Inntrykk: Life is Strange - Episode 2

Obs! Kan inneholde spoilere for deg som ennå ikke har spilt episode 2.

Første episode av Life is Strange satte scenen og gjorde oss kjent med livet i Arcadia Bay. Max oppdager at hun kan skru tilbake tiden, og gjenforent med sin barndomsvenninne Chloe forsøker hun å løse forsvinningssaken om Rachel Amber. Vi har blitt kjent med andre karakterer med mindre hederlige hensikter: Chloes paranoide stefar og rikmannssønnen Nathan Prescott. Samtidig har Max urovekkende syner av en storm som utsletter den idylliske kystbyen, og episoden ender med denne dramatiske vendingen.

Derfor var det litt skuffende at episode to starter med tempo på bunn igjen. Du er tilbake i jentedormitoriet, og fortsetter å gjøre dagligdagse ting som jeg i episode 1 kunne tilgi som innføring i mekanismer og historie, men som nå føltes som en oppbremsing. Bremsene forblir også på i store deler av episoden. Unødvendig mye tid settes av til uviktige ærender og puslespill uten betydning, og historien går heller ingen steder. I retrospekt ser jeg at denne episoden var satt av til et bestemt subplot jeg ikke vil avsløre, men det var rett og slett ikke nok kjøtt på det beinet til å fylle hele episoden. Resultatet var en episode som føltes treg helt fram til de siste 20 minuttene.

Med dette sagt var nettopp avslutningen utrolig emosjonell og nervepirrende. For første gang i spillet mister du midlertidig evnen til å skru tiden tilbake og endre dine valg. Det du gjør nå, det må du stå for. I tillegg får man for første gang virkelig se konsekvensene av valg man har tatt tidligere. Det viste seg at jeg hadde fattet særdeles dårlige valg, så uansett hvor mye jeg prøvde måtte jeg til slutt hjelpeløst se hvor de ledet meg. Jeg var nærmest på gråten. Det var en særdeles sterk avslutning på en ellers ganske svak episode.

Valget om midlertidig å fjerne dine tiddstyrende evner er interessant. På den ene siden kan man argumentere at utviklerne har hold deg for narr, et billig triks for å øke spenningen. Med det sagt synes jeg trikset hadde sin ønskede effekt. Det å miste muligheten til å ombestemme seg gjorde det langt mer intenst enn hvis man aldri hadde hatt denne muligheten i utgangspunktet. Så fremt Dontnod bruker denne effekten sparsomt i historien videre så tror jeg fordelene utveier ulempene.

Jeg skal ikke bruke mer tid på å diskutere mekanismene eller de tekniske sidene av spillet, da de ikke har endret seg nevneverdig siden første episode. Den kan du lese om her.

Totalt sett var episode 2 en nedtur, med lavt tempo og rutinemessige oppgaver. Med det sagt viser Dontnod at de er i stand til å skrive svært emosjonelle og sterke øyeblikk, og det er med forhåpningen å få se flere av disse at jeg gleder meg til episode 3. Jeg håper bare tempo opprettholdes bedre i neste episode, og at plotet utvikler seg mer enn det har gjort til nå.

Vi kommer til å publisere inntrykk fra hver episode frem til vi er klare med dommen over hele det ferdige spillet.