Eksotiske raser i Guild Wars 2

Publisert 2012-07-20

Denne helgen avholdes den tredje og siste offentlige betatesten av Guild Wars 2, før spillet slippes 28. august. Nå vil spillerne for første gang få ta en titt på asura og sylvari, to av de mer eksotiske rasene i spillet. Jostein har tatt en sniktitt på startområdene og hovedstedene til de to rasene.

Det var allerede under karakterskapingen at jeg ble imponert over de to rasene, spesielt sylvari. En sylvarispiller kan velge alt fra frisk grønn og nøttebrun, til en mer blå og lilla "hud"farge. I tillegg legger jeg for første gang merke til at man pulserer, og at man kan endre farge på pulsen. Jeg lekte lenge med ulike fargekombinasjoner mellom hud og indre puls, det er stort rom for individuelle uttrykk. Asura hadde færre momenter som skilte seg ut, men er likevel solid. Jeg savner uansett å kunne gjøre ørene mine riktig store i god Guild Wars-stil.

Du kan lage sylvari i alle farger og fasonger. Vel, i alle fall farger.

Siden sylvari vinner runde én kan jeg begynne med startområdet til asura-rasen. Det som slår i mot deg i det du stiger inn i spillet som asura er en manifestasjon av asura-rasens briljans, men også galskap. Golemer løper hit og dit, svevende møbler og arkitektur finner du over alt, og mislykkede og suksessfulle eksperimenter utføres i hver en krok. Asura er den eneste av de fem rasene som ikke har møtt nevneverdig motgang de siste 250 årene, og det synes. Området virker fredelig, hvor magiske eksperimenter er bygget inn i den veldige jungelen. Likevel har man fått merke konsekvensene av arrogant fokus på framskritt, for i nordre ende av sonen er en veldig ruin etter et feilet eksperiment, hvor det har slått sprekker i virkeligheten. I tillegg er utbrytergruppen Inquest stadig til stede og lager kvalme. Ikke alle vil like denne startsonen, men ingen vil kunne argumentere at den ikke er unik.

Hos sylvari er det derimot det vakre, ikke det veldige, som preger startsonen. Sylvari-rasen har formet naturen, ikke gjort innhogg i den. All arkitektur er planter som er formet til hus - gatelykter, gjerder og benker likeså. Du møter mange ulike sylvari, som spør spørsmål, kommer med en dyp tanke eller et ordtak. Det er tydelig at ArenaNet prøver å få fram deres uskyldighet, nysgjerrighet og visdom, men etter en stund fremsto dialogene som pretensiøse og kjedelige. Sylvari-rasen er i en langt mer presset situasjon enn asura. De ligger nærmere kysten og blir dermed plaget av Zhaitans udøde slaver. I tillegg er Mareritthoffet stadig ute etter å konvertere nye sylvari til deres side. Tonen her er helt klart at skjønnheten er truet av ytre, onde krefter, og mange vil nok finne denne tematikken forlokkende.

Alt sylvari-rasen bygger, lager de av levende plantematerialer.

Når man stiger ut av startområdene til asura og sylvari kommer man i møte med menneskene, som kommer i fra nord. For første gang i spillet er flere av de spillbare rasene samlet i større grupper, og det har gjort området til en interessant smeltedigel av oppdrag, arkitektur og tematikk. På menneskesiden er jungelen vikende, mens antallet asuralaboratorier og plantehus går ned etter hvert som man går vekk fra asura- og sylvari-rasens startområder. I vest tar jungelen slutt til fordel for Maguuma-ødemarkene (hvor det ennå var jungel i originalserien), et goldt og ugjestmildt landskap. Her har bandittene som plager menneskene i nord dannet en triade sammen med Inquest og Mareritthoffet, og det er uvisst hvilke intensjoner de har. I sonens sentrum har en fjerde rase, skritt, etablert en underjordisk by, men får ikke fred fra triaden. Skritt-rasen er kjent for å være dumme og korttenkte, men deres kollektive tenkeevne gjør dem i stand til å utrette større ting når de samles. I følge deres konge er Skrittburgh et forsøk på å gjøre rasen mer sivilisert. Alt i alt en svært variert og interessant sone jeg gleder meg til å utforske nærmere.

Hver av de fem rasene har sin hovedstad, og asura og sylvari er ikke noe unntak. Som asura kan du stolt kalle Rata Sum ditt hjem, denne gigantiske konstruksjonen som svever over jungelen. Det lar seg vanskelig beskrive med ord hvor veldig Rata Sum er. Byen er bygget inn i en kube stilt på høykant, og selve områdene du kan gå rundt i ligger helt øverst. Utsikten er intet annet enn fantastisk. Byen føles ellers som en skulle forvente av asura-rasen, magisk og ufrivillig vittig. Likevel har jeg en advarsel: Det er langt ned, noe jeg fikk erfare mer enn en gang jeg forsøkte å ta snarveier rundt i byen.

Selv på avstand er det ingenting ved Rata Sum som virker smått.

The Grove, sylvari-rasens fødested, er ikke like imponerende i første øyekast, men også her går rasens yndige skjønnhet igjen. Visuelt sett kan The Grove beskrives som en fredelig sommernatt; dunkel, men på en lun og varm måte. Guild Wars-veteraner vil kjenne igjen stedet hvor Det Bleke Treet for 250 år siden bare var en spire. Det The Grove har, som Rata Sum mangler, er en historie og bakgrunn som byr til undring. En kan eksempelvis finne Ventaris sagnomsuste tavle, samt snakke med Det bleke treet selv.

Inntrykket jeg sitter igjen med helt til slutt er at dette var virkelig noe annerledes enn hva vi har sett tidligere. Både asura- og sylvari-rasens startområder står i sterk kontrast til de åpne gresslettene utenfor Divinity's Reach, de snøkledte områdene ved Hoelbrak og det høstlige Ascalon. Det er bare å velge og vrake.