Året er 2003, og jeg og kompisen min er etter nok en skoledag på vei hjem til han for å spille på den store og feite PS2'en hans. Etter at vi har satt inn en disk med samtlige demoer på og satt oss til rette i sofaen velger vi demoen av plattformspillet Ratchet & Clank, og da er vi i gang. Først suser, hopper og skyter vi oss gjennom storbyen Metropolis, som i mine øyne fortsatt er kroneksempelet på en futuristisk by med sine flyvende biler og hus som strekker seg flere tusen meter opp i lufta. Øyeblikket etter er vi i mørke Backwater City som arrangerer de hysteriske Hoverboard-løpene. Vi deltar. Og vinner. Vi har gjort dette mange ganger før, men vi er langt fra lei.

Tidlig i 2010 har jeg satt meg ned med det nyeste tilskuddet i serien: Ratchet & Clank: A Crack In Time. Syv år og noen måneder er gått siden lanseringsdatoen til det første spillet, men endringene er ikke like vesentlige som man skulle tro. Spillene har nemlig ikke endret seg stort, selv om Ratchet og alt rundt han er av Pixar-kvalitet på grunn av dagens grafikkmuligheter, avstanden mellom han og hans blikkboksvenn Clank nå ikke er noe annet enn astronomiske, og at spillstrukturen har endret seg smått.

Der jeg i det aller første spillet fløy fra planet til planet uten at det var noe særlig i mellom, er det i A Crack In Time en mer åpen og dynamisk struktur der man selv styrer romskipet rundt i ulike sektorer, der Star Fox-lignende kamper, måner som er klare til å utforskes og ulike romoppdrag står klare.

Et annet veldig viktig aspekt i de få endringene er at vanskelighetsgraden og lengden på spillene har endret seg vesentlig. For meg tok det nemlig ikke mer enn ti timer å kjøre gjennom A Crack In Time på vanskeligste vanskelighetsgrad, men det første spillet tar meg fortsatt mye lenger tid å fullføre, og det er mye vanskeligere enn de nyere spillene på PS3-konsollen. For det er bare å innrømme det: Den nye konsollgenerasjonen har gitt Ratchet & Clank en mildere vanskelighetsgrad, og verken Tools of Destruction, Quest For Booty eller A Crack In Time var noe jeg hadde vanskeligheter med å komme gjennom, i motsetning til noen av de tidligere spillene.

Det er litt kjipt, men hei, Ratchet & Clank er fortsatt utrolig moro, og det er det spillene alltid har handlet om. Insomniac har beholdt på formelen som gjør spillene til noe du kan kose deg med uansett.

For utenom vanskelighetsgraden og grafikken har nemlig ikke spillene endret seg i noen stor grad gjennom årene, og selv om flere små nyheter har dukket opp i hvert spill, så er kjernen av akkurat det samme som gjorde eneren til det utrolig morsomme spillet det er. Nemlig av plattformhopping, planetutforskning, gåteløsning, skyting, tonnevis med helsprø våpen samt en skiftenøkkel som er Ratchets svar på Gordon Freemans brekkjern. Humor er det i tillegg masse av, noe Captain Qwark - en svær «romhelt» i grønn kondomdrakt - kan ta mye av æren for.

Man skulle tro at dette ble kjedelig etter så mange år, men merkelig nok gjør det ikke det. Spillene prøver aldri å være noe revolusjonerende eller noe særlig innovativt innenfor verken sjangeren eller serien, men vi blir alltid servert et plattformspill av høy underholdningsverdi. Når Insomniac prøvde på noe nytt derimot, og satte Clank til side og Ratchet i en svær gladiatorarena, ble ikke fansen fornøyd, og svarte med at spillet ikke var tro nok mot serien og at det var alt for ensformig. Mens vi skriker etter nyheter og oppdateringer i Assassin's Creed og Call of Duty er det altså sånn at de fleste liker det som det er i Ratchet & Clank. Det er på en måte blitt Sonys svar på Super Mario.

Derfor blir det veldig spennende med det nyeste spillet i serien - Ratchet & Clank: All 4 One - som kommer i høst. Her ferdes ikke Ratchet og Clank ensomme fra planet til planet lenger. De har derimot blitt fanget på en farlig planet med Captain Qwark og Doktor Nefarious - et av Ratchets erkefiender, og deres eneste måte å unnslippe denne planeten på er å samarbeide. Noe som betyr både lokal og nettbasert samarbeid med venner og ukjente for spillerne, og kameraføring og et drop in-system vi har sett i bl.a. Lego-spillene.

Spørsmålene mine som en hardbarka fan er mange: Vil originalfansen bli fornøyd? Vil den sprø humoren, herlige historiefortellingen og selve spillegleden være til stede like mye som før? Vil tittelen være tro nok mot serien, i motsetning til det mange syntes Ratchet: Gladiator ikke var i stor nok grad? All 4 One er et spill jeg har relativt høye forventninger til, og det er et spill jeg kommer til å se på med et kritisk blikk så fort jeg får satt meg ned med det. Det er viktig for meg at dette blir et spill jeg kommer til å kose meg skikkelig med, og at de beste kjerneelementene fra forgjengerne forblir samtidig som de klarer å implementere de mange nye elementene på en måte som tilfredsstiller mer enn nok.

Nå må dere ikke misforstå meg. Jeg gleder meg som en liten unge til spillet kommer ut, jeg gleder meg til å møte karakterene igjen og følge en ny og sprø historie, og jeg er glad for at Insomniac prøver noe nytt også. Jeg har på følelsen av at dette kan bli særdeles vellykket så lenge Insomniac vet hva de driver med, og at kombinasjonen mellom samarbeidsmoro og spillegleden fra de tidligere Ratchet & Clank-spillene kan virkelig bli slående og uhyre morsom.

Hva mener dere? Er endringer sunt for Ratchet & Clank-serien, eller bør spillene følge originalformelen sin? Sleng din mening i kommentarfeltet under!