FIFA The Journey - Reisen som var over da den skulle starte

Obs! Denne teksten inneholder spoilere og leses på eget ansvar.

Jeg forstår at The Journey bare er én av modusene i FIFA 17, og at jeg kanskje reagerer litt kraftig her. Nå i etterkant forstår jeg også at forventningene mine kanskje ikke var helt realistiske, i lys av dette. Men pokker heller! Jeg ble såpass tatt på senga at jeg måtte skrive noe. Jeg kan da ikke være den eneste som ble overrasket og skuffet av dette?

Før vi havner helt på villspor må jeg understreke at jeg falt for The Journey. Faktisk likte jeg det overraskende godt. Greit nok, skuespillet er ikke i verdensklasse, og det er ganske fjollete å trekke frem stjernespillere som Marco Reus og Ángel Di María som "starring" når de knapt nok har én replikk hver (sistnevnte på spansk). Likevel klarte modusen å engasjere meg. Jeg var mye mer investert i karrierespillingen enn før. Jeg lot meg rive med av Alex Hunters reise mot Wembley. Jeg koste meg med rivaliseringen mot Gareth Walker, som av ukjente grunner ble en komplett duchebag over natten.

Til og med det fastsatte hendelsesforløpet synes jeg var ok. At jeg ble satt på benken og deretter lånt ut selv om jeg hadde scoret hat trick i de siste fem kampene på rad, er ganske fjollete. Samtidig forstår jeg at det må være sånn hvis man skal følge en historie på denne måten. De kunne kanskje ha droppet å antyde at man ville få det lettere i en mindre profilert klubb, ettersom løpet er fastsatt uansett hva du velger, men jeg forstår at en historiemodus krever rammer.

Det jeg derimot ikke forstår, og på ingen måte så komme, var måten reisen ble avsluttet på. Jeg ble genuint og grundig overrasket da reisen plutselig var over. Jeg hadde vunnet FA-cupen og nettopp fått vite at jeg var tatt ut til landslaget. Herlig! Nå begynner dette for alvor, tenkte jeg. Men nei. I stedet var historien ferdig og belønningen var et Alex Hunter-kort til Ultimate Team. Et 75-kort! Som om Torshov United, altså den tradisjonsrike FUT-klubben min, har plass til 75-spillere i stallen, liksom!

Det var et antiklimaks og en avslutning som fikk enden på Mass Effect-sagaen til å fremstå som Shakespeare i sammenligning. Beklager språket, men hva faen?

Den analytiske spillkritikeren i meg begynte umiddelbart å jobbe. Hvorfor har kommentatorene snakket om overgangsrykter for Alex Hunter de siste fem kampene? Hvorfor blir "Transfer Vale" vist frem etter hver bidige kamp? Hva er hensikten med dette hvis man aldri bytter lag uansett?

Jeg hadde vært overbevist om at The Journey var en komplett reise, der man jobbet seg oppover gjennom flere sesonger for å bli en legende. Jeg trodde ikke i min villeste fantasi at det skulle være over ved 75 i "overall average". Jeg valgte ikke Everton som klubb fordi den store drømmen var å spille med Ross Barkley og James McCarthy. Jeg tok det helt for gitt at jeg skulle vokse meg stor, få tilbud fra de største klubbene og til slutt ha en ballkontroll som selv Ronaldo ville skryte av, om enn noe motvillig.

Det er mulig EA har presentert modusen på denne måte for å kunne fortsette reisen i FIFA 18, men for meg var det bare et slag i ansiktet. SÅ bra er ikke The Journey. Det danker lett ut den vanlige karrieremodusen, men det har ikke kvalitetene til et fullverdig, historiedrevet spill. Dette får meg ikke til å vente spent på neste kapitel til neste år. Det får meg heller til å tenke at The Journey-modusen blir ignorert i FIFA 18, med mindre de gjør det skikkelig og tilbyr en hel reise. Dette var nemlig ikke en "journey". Det var starten på en journey...

Til slutt må jeg legge til at du faktisk bør spille The Journey, på tross alt dette. Modusen er underholdende så lenge den varer, men jeg skulle gjerne ha visst på forhånd at reisen var over ved sesongslutt.

Og ett siste tips. Spill The Journey med teksting på, uansett hvor god du er i engelsk. Du vil takke meg når Harry Kane havner foran kameraet.