At fansen måtte vente lenge på en fortsettelse av det norskutviklede spillet Drømmefall: Den lengste reisen er på ingen måter en overdrivelse. Faktisk skulle det gå hele åtte år før første episode av Drømmefall Kapitler kunne gi forventningsfulle spillere en fortsettelse på historien om Zoë Castillo. Farene med å vente så lenge på å lansere en etterfølger er imidlertid todelte. For det første risikerer man at interessen for spillet forsvinner, noe som igjen resulterer i at begivenheter og hendelser fra det foregående spillet havner i glemmeboken. For det andre risikerer man at fansen som mot alle odds velger å holde seg trofaste bygger opp så høye og store forventninger at det endelige sluttproduktet aldri klarer å leve opp til forventningene.
Etter å ha spilt gjennom den andre av totalt fem episoder av Drømmefall Kapitler, er det tydelig at begge faremomentene står i fare for å bli oppfylt. Jeg føler på den ene siden at spillet ikke helt er det jeg hadde forventet eller klarer å leve opp til idealet jeg hadde sett for meg, og samtidig merker jeg at begivenhetene i det første Drømmefall er såpass diffuse at det kan være vanskelig å holde orden på alle faktorene.
Og likevel, på tross av den surmagede skeptikeren i meg, kjenner jeg at jeg ikke helt klarer å avskrive eller legge fra meg Drømmefall Kapitler. I likhet med sine to forgjengere klarer spillet om balansen mellom de to verdenene Stark og Arcadia å holde på interessen. Om dette delvis skyldes stahet eller nostalgi får det heller være, men andre del av Drømmefall Kapitler viser at spillet uten tvil har sine lyspunkter.
Og de klareste og sterkeste lyspunktene finner vi fortsatt, i god Drømmfall-stil, innenfor setting, historie og persongalleri. Det skal mye til for ikke å falle for det varierte og interessante persongalleriet. Også denne gangen er det serieveteranene Kian Alvane og Zoë Castillo som styrer det meste av showet, men denne gangen får det øvrige persongalleriet komme til i rampelyset. Ikke minst gjelder det for Kians del, som denne gangen spiller en langt mer sentral rolle enn i første kapittel, hvor han mer eller mindre var henvist til en kjedelig statistrolle. Nå får han derimot innta en mer sentral rolle som en del av motstandsbevegelsen, og ikke ulikt en viss motstandsbevegelse i en galakse langt, langt borte er også Arcadias motstandsbevegelse preget av et bredt spekter av vimsekopper, surpomper og surrehuer. Som en av lederne for surrehuene finner vi ingen ringere enn Theoretically Blind Bob, en av de mer uforglemmelige rollefigurene fra forrige spill, noe som bare er med på å sprite opp stemningen ytterligere. Dialogene, situasjonene og absurditetene kommer når man minst venter dem, men interessant nok er de oftere å spore i Kians del av historien enn Zoës, til tross for at Kian er uten tvil den mest tungsindige av de to.
Lys kastes også over tilværelsen når man i løpet av andre kapittel blir tvunget til å bruke de små grå. Noen av oppgavene, og da særlig én i Zoës del, krever virkelig at man har øynene åpne for detaljer og prøver ut det meste. Utfordringene kunne naturligvis vært på et enda høyere nivå, men det lover godt for de fremtidige episodene om dette vedvarer.
Men så var den evinnelige backtrackingen da. Frem og tilbake. Frem og tilbake igjen. Deretter frem og tilbake en tredje gang, og slik går nu dagan ... Verken Kian eller Zoë virker som om de ønsker å sløse med kreftene underveis. Konsekvensen er at du som spiller aldri får dem opp i noe raskere enn et tilbakelent joggetempo. I seg selv er ikke dette noe negativt, men i et spill som krever at man løper såpass mye frem og tilbake for å løse oppgaver eller lete etter spor, sier det seg selv at det fort blir i det kjedsommeligste laget.
Man kommer heller ikke unna det faktum at spillet fortsatt beholder deg i en modus hvor du forventer at det hele skal løsne og begynne for alvor. Fortsatt føler jeg at utviklerne i Red Thread Games prøver å bygge opp noe, samtidig som jeg sitter med følelsen av at dette noe burde vært til stede allerede. Fortsetter det hele på dette viser, frykter jeg at historien i Drømmefall Kapitler aldri vil løsne. Skuffelsen vil i så fall være stor.
I ekte episodeformat har også Red Thread Games valgt å introdusere valg. Opptil flere ganger oppstår situasjoner hvor jeg blir tvunget til å velge, og noen ganger er valgene såpass dramatiske at beskjeden «The Balance has shifted» lyser opp over skjermen. Noen valg fra forrige episode gir også utslag i episode to, men sjelden av en grad der jeg føler at jeg ikke kan leve med konsekvensene. Jeg får litt av den samme følelsen også av valgene jeg foretar meg i episode to, men det største ankepunktene er valgene jeg ikke får lov å ta. Særlig i Zoës del skulle jeg ønske jeg kunne styre historien i en annen retning ved å nekte å utføre et par av oppgavene, eventuelt ved å legge til en ekstra valgmulighet blant alternativene.
Jeg krysser fingrene for at tredje episode gir meg mer å glede meg over. Der første episode etterlot meg skeptisk til fortsettelsen, ser jeg nå litt lysere på tilværelsen. Ikke overveldende mye, men akkurat nok til at det holder.
Forresten har jeg fått meg en ny favorittfigur i serien. Han heter Shitbot, er som navnet indikerer en elendig robot og elsker å sveise. What's not to dig ... eh, weld, mener jeg selvsagt.