Retro-fredag på GR!

Velkommen til en ny artikkelserie her på Gamereactor. Hver fredag fremover skal vi nemlig kaste et blikk bakover i kalenderen, og hedre spillene og kulturen som ligger bak oss. Vi kaller det Retro-fredag, så la oss bare kaste oss ut i det...

Seks spill vi aldri glemmer!

1. The Legend of Zelda: A Link to the Past
Året var 1992 og jeg var 12 år. Jeg var på Spaceworld i Storgata fra morgen til kveld på lanseringsdagen, for å sikre meg mitt eksemplar. Leveransen var forsinket, men spillet ankom én time etter stenging. Jeg slang 800 kroner på bordet å løp hjem i regnet. Kan huske at jeg snek meg ut i stua med Super Nintendoen min, uten at foreldrene mine visste om det. Jeg glemmer det aldri. Den første scenen jeg ble møtt med var at Link sov i sengen sin og det tordnet og regnet utenfor. Det gjorde det utenfor mitt vindu også. Ingen spill har klart å slå dette i min bok, hverken før eller etter. Alt blir rett og slett middelmådig sammenlignet med denne perlen. Hvis du ikke har spilt det, gjør deg selv en tjeneste og test det i dag. /Kim Visnes

2. Tony Hawk's Pro Skater
Vi innrømmer glatt at Skate er en bedre serie, men i årevis var det Tony Hawk som var kongen. Herlig vanedannende og herlig utfordrende. Plutselig var det kult for nerder å stå på skateboard, og motsatt...

3. Tomb Raider
Når vi tenker tilbake på det første Tomb Raider-spillet husker vi så mye mer enn bare trekantede pupper. Vi husker et banebrytende, nyskapende eventyr som skulle forme en hel bransje i flere tiår fremover. Det hadde til og med dinosaurer!

4. Sim City 2000
Hvem skulle trodd at byplanlegging kunne være så morsomt! Med SimCity 2000 tok Maxis konseptet til nye høyder, med et spill som lot de detaljstyre hver minste detalj av din egen verdensmetropol. Helt fritt for irriterende nettkrav var det også...

5. Shadow of the Colossus
Når man snakker om klassiske spill går det sjelden mer en ett minutt før noen nevner Shadow of the Colossus. Det mektige, vakre og sindige eventyret står fortsatt som en av de mest minnerike reisene vi har hatt.

6. Destruction Derby
Hvorfor det er så gøy å knuse biler vet vi ikke, men særlig de av oss med et Y-kromosom får rett og slett ikke nok av det. Destruction Derby var det ultimate spillet på gutterommet, og ikke vet vi hvorfor sjangeren døde ut...

En Udødelige klassiker: Mega Man 2

Med 1987-spillet Mega Man var grunnlaget lagt for den blåkledde robothelten, men noen kassasuksess ble spillet ikke. Keiji Inafune & Co. fikk likevel lov av Capcom til å jobbe med en oppfølger, men bare på fritiden! Arbeidet ble utført med flid og kreativitet gjennom 20-timers arbeidsdager, og takket være forbedret grafikk, bedre lyddesign og et større utvalg av bosser, var Mega Man 2 en klar forbedring over originalen. Suksessformelen fikk en mer glattpolert form. Dessuten var musikken på grensen til det legendariske. Ikke rart fansen er i ekstase over at komponist Takashi Tateishi også skal lage musikken til Inafunes neste prosjekt, Mighty No. 9, som er en slags moderne hyllest til nettopp Mega Man./Ingar Takanobu Hauge

Glem alt om blå pinnsvin!
Husker du Jazz Jackrabbit?

For omtrent 20 år siden viste min far meg et spill han hadde fått tak i til datamaskinen sin. Jeg husker ikke så mye av hva det handlet om, det er tross alt så lenge siden at alle specsa til datamaskinen ble målt i kilo- og megabytes, men jeg husker det viktigste. Selv om jeg bare var syv år gammel husker jeg en kul grønn hare som skulle redde hareprinsessa fra de slemme romskilpaddene, ved hjelp av noen imponerende hoppeskills og en LFG-2000 blaster gun. Og jeg husker musikken! Hvilken syvåring lar seg ikke fenge av litt syrejazz? Spillet var Jazz Jackrabbit, et av mine første todimensjonale plattformspill til PC og Mac. Ah, gode minner./Suzanne Berget

I kinosalen: The Neverending Story

Jeg ble fostret på film. Broren min var storsamler og samlingen inneholdt alt fra det verste av det verste, til klassikere som Game of Death og barnevennelige filmer som for eksempel The Neverending Story.

Minnene jeg har fra filmen er veldig barnlige og romantiserte. Filmen var, sammen med Beetlejuice og A Nightmare Before Christmas, helt klart en av favorittene mine. Jeg ble fascinert fordi mesteparten av historien finner sted i en eventyrverden. Jeg hadde lyst til å havne i en eventyrverden selv. Jeg drømte om å lese en bok, eller å finne en portal til et gjemt paradis. Dessverre skjedde ikke det, men jeg hadde likevel filmens univers jeg kunne leve meg inn i. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg faktisk så The Neverending Story, men jeg ble aldri lei. Det er jeg ikke enda.

Jeg har sett filmen som voksen, og jeg skal ærlig innrømme at den ikke var like spennende lengre. Faktisk er den en helt forferdelig deprimerende film. Temaet filmen er bygget opp rundt, og omtrent alt som skjer underveis, er enormt tragisk. Likevel husker jeg filmen som spennende, morsom og gøyal. Det er ganske interessant hvordan en barnehjerne fungerer egentlig. Hvordan et minne kan ha en så stor betydning. Selv om jeg har sett den på nytt, sitter jeg nemlig likevel igjen med et herlig minne om en eventyrverden og en hundelignende drage som egentlig er ganske creepy.

Noen filmer er det altså best å la ligge. La dem få være et herlig barndomsminne. På en annen side er det veldig spennende å se noe man husker så kjært fra barndommen med nye øyne. Som regel tåler ikke filmene tidens tann veldig godt, men det verste som kan skje er at du får deg en god latter! /Linda Serigstad Jensen

Spillet som endret alt!

Du trenger bare å nevne ordet kubein for å skjønne hva Half-Life har betydd for spillbransjen. Før Half-Life visste ikke gamere hva et kubein var engang. Mitt første oppdrag i skoene til Gordon Freeman utspilte seg et par år etter lanseringen, men jeg ble ikke mindre imponert av den grunn. Spillet hadde kvaliteter som man sjelden finner maken til selv i dag, og jeg var hekta fra første sekund. Historien, gåtene, headcrabsa og naturligvis de tøffe actionscenene. Valve viste oss hvordan skytespill skulle gjøres, og uten Half-Life hadde vi neppe fått hverken Call of Duty eller Battlefield. Hvor blir det av treeren! /Morten Bækkelund

Step aside, Indiana!

Jeg husker fortsatt de store øynene til bestekompisen. Pitfall-serien hadde tatt skrittet over i den tredje dimensjonen, og på hovedmenyen hoppet hovedpersonen selv, Pitfall Harry, rundt omkring basert på hva du valgte. Hvis du for eksempel valgte options hoppet Harry opp på en plattform utenfor bilderammen (ved hjelp av den trofaste hakken sin) før kamera fulgte etter. Imponerende saker for to lettpåvirkelige guttunger.

Men det er ikke bare menyene som har brent seg fast i hurkommelsen. Selve reisen gjorde såpass stort inntrykk at jeg husker alle kommentarene underveis. Jeg husker hvordan selveste Bruce Campbell, som hadde stemmen til Harry, sa "Yesss" hver gang man fant et nytt liv. Jeg husker jungelbrølet hans da han slang seg i lianene. Jeg husker alt sammen! /Morten Bækkelund

Først publisert i Gamereactor-magasinet, nummer #110.