Tidspunktet kunne ikke vært bedre for Kyoto-selskapets andre internasjonale konsollsatsing. Nintendo hadde utkonkurrert mattelekser og lørdagsgodt som mest vanlige ord i norske barnefamilier. Barnerommene var oversvømt av esker med Mario og Mega Man, og hjemmene var fylt med musikk av Koji Kondo og "Hip" Tanaka. Spilling hadde gått fra å være noe man gjorde på tilfeldig utplasserte arkademaskiner, til å bli den nye familiesysselen - dog mest for barna.

Forskjellen fra bare ti år tidligere var enorm, og generasjonskløften hadde neppe vært større noensinne.

Salgsmessig hadde Sega blitt en respektabel konkurrent med sin Mega Drive, og de hadde i tillegg fått et halvannet års forsprang på Super Nintendo. Men i en raskt voksende bransje, og stadig flere etablerte merkevarer, siktet Nintendo seg inn på førsteplassen i et 16-biters race som hadde plass til kun to deltakere. 1992 var året da vi for første gang forstod hva fremtidens spilling skulle handle om. For min egen del skjedde den første kontakten i forbindelse med en populær oppvisning i den lokale leketøysbutikken.

Foran meg lå det et lite stykke snodig design. En flat plastkasse i forskjellige gråtoner med innslag av pastellfargede knapper på kontrollene. Og hvilke kontrollere de var... Formet som flate lussekatter lå de overraskende godt i hendene, og i tillegg var de utstyrt med to nye knapper (L og R) som foreløpig hadde en godt skjult funksjon. Konsollen var i det hele tatt ganske beskjeden der den lå og ventet på at noen skulle trykke på start.

Likevel visste jo de fleste av oss at den grå boksen måtte inneholde en hel rekke med potensielle storspill, og vi fikk rett. I starten hadde de forøvrig kun to trumfkort. Super Mario World bygde videre på friheten i Super Mario Bros. 3, og klinte til med noe av det beste brettdesignet verden hadde sett. På den annen side var F-Zero en teknikkdemonstrasjon med dødsforaktende løp i 500 km/t i roterende 3D-verdener.

Hemmeligheten bak den tredimensjonale grafikken het Mode 7. Den kan enklest beskrives som en teknisk snarvei hvor man egentlig tegner opp todimensjonal grafikk og bruker dybde- og rotasjonseffekter for skape illusjonen av tre dimensjoner. Med dette verktøyet var Nintendos suksess et selvsagt faktum. Mode 7 fortsatte å imponere i spill som Pilot Wings, Super Castlevania IV og Super Probotector, og det var på dette tidspunktet de valgte å sjøsette den neste grafiske begivenheten med navn Super FX-brikken.

Med en like stor andel av kreativitet og galskap (et slags maskinvarens svar på Hideo Kojima), valgte Nintendo å oppgradere konsollen sin med en ekstern prosessor som ble montert på spill som kunne trenge noen ekstra hestekrefter. Først og fremst bidro Super FX med 3D-effekter som fikk Mode 7 til å blekne i forhold. Spillet Star Wing leverte ekte polygoner og en dybdefølelse ingen andre hatt vært i nærheten av tidligere.

Som et ledd i lanseringen av debutspillet til Fox McCloud ble det arrangert store konkurranser over hele verden, og vinneren kunne sanke inn spennende premier. Dette hever kanskje ingen øyenbryn i dag, men på den tiden var det veldig uvanlig. Uansett hvor imponert jeg ble av spillfigurene, brettene og de heftige polygonene (med stygge teksturer), så er det helt klart at minnene om TV-spillmesterskapet som rager høyest i undertegnedes hode.

Men kommersielt oppstyr, perfeksjonert Mario og tekniske nyvinninger er ikke nok til å fortelle hele historien. Etter at vi hadde reddet prinsessen, sendt rompirater på rømmen og lært oss alt om Guile, så var det opp til de resterende 99 prosent av spillene å fortsatt holde interessen vår oppe. Mine favoritter blandt disse var Super Tennis, Super Off Road, og omtrent 62 andre spill som begynte med Super - en gimmick Nintendo burde ha lagt død allerede i 1992. Likevel var det eventyrene og rollespillene som fikk meg forelsket, og tre av de største var Secret of Mana, Actraiser og Shadowrun (selvfølgelig). Høyest av alt elsket jeg Lufia 2.

Til tross for gode, og svært rettferdige, kritikker fra anmeldere, fikk aldri utvikleren Neverlands mesterverk den anerkjennelsen det fortjente. Heldigvis sørget fjorårets utgivelse på Nintendo DS for litt bedre balanse i regnskapet.

Når det gjelder spillets kvaliteter så var det en ganske ordinær rollespillsaga, men det hadde den lille vrien med at det fungerte som en forløper til sin egen forgjenger. I tillegg hadde det også noen uforglemmelige fiender. Det som skilte Lufia 2 fra mengden var heller brettdesignet - fylt av intrikate og underholdende gåter. Blant disse kvalitetene fant jeg altså rollespillet hvor alt klaffet - en ekte perle.

Super Nintendo er husket som et rollespillenes Mekka, men likevel var vi nordboere lenge uvitende om den virkelige mengden med store titler som ikke ble sluppet i vår del av verden. Smak bare på navn som Final Fantasy VI, Chrono Trigger, Seiken Densetsu 3 og Super Mario RPG. Samtlige i redaksjonen minnes fortsatt Super Nintendo for dens brede utvalg av storslåtte eventyr, men det er likevel vanskelig å ikke være en anelse bitter etter å ha vært avhengig av importerte spill og relanseringer (ti år på etterskudd).

For å fortsette der jeg begynte med nevne kampen mellom 16-bitsene, så var det nemlig sånn for 20 år siden av man måtte velge - man var enten et Sega- eller Nintendo-menneske. Det var mildt sagt sosialt uakseptabelt som spillelsker å eie konsoller fra begge leverandørene. Personlig hadde jeg hele produktserien fra Sega, men takket være gode venner som var Nintendo-barn. I tillegg hadde jeg en sterk drivkraft for å kjøpe inn alt så fort jeg hadde spart opp nok ukepenger.

Jeg vil med dette takke for oppmerksomheten, og samtidig utbringe en skål for 20-årsbarnet. Gratulerer så mye, og vi håper at du skal underholde oss i 20 år til - minst.

Neste uke skal vi også legge opp vår egen liste med topp 10 spill til Super Nintendo.