Ting vi blåser i når vi spiller #3

Det tok et helt år mellom del 1 og del 2, men har spillåret har virkelig startet med et brak. Siden jeg er lidenskapelig opptatt av spill betyr dette at jeg har fått spille en god del ulike ting allerede, og mange av dem har minnet meg på enda flere ting som vel må kunne sies å være litt merkelig i spill. Her kommer derfor en ny liste over merkelige ting vi ikke bryr oss om, eller blåser i, når vi spiller.

Fort deg!...Men ikke for mye
Bombene regner rundt meg. Trehusene i den vesle landsbyen gjøres om til millioner av tannpirkere i løpet av sekunder, og jeg har ikke tenkt å bli en nålepute. Det har ikke løytnant Giant Balls heller. "Få opp farta, Furu! Vi må komme oss vekk herfra brennkvikt. Løøøøøøp!" Jeg løper så fort jeg kan, mens flammen omfavner bakgrunnen. Den trygge bunkeren nærmer seg. Hvert sekund teller. Phu. Endelig framme. Nå må jeg bare vente på resten av gjengen siden det er umulig å åpne den vanlige døren helt alene. Vent nå litt...

Vi har alle vært borti lignende ting. Eskorteoppdrag er ikke akkurat sjeldne i spill, og flesteparten av dem har den lite underholdende funksjonen at de som skal følge etter deg stopper opp om du havner ti meter foran dem, eller at du ikke kan komme deg videre før de står nese mot nese med deg. Det samme gjelder faktisk de veldig populære "Follow"-figurene. Selv om du løper forbi dem siden du vet hvor dere skal, stopper de gjerne opp ettersom du egentlig må følge etter dem. Jeg liker dere veldig godt, men stopper dere opp når dere havner ti meter bak meg mens vi flykter fra apokalypsen kan dere banne på at jeg åpner døra til bunkeren selv.

Run, Forrest, Run!
Phu. Jeg har brukt fem dager på dette, men endelig har jeg funnet fjellblomsten som herr Misteting sa jeg måtte finne om han skulle hjelpe meg. Det tok meg to dager alene å løpe opp fjellet, men nå får jeg i alle fall endelig det legendariske sverdet han har i kjelleren. Nå gjenstår bare den fem dagers lange løpeturen tilbake, uten et millisekund pause for å få igjen pusten eller få litt næring...

For har du lagt merke til den sinnsyke utholdenheten spillfigurer har. Noen av dem kan ikke spurte i mer enn noen få sekunder før de hiver etter pusten, men tar du det i et litt roligere tempo kan de jogge til uendeligheten og forbi. Dean Karnazes har av det jeg vet verdensrekorden i å løpe lengst uten pause, og det er på litt over 80 timer. Den utrolige bragden kan bare ta seg en bolle sammenlignet med Link, Dragonborn, Lara Croft, og en viss rørlegger som har en god del pasta i magen.

For et grep!
Hvilken fantastisk utsikt. Roma ser aldeles nydelig her fra dette høye tårnet. Jeg får nesten lyst til ikke å drepe personene ordenen har bedt meg om, men jobben må gjøres. Er det noen høyhauger i nærheten å hoppe ned i? Utrolig nok ikke. Jaja. Får bare klatre ned da. Jeg klatrer ut på kanten, slipper meg ned femti meter til neste kant. Idet jeg prøver å gripe tak i kanten kjenner jeg musklene i hånden slites i fillebiter, og skuldrene gå ut av ledd. Kroppen min faller mot bakken, og det var det. Eller, det skjer vel faktisk ikke i spill.

Slipper du deg ned fra utrolig høyder, og griper tak i en ny kant vil de aller fleste spill la deg gjøre dette. Glem farten du faller i, styrken i grepet ditt, og alt det andre. Dette har tydeligvis ingen påvirkning på spillfigurer. Har du noen gang tenkt på hvor syke brannsår Nathan Drake får i hendene når han kaster seg utenfor et stup, og på magisk vis fester tauet sitt til et gripepunkt? Og folk kaller han en "vanlig mann"?!

Vann redder liv
Herr Misteting må virkelig finne seg en ny hobby. Atter en gang har han sendt meg på et ærend som fører opp til toppen av et høyt fjell. Jeg kan til en viss grad forstå at han ville ha tilbake denne geita, men denne livsfarlige turen opp fjellet føles ikke verd det. Søren heller, veien raste jo sammen der borte, så nå har jeg ikke en vei ned lenger. Hmmmm. Måkene skriker der borte. Jeg går bort mot kanten, og ser ned. Hvorfor tenkte jeg ikke på det?! Denne fjellkanten er jo rett over sjøen. Jeg kan jo bare kaste ned geita, og hoppe etter. Den fortumlede geita gir meg et fortumlet blikk det vesle sekundet før den suser ned i vannet. Personlig velger jeg en litt mer grasiøs variant, og tar et vakkert stup som står til tjue i stil. Stupet er så perfekt at vannet nesten ikke reagerer når kroppen min treffer det. Jeg svømmer inn til land, hvor geita står med et smil om munnen. "Godt jobba, Eirik" sier den, og tørker seg med hårføneren. For det er mer sannsynlig enn at vi hadde overlevd det stupet.

Alle som har sett Mythbusters eller har litt peiling på fysikkens regler vet at å lande i vann fra store høyder ikke akkurat er deilig. Overflatehinnen gjør det faktisk ikke så ulikt det å lande på ren asfalt. Du kunne kanskje overlevd om høyden ikke var ekstrem, men hadde uansett slått deg ganske kraftig. Dere som får ideer av å spille Grand Theft Auto eller Just Cause-serien kan bare legge fra seg tanken med å hoppe fra et fly uten fallskjerm med en gang.

Lyst til å prate?
Hvorfor gjør ikke alle dette? Man får ikke bare kjenne naturen mot kroppen, men kan også bevege seg mye raskere. Dette trollet har ikke en sjanse nå som jeg er i bare blanke messingen. Det eneste jeg har på kroppen er en Batmantruse og sverdet jeg bruker for å skade trollet. Trollets tunge slag har ikke en sjanse mot mine lynraske bevegelser. De knuste rustningene i hulen tyder på at andre har valgt en mindre vellykket fremgangsmåte. Et øredøvende brøl fyller hulen når trollet faller dødt mot bakken. Jeg kutter av hodet som bevis, og drar tilbake til Misteting for belønningen min. Han er selvsagt storfornøyd. "Du er virkelig en hedersmann", sier han. "Nå kan du stille meg spørsmålene du vil". Jeg titter bare dumt på han. "Har du lyst lyst til å stille meg et spørsmål i stedet? Kanskje om hvorfor jeg står her nærmest naken? Ikke? Ok..."

De aller fleste spilldesignere tar seg ikke bryderiet eller råd til å få ulike figurer til å reagere hva som skjer rundt dem under samtaler. Det kan være et blodig slagsmål to meter unna dem, at du bare går rundt mens de snakker til deg, og kanskje er du helt naken. Ytterst sjelden bryr de seg nevneverdig om dette. Er de bare veldig åpne for at andre skal få utfolde seg slik de vil, eller klarer de kun å tenke på en ting om gangen?

Jeg skal ikke drepe, eller?
Lukten av hvalolje får det til å rykke i nesen, men jobben må gjøres. Jeg må redde Emily, og da må jeg gjennom dette området. Alle andre områder er fylt med fiender, mens her er det bare noen få stykker. De mørke hjørnene gjør det også lettere å snike seg forbi de relativt uskyldige vaktene. Den eneste som skal blø for Emilys lidelser er selve sjefen. Ops. Det var i alle fall planen. To av vaktene hørte det vesle plasket fra dammen jeg tråkket i. De kommer for å etterforske. Hva skal jeg gjøre? På et par sekunder teleporterer jeg meg opp til en takrenne ute av sikt. Vaktene står nå akkurat der jeg var for noen sekunder siden. Jeg hører noe knirke. Takrennen gir etter, og jeg faller rett på den ene vakten. Den andre reagerer lynraskt, og løper for å varsle de andre. Jeg griper etter armbrøstet mitt, og lader opp en bedøvelsespil. Den treffer vakten like før han runder hjørnet. Katastrofen er avverget, og ingen er drept. Jeg lar vaktene ligge der bevisstløse mens jeg sniker meg videre. Når de våkner er jeg borte for lengst, og det samme er nok mye av hjernefunksjonen deres.

For du er langt fra så uskyldig som du tror når du uskadeliggjør fiender. Hjernen får raskt for lite oksygen når man er bevisstløs, og vil ta skade etter bare noen sekunder. Hva så med de figurene som gjerne er bevisstløse til du har fullført oppdraget? Neste gang du skryter av å ikke ha skadet fiender, kommer jeg til å spørre om du er helt sikker.