Hjelp, skrekken er tilbake!

Det var en gang da skrekkspillene virkelig skremte vannet av oss. Nærmere bestemt var dette på midten av 90-tallet, da vi fikk servert spill som Resident Evil og Silent Hill. Vi hoppet opp av stolen hver gang vi møtte zombier, rabiate bikkjer eller Pyramid Head.

Senere fikk vi spill som førte videre arven fra Silent Hill, og som tok konseptet med psykologisk skrekk enda lengre. Hallusinasjoner og problemer med å skille illusjoner fra virkelighet var viktige grunner til at spill som Alan Wake eller Gamecube-eksklusive Eternal Darkness: Sanity's Requiem ble minneverdige opplevelser.

Men den tiden er for lengst borte. Nå til dags er vi ikke redde for zombier lenger, og zombiespill blir fort redusert til...vel, hjernedøde skytespill hvor man som overmuskuløse spesialsoldater peprer løs på alt som ser ut som det rører på seg. Nei, såkalte skrekkspill er ikke lenger det de en gang var.

Kan det ha noe med at det aldri var zombiene vi var redde for i utgangspunktet? Kan det være fordi det var andre ting som skremte oss mer enn hjernespisende vandøde?

Vold, grøss, død og gørr er skjøre greier når det kommer til spill. Det er stor forskjell på spill som utelukkende forsøker å spille på disse elementene fordi «det er kult,» og spill som benytter seg av dem for å understreke de grøssende eller groteske undertonene i spillet i sin helhet. Selv om det ikke klassifiseres som et skrekkspill, er Bioshock et godt eksempel på et spill som mestrer nettopp det sistnevnte.

Eller la oss gå til filmens verden for å hente noen eksempler. Grunnen til at Alien fremdeles regnes som en klassiker innenfor grøss og science fiction, er ikke nødvendigvis fordi en xenomorph er så mye skumlere enn andre filmmonstre. Det er den intense jakten, i mørke korridorer, alene i møte med en overlegen fiende, hvor ens beste våpen er en radar som piper mer intenst jo nærmere fienden er, som gjør filmen holder seg så creepy og legendarisk.

Heldigvis ser det ut til at bransjen holder på å ta til fornuft igjen, for det kan virke som at skrekkspillene holder på å få en aldri så liten renessanse. En forkjærlighet for spillkonsepter hvor spilleren mister kontrollen og har med mystiske fiender å gjøre ser ut til å blomstre. Vi så det allerede i fjor med indie-spillet Slender, som ble såpass populært at oppfølgeren nå er lansert. Men også gamle kjenninger forsøker sin gjenkomst. Oppfølgeren til Amnesia: The Dark Descent er snart klar for lansering, og gjennom Kickstarter kan vi få se en åndelig oppfølger av Eternal Darkness. På toppen av det hele kommer den gamle traveren Shinji Mikami, skaperen av Resident Evil, og annonserer The Evil Within, et spill hvor han vender tilbake til sjangeren han en gang definerte. Kjerneelementene i spillet? Trange ganger, dårlig belysning, lite ammunisjon, hallusinasjoner og partier hvor man blir forfulgt av skumle fiender. Mye godt og gammelt, altså.

Hva skyldes så gjenkomsten? Hvorfor akkurat nå? Da jeg intervjuet Mikami & Co i april i forbindelse med annonseringen av The Evil Within, ble det sagt at markedet for tiden har mange zombiespill, men få skrekkspill. Her treffes en spiker temmelig presist på hodet. Til tross for at zombiespill egentlig hører hjemme i splattersjangeren, har de fått lov å definere skrekksjangeren. Mye av skylden må de veletablerte seriene ta, som gradvis gled over til det action-orienterte (ja, Resident Evil, jeg ser på deg).

Men kanskje enda viktigere: Trenger vi skrekkspillene? Hvorfor denne fascinasjonen for det å bli skremt? Mikamis svar på dette spørsmålet var ganske enkelt: Fordi vi liker å bli skremt og fordi det å være redd er en naturlig, menneskelig følelse vi alle kjenner til.

Jeg tror han har skremmende rett. Det er mye som tyder på at 2013 og 2014 kan bli skummelt gode år for de lettskremte.