Ting vi blåser i når vi spiller #2

I fjor skrev jeg om 7 feil vi blåser i når vi spiller. Som jeg skrev da var det bare en liten smakebit på alle spillmekanikkene vi gledelig overser i spill. Etter et år med mer spilling er det tid for å ta noen av de andre også.

Bråkete sniking
Det er øyne og ører overalt. Gjør jeg den minste lille feil vil Nathan Drake bli skutt i fillebiter. Den karismatiske karen sniker seg fra gjemmested til gjemmested. Ops, der var det en vakt som trodde hun så noe, men hun bestemmer seg for at det bare var et lite dyr. Det var nære. Nå sitter jeg med ryggen mot en stor kasse, med en kraftig kar på andre siden. Hvordan kan jeg eliminere han uten å vekke oppsikt? Jo, jeg reiser meg opp, drar overkroppen hans over kassen mens han gir fra seg et overrasket grynt. Planter så albuen min i brystet hans, og drar han over på andre siden. Ikke en sjel så min utrolige manøver. HA! Solid Snake og Sam Fisher kan gå og ta seg en bolle. Eller?

Nei. Sjansen er en god del større for at noen enten ville hørt vaktens overraskede ynk, stønnet da han ble slått, eller av den tunge kroppen som ble slengt over en kasse. De burde vel faktisk også sett at han ikke akkurat falt om uten å reise seg igjen. Ikke i spillverden. Her blir vi titt og ofte vitne til "stille" angrep, som vel egentlig ville vekket naboen. I Mark of Kri griper du tak i en fiende, slenger vedkommende inn i en vegg, og planter et sverd rett gjennom hodet på dem. Stille som en mus der altså.

Så har vi også rake motsetningen. Du er i tankskipet i Metal Gear Solid 2: Sons of Liberty. Det massive maskinrommet er fylt med patruljerende vakter. Fotskrittene deres kan høres over hele området, men så snart du setter en tå innenfor dørene hører du "What's that noise?" Hvordan i *Metal Gear* kunne du høre forskjell på meg og kompisene dine?!

Les en bok, bli sterkere
Ta den, vanndemon. Jeg sender et lynnedslag rett i hodet på den geleaktige skapning som endelig siger sammen. Kampen har vært lang og vanskelig. Manaen min er nærmest tom etter å ha brukt utallige magiske formler. Det er dog verdt det, for nå øser det inn med erfaringspoeng. Her skal det oppgraderes ferdigheter! Som i det virkelige liv kan jeg selv bestemme hva jeg forbedrer, så etter å bare ha brukt magi bestemmer jeg meg for å øke styrken og snikeegenskapene mine. Nei, vent nå litt...

Det er vel egentlig ikke slik det foregår i virkeligheten. For å bli bedre på et område må man i hovedsak trene spesifikt på det. Slik er det ofte ikke i spill med rollespillelementer. Her står vi som regel fritt til å plassere erfaringspoeng i akkurat det vi vil. Tjen erfaringspoeng etter å ha levert en bok i Fallout 4, lær hvordan du legger en aktiv granat i lommene til en person. Frigjør områder i Far Cry: Primal, lær hvordan du temmer en stor bjørn. Gir mening...

Jeg venter bare her jeg
Ooooooh, spennende. Mitt første oppdrag for The Dark Brotherhood. Dette skal bli lett. Alt jeg må gjøre er å drepe herr Offer uten at noen ser det. Uheldigvis er han på markedet akkurat nå, så jeg må bare følge etter hans til det blir kveld, og han går hjem. De kunne like godt kalt meg skyggen. Jeg sniker meg usett rundt omkring på markedet, puster nærmest mitt kommende offer i nakken uten å bli lagt merke til. Nå nærmer det seg. Jeg er bare millimetere unna. Han går inn døren sin. Jeg er like bak, griper tak i håndtaket, og...klikk. Han låser døra. Eeeeh, hva skal jeg gjøre nå da? Det er fortsatt lyst ute. Prøver jeg å dirke meg inn vil vaktene legge merke til det, og arrestere meg. Nei, jeg får vente til det blir mørkt. Inn i "vente"-menyen, og sett på seks timer. Omgivelsene rundt meg endres mens timene går. Skygger forflytter seg og folk suser forbi mens jeg står der bom stille foran en dør. Makan til utholdenhet og umistenksom kar skal man lete lenge etter. Ingen av dere ville vel undret seg om dere så en person stirre på en dør uten å røre seg i seks timer?

Hvis svaret er nei, er du mye mindre nysgjerrig enn meg for å si det pent. Om svaret derimot er ja, viser dette poenget mitt. For det første: I enkelte spill snakker vi her om figurer som blir slitne etter å ha løpt 50 meter. Greit nok at det finnes ulike typer utholdenhet, men det får da være måte på. Man kjenner det i kroppen når man står bom stille i flere timer. For det andre: Ville virkelig ingen reagert eller endret patruljeringsrute mens du sto der? Det aner meg at vaktene i Metal Gear Solid V: The Phantom Pain ville kjørt bort til åskammen om de så en kjederøykende kar bare stå der og stirre på basen deres i flere timer.

Store ting i små pakker
Diablo kan bare vente. Her skal det hamstres godt utstyr. Barbaren min befinner seg i en av de utallige gravkammerene i Diablo III. Stedet er fylt med fiender i ulike størrelser. Alle stormer de nå mot meg mens øksen min er i konstant bevegelse. En etter en faller de for de legendarisk skarpe bladene på Pinetree. Haugen med lik begynner nesten å nå opp til taket. Bare en liten gnom igjen. Vesletassen når meg såvidt opp til...vesletassen. Jeg bestemmer meg uansett for å ta overkill, og utfører et ekstremt sterkt angrep. Gnomen sprenges i bittesmå deler, og jeg hører den velkjente lyden av legendarisk utstyr som daler mot bakken. Det er først da jeg titter meg rundt, og begynner å tenke. Overalt ligger det gullmynter, rustninger, våpen og scrolls. Ingen av dem brukte dette ustyret... Har de spist det? Om så, hvordan i alle dager fikk den lille gnomen plass til det gigantiske sverdet i magen sin?

Ja, for vi ser mye rart i spill med loot-system. Fattige mennesker som av en eller annen grunn har hundrevis av gullmynter på seg, små maur med store rustninger i magen, tungt bevæpnede vakter som vi av en eller annen grunn ikke kan ta utstyr fra, og mye mer. Man bør vel helst ikke stille spørsmål om hvor sverdet man plukker opp har vært hvis man plukker det opp fra gulvet etter å ha drept et nakent troll heller.

Ikke en skramme
Pokker ta deg, Noobtube1337! Dette løpet skal vinnes, men den pokkers Mercedesen hans er jo trimma til tusen. Jeg skal klare å ta han på langstrekket med Audien min. Gassen tråkkes til bunns, og jeg kommer opp på siden av vedkommende. Nå er det bare svinger igjen til mål. Audien har ikke en sjanse mot Mercedesens gode svinger. Hva kan jeg gjøre? Tvinge den inn i en vegg! Rattet spinnes rett til venstre, og smeller inn i siden på Noob. "Haha! Smak på den" roper jeg mens motstanderen skrenser mot veggen. Bilen smeller med et brak inn i veggen, og...rygger litt tilbake, og fortsetter løpet. Ikke en skramme å se på den eller meg? Jeg har alltid visst at fysikk bare er tull.

En helt annen kveld spiller jeg Bloodborne. Øksen til jegeren min går som smør gjennom horder med fiender. Blodet spruter i alle retninger mens de stønner. Den likte de ikke. Slike angrep kan man ikke komme seg etter. Jøss, de kan visst det. Ikke har de et eneste kutt på kroppen, og klærne er akkurat like slitte som før. Den klesdesigneren der må tjene milliarder!

De aller fleste spill har nemlig ikke noe problem med å la oss ødelegge ting i miljøet, men figurene får sjelden så mye som en bulk eller blåmerke. Du kan prøve å kjøre gjennom et gjerde i Need for Speed. Hvis du faktisk klarer å kjøre gjennom det vil det ikke være så mye som en flis på bilen. Skyter du en person i Just Cause 3 vil vedkommende såvidt reagere, og i alle fall ikke ha et eneste kulehull på kroppen.

Svetter kuler
Kulene suser over hodet til Marcus Fenix. Takk og lov for dekningssystemet i Gears of War. Du titter opp i ny og ne for å sende noen kuler mot Locust-horden. Man må bare være tålmodig. Idiotene fortsetter jo bare å skyte. For det første får jeg litt rom til å sende avgårde noen kuler når de lader om. For det andre vil de gå tom for kuler snart. En time senere, og jeg venter fortsatt.

Ja, for de aller fleste spill gir uendelig med ammunisjon til fiendene. Har du prøvd "Mile High Club" i Call of Duty 4: Modern Warfare? Hvem er det som tar meg seg hundrevis av granater ombord i et fly, og hvor gjemmer de dem?!

Det passer dårlig akkurat nå
Det er min andre gjennomspilling av Assassin's Creed. Jeg er nå på starten av spillet, og tasser rundt sammen med lederen Al Mualim i Masyaf. Samtidig kan jeg ikke la være å tenke på at dette er hovedskurken i spillet, og at jeg nå kan slippe flere timer med repeterende drap for denne svikeren. Alt jeg trenger å gjøre er å stikke sverdet i han. Ta den, din...? Firkanten trykkes inn én gang, to ganger, tre ganger. Ingen reaksjon. Se å dra ut det sverdet, og drep styggingen! Lar seg ikke gjøre.

Gå noen år tilbake i tid, og jeg spiller Half-Life. Spillet har akkurat startet, og basen skal utforskes. Etter å ha beseiret noen headcrabs er det tid for å komme seg videre. Foran meg ligger et veiskille. Valget blir høyre. Gåturen tar et lite minutt. Da kommer jeg til en låst dør. Jeg prøver å trykke på knappen. Ingenting skjer. Kanskje den åpnet noe den andre veien. Jeg går tilbake, og tar veien til venstre. Her kommer jeg til en rom fylt med ammunisjon og våpen, men ingen ekstra dør. Merkelig. Jeg går tilbake for å se om jeg gikk glipp av noen hemmeligheter på andre siden. Nei, ikke noe der. Jeg prøver å trykke på knappen igjen. Fortsatt null og niks. Frustrasjonen tar overhånd og alt av taster trykkes inn. Freeman beveger seg rykkevis til sidene mens ulike våpen kommer på skjermen. Plutselig åpnes døren. Jeg hadde funnet den posisjonen jeg måtte være i for å kunne trykke på knappen...

Dette er bare to ulike eksempler på hvordan spill setter begrensninger på ulike måter. Det kan være at de tar fra oss kontrollen på en slik måte at vi nesten ikke tenker over det. Eller så kan det være at vi har kontrollen, men at visse kriterier må være oppfylt for at vi kan gjøre bestemte ting, som å la spillfigurer snakke ferdig, komme til et bestemt punkt i historien, og liknende. Her skal jeg gi deg en skikkelig utfordring: Prøv å stå på motsatt side av kontrollpanelet i en heis, og trykk på etasjen du og vennen din skal til før vedkommende avslutter setningen sin. Umulig!