst preg over seg i det hele tatt? Hovedårsaken til at Alexander forelsket seg i et 17 år gammelt Final Fantasy-spill har nemlig ingenting med det visuelle eller spillmekaniske å gjøre, men det fortellertekniske. Ekte kunst er tidløs, sies det, og historiefortelling er for meg den største kunsten et spill kan presentere (det visuelle henger selvfølgelig høyt, men bildesiden jobber ideelt sett for å underbygge atmosfæren i historien).

Noe Final Fantasy-skaperne mestrer til fingerspissene er i tillegg å sette universene sine i en udefinert, men likevel vagt gjenkjennelig periode, samt å spille på det mest universelle av universelle i figurene sine: følelser. I tillegg til å by på store sverd og motorsykler har alle tøffingene et rikt følelsesliv å skilte med, en gjeng med "jævla metroseksuelle tølpere" som enkelte vil si, men like fullt noe vi kan identifisere oss med. Brettspill- eller sjakkmekanikkene i kampsystemet er jeg ikke like sikker på om har noe med forelskelsen til Alexander å gjøre, da disse har blitt forfinet, forbedret og mer tilgjengeliggjort i senere utgivelser.

Skal man begynne å definere tidløshet i film eller litteratur kan man oppdrive helt andre aspekter, men de samme beslektede elementene vil være å finne igjen. Da jeg skrev eksamensoppgaven min om tidløshet i litterære verker som Heart of Darkness og The Road (klassisk og moderne) gikk en del av besvarelsen ut på den dyptpløyende observasjonen av det menneskelige sinn, og - ikke for å legge mer i stoffet enn finnes - er det ikke nettopp menneskeligheten ved Final Fantasy 6 som gir det en evig kvalitet, i bunn og grunn? Det samme med Half-Life, spillet som gjorde den stumme helten populær, spillet der hele handlingen ble fortalt gjennom interaksjon med andre personer i universet og aldri brøt opp opplevelsen med filmklipp.

Av tidløse elementer i et spill har jeg dermed satt fingeren på historiefortelling og universell tematikk, samt den fundamentale spillbarheten og tilgjengeligheten.

Det er mye som kan sies om denne saken, og jeg sitter på desto flere spørsmål enn svar. Hva mener dere?