Etter lanseringen av det tredje av totalt fem episoder i Drømmefall Kapitler, begynner et akutt spørsmål å melde seg: Hvor er det egentlig spillskaperne vil med denne serien?
Det er litt synd å si det, men selv etter denne tredje episoden virker det som om utviklerne i norske Red Thread Games sliter med å finne den perfekte balansen. Mens jeg kritiserte episode to for en historiefortelling som ga følelsen av kontinuerlig limbo, er episode tre kapitlet hvor det endelig ser ut til å løsne noe. Til gjengjeld er dette også en episode hvor man selv gjør forholdsvis lite, og episode tre er unektelig den episoden som har gjort meg mest til tilskuer så langt i eventyret.
La oss imidlertid ikke foregripe begivenhetene her, men ta en gjennomgang steg for steg. Spoiler-advarsel: Har du lest så langt, tipper jeg du tåler et par mindre avsløringer om historien under fortsettelsen (kom ikke og si at du ikke ble advart).
Både i Stark og Arcadia har det gått noe tid siden forrige episode, og resultatene av valgene man tidligere har tatt har begynt å manifestere seg. I Arcadia må Kian leve med konsekvensene av valgene han tok på vegne av motstandsbevegelsen, og oppmerksomheten er i denne omgang rettet mot det komplekse maskineriet som Azadi-invasjonsstyrken har bygget over hele byen. Utfra valgene man har tatt begynner tidligere begivenheter å skape uroligheter og stridigheter innad i gruppen, men dette må legges til side når Kian får en unik mulighet til å granske Azadi-maskineriet nærmere.
I den andre enden av historiefortellingen har Zoë på sin side begynt å huske det hun tidligere har fortrengt eller glemt. Eksakt hvordan hun har begynt å huske er derimot et spørsmål jeg føler forblir både vagt og uavklart - kanskje er dette bare en av de tingene i verden man må godta, eller kanskje noen av oss ikke følger godt nok med i timen? Det oppleves uansett forhastet og slurvete, men til gjengjeld skaper dette en etterlengtet progresjon i Zoës del av historien. Et Propast preget av portforbud stopper ikke Zoë fra å lete desperat etter en måte å komme i kontakt med drømmesfæren igjen, noe som til slutt vil ta henne med på en reise til et sted langt, langt borte.
Kapitlet åpner imidlertid verken med Zoë eller Kians historier, men med Sagas. Saga er den lille krabaten du fikk kontrollere i slutten av første kapittel. Nå er hun plutselig noen år eldre, lever tydeligvis alene med faren sin og får aldri gå ut av huset. Ditt første oppdrag i kapitlet er å hjelpe Saga med å finne tegningene hun har strødd rundt omkring i huset. Det er godt mulig at Sagas historie vil føles mer meningsfull når spillet har nådd sin konklusjon, men per i dag føles denne delen irrelevant og kjedelig. Bedre blir det ikke av at Saga lirer av seg en horribel engelsk aksent, og høres ut som en liten, norsk unge som nettopp har lært seg språket. Jeg vet ikke hvem i Red Thread Games som tenkte at dette var en god idé, men det kan jeg uansett herved avkrefte.
Som tidligere nevnt er tredje episode kapitlet der historien endelig begynner å løsne. Mens historien i de to første kapitlene har bygget opp i det uendelige, begynner ting omsider å skje i kapittel tre. Dette betyr ikke bare en litt mer interessant episode, men også reintroduksjonen av den gamle publikumsfavoritten Crow. De kjappe, rotete og elleville kommentarene fra den snakkesalige kråken er akkurat det spillet trengte på dette tidspunktet, som ellers fort kunne fortapt seg i en altfor seriøs og dyster tone. Sammen med Shitbot drar Crow fort opp stemningen, slik at man fort ender opp med å smile litt av tredje kapittel.
Baksiden med alt sammen er dog at de aktive valgene og oppgavene i kapitlet er heller få. Historiemessig er det ytterst få valg man må ta seg i dette kapitlet, noe som skaper et merkelig avbrudd sammenlignet med de to foregående. Etter å ha blitt vant til å forme historien til en viss grad på egen hånd, føler man seg langt mer som en passiv tilskuer denne gangen.
Oppgaveløsingen er derimot tilstede også denne gangen, men gåtene er ikke akkurat mange i tallet. Spesielt komplekse er de heller ikke, og det er egentlig like greit, for teknikken har fortsatt sin evne til å begrense og irritere. Det er selvsagt ikke å forvente at kamera- og bevegelsesmekanikkene vil bli endret på dette tidspunktet, men det er lov å gi uttrykk for at det fortsatt ikke føles optimalt.
Ved starten av Drømmefall Kapitler ble man sittende igjen med en forhåpning om at noe mer og større var i vente. Ved slutten av kapittel tre sitter man igjen med håpet om at forhåpningen endelig er i ferd med å gå i oppfyllelse. Til gjengjeld oppstår frykten for at de to siste kapitlene reduserer spilleren til en passiv tilskuer. Det blir avgjørende for spillet å se hva kapittel fire presterer.
NB! Vi venter med å gi Drømmefall Kapitler sin endelige karakter til sesongen er over. Det gjenstår nå to episoder.
Se trailerne for Episode 1 og 2 her: